hits

Morsdagbrev fra en sønn

Et tenkt morsdagbrev til meg fra guttungen, nå 14 år:

"Kjære mamma. Det har vært noe spesielt å vokse opp med deg. Helt greit, for jeg er jo veldig glad i deg. Men jeg vil benytte sjansen til å ta opp et par ting, så får du tilgi meg at dette tas opp på selveste morsdagen.

Da jeg var liten, så sa du for eksempel at fjernkontrollen ikke virket før like etter klokka seks. I dag skjønner jo jeg at det var reinspikka tull! Dette burde i grunnen vært en sak for barnevernet. Og hadde jeg visst dette, ville jeg aldri kalt deg verdens beste mamma. I alle fall ikke da. 

En annen ting du gjorde, som du har innrømmet i ettertid, var at du en gang stilte alle klokkene en time frem, slik at jeg måtte legge meg klokka åtte, mens jeg selv trodde den var ni! At du kunne!! Jeg gikk glipp av en hele våkentime! Er du klar over det?? Og dessuten, du sier det bare skjedde en gang. Jeg er rimelig sikker på at det der var regelen heller enn unntaket! Har jeg rett eller?

Og jeg glemmer aldri da jeg oppdaget at det var cola du hadde i kaffekoppen, og ikke kaffe!! Du lurte meg! Jeg tenkte jeg skulle lukte hvordan kaffen luktet, og kanskje prøve å smake. Sjokket var stort da jeg oppdaget at det var brus og ikke kaffe! Du sa jo at det bare var kaffe!!! Gudene vet hvor mange kopper brus du drakk bak ryggen min! 

Og en annen ting som var dårlig gjort, var de gangene jeg hørte det knitre i godteripapir, etter at jeg hadde lagt meg. Og da jeg ropte ut i stua for å spørre hva du spiste, så sa du at du bare rev opp avispapir for å fyre i ovnen!! Hæ? Fyre i ovnen? Jeg er sikker på du til og med tok den der midt på sommeren! 

Og da jeg ble stor nok til å interessere meg for spill på nettet, løy du og sa at du hadde en app på telefonen som fortalte deg hvor mye jeg hadde spilt!! At jeg gikk på den, er ufattelig! Men jeg gjorde det, og spilte aldri så mye som ett minutt mer enn avtalt. Og du kan ta gift på at hadde jeg visst du løy, så hadde jeg spilt til siste sekund før du kom hjem fra jobb!! 

Jeg bare lurer - HVORDAN KUNNE DU?!! 

Men, når det er sagt så husker jeg jo andre ting også. 

Som de gangene vi hadde lagt oss (jeg sov ofte inne hos deg da jeg var liten), så ligger vi der begge to og ikke får sove. Jeg glemmer det aldri. Så hvisker du:"Du...har ikke du veldig lyst på godterier??"
Og jeg kunne jo ikke tro mine egne ører, for dette lovet godt, og jeg svarer jo med en enorm forventning i stemmen at: "...ja..."
Husker du, da tok vi på oss sko og jakker og løp bort på butikken. I pysjbukser! Og handlet godterier og brus, løp hjem og hadde et skikkelig kalas der i senga di! Glemmer jeg aldri! 

Eller som den gang vi slo opp telt i stua. Ja et ekte telt, og overnattet i det. Vi lekte vi var på en ekspedisjon ett eller annen sted. Og da du fikk meg til å tro at veien til barnehagen gikk igjennom Kaptein Sabeltannland. Og at vi måtte speide etter den der fæle kapteinen da vi gikk forbi. Jeg vet jo, det var jo for å holde meg i åndeløs spenning, slik at jeg ikke skulle sutre og hyle i vei. Den dag i dag speider jeg oppover mot den veien vi gikk, når jeg er i området. 

Vel mamma, god morsdag. Gave blir det ikke. Du fikk en forsinka bursdagsgave i går. Det får være nok for begge deler fordi de rosene, de var dyre skal du vite!"

Slik ville det vært, og slik ville mitt tilsvar ha vært:

"Kjære sønnen min.

Det der med fjernkontrollen var bevisst. Selvsagt. Jeg ville ikke du skulle ha så mye skjermtid. Og enda viktigere, ørene mine ønsket minst mulig av catoon -network-lyder! Tro meg, du kommer til å bruke akkurat samme metoden, til dine egne barn! 

Det med å stille klokka skjedde tross alt bare et par ganger, så du har rett, det skjedde ikke bare en gang, men to. Kanskje tre. Du hadde nok vært mer enn en håndfull den ettermiddagen, og det å få deg i seng, så jeg kunne få litt voksentid, syntes jeg var svært forlokkende. Så jeg juksa med klokkene. Hva så? Du kommer til å bruke samme metode om du noen gang får barn selv! Da kan vi snakkes om dette på nytt.

Og, hahahahaha, cola i kaffekoppen! Der fikk du! Du har i alle fall tatt de koppene du gikk glipp av, godt igjen, så mye brus som du drikker i smug der på rommet ditt. Den har jeg ikke dårlig samvittighet for i det hele tatt. Og tro meg, du vil bruke samme metode på egne barn. 

Og ja, du har rett. Jeg "fyrte" i ovnen også på sommerstid. Og det eneste jeg har å si til det er: Sørg for at du har ovn i huset om du får barn! 

Og det med app`en, det KUNNE jo ha vært mulig. Alt annet er jo mulig i dag. Betale parkering via app, sjekke været via app, bestille bussbillett via app. Så hvorfor ikke. Det er i alle fall noe du kan tenke på til du selv får barn. Å finne opp en app som viser hvor lenge ungene dine er på nettet. Alternativt kan du bare bruke min metode. Hvite løgner. 

Og bare så ikke alle skal tro at jeg rev deg ut av senga som liten gutt, for å kjøpe godterier. Det skjedde bare et par ganger. Og alltid når det var helg. Og når jeg var ekstremt godtersulten! 

Klem, mamma"

PS kjære alle dere politiskoverkorrekte som leser, gutten har det bra. Ingen traumer ble påført ham, og vi ler ganske godt av alt dette i dag. Våg å være en forelder som gjør litt feil fra tid til annen. Å være perfekt forelder hele tida må jo være et hvert barns mareritt? For hvordan i alle dager skal de kunne leve opp til noe sånt? 

Rynker og aldersflekker

I dag ble jeg altså 46 år! Synes nettopp jeg ble 40, 35, 30!

Hvor i alle dager blir årene av!? Tida går skummelt fort. For tyve år siden var jeg ferdig med sykepleierutdannelsen. Jeg husker jo tida så klart som dagen! Som om det var forleden dag.  

Guttungen min var jo nettopp barnehagebarn. Skitten hver dag fra topp til tå! Nå er han tenåring på 2. året og sitter bak ei lukka dør, inne på gutterommet. Han kommer vel ut om et par år...

Jeg har opplevd å ikke huske hvor gammel jeg var! 44 eller 45??
Herregud, hvor gammel er jeg egentlig, tenkte jeg der jeg gikk som en annen fjott bortetter veien og tenkte på saken.
Dette er flaut å si, men jeg måtte begynne å regne  (det er jeg ikke spesielt god på: 2016 minus 1972. Jeg har dyskalkuli, så slike regnestykker klarer jeg ikke i hodet. Jeg må ha penn og papir, eller aller helst en kalkulator - da safer jeg i alle fall).
I alle fall, jeg hadde jo fra før av hørt om folk som ikke husket hvor gamle de var. Og det hadde jeg vanskelig for å tro at gikk an. INGEN glemmer vel sin egen alder vel? Men jo, noen gjør det også. Og de må begynne å regne på mysteriet.  

Jeg har tulla med bursdager også. Glemt at jeg hadde bursdag. Det var før mobilene var så intenst i bruk. Før Facebook som kunne hjelpe folk som meg - med å huske sin egen bursdag. 

Jeg sto inne på operasjonsstua på Rikshospitalet. Skulle fylle ut et pasientskjema. Spør kolleger hvilken dato det er, som man fra tid til annen gjør. 

"5. februar" fikk jeg til svar. 

Jeg skvatt og spurte om hun var sikker. Joda, det var hun. Legen som var der inne, bekreftet.

"Oi, jeg har visst bursdag i dag!!!" utbrøt jeg. Tenk å glemme sånt?! Eller, det var vel ikke å glemme akkurat. Mer at jeg ikke hadde oversikten over hvor vi var i kalenderen.
Tenkte vel vi var rundt 2. eller 3. februar, noe i den duren. Dette var vel i 2001, da var jeg 29. Relativt ung altså. Og jeg surret altså rundt alder og bursdag, da allerede. 

Så når jeg klarer å glemme min egen bursdag, så får folk bare tilgi meg når jeg glemmer deres! Takk gud og lov for Facebook sånn sett! Der er jeg blitt redda noen ganger. 

Det er veldig rart at jeg om fire år fyller 50 år! Men, det var en gang det var fire år til jeg fylte 30 og 40 også, og det også var rart. 

Jeg er krokete som et troll om morran når jeg står opp, og speilbildet forteller meg ganske presist at jeg ikke kan lyve fra meg år heller akkurat. Jeg er nok ikke en dag yngre enn 46 nei. 

Men sant og si så gir jeg litt blaffen. Det går som det går. Man kan jo bare slutte å se seg i speilet om det blir for plagsomt med rynker og aldersflekker, tenker nå jeg.

Jeg skal ta meg et glass 7up, og så stupe i senga. Tidlig ja, men jeg er tross alt 46 år nå!

 

Kom meg ut!

Drømmeferien, den går ikke til ett eller annet eksotisk land lang borte.
Joda, det er spennende med nye matretter, mennesker og kulturer. Og jeg hadde sikkert hatt godt av å erfare alt sånt mange ganger. Men så må jeg likevel spørre meg selv, hvorfor skal jeg reise så langt, for å oppleve noe som jeg har godt av? Naturen befinner seg slett ikke langt fra der jeg til enhver tid oppholder meg. Det er så fort gjort å komme seg ut av menneskapte innretninger som hus, biler, veier. Jeg trenger for eksempel ikke å ta fly! Vi reiser langt for å oppleve. I samme slengen forurenser vi ut av ville helvete. Og, vi er alle mot forurensning, så lenge det ikke legger begrensninger på reisevirksomheten vår. Og så min! Jeg er sånn jeg også. Jeg reiser, og jeg reiser for tiden mye. Det er fordi kjæresten min bor på et annet kontinent, og for at vi skal kunne treffes så må jeg reise. Og da med fly. Det går ikke tog eller båt den veien. 

Hvis det jeg ønsker er naturopplevelser, på godt og vondt, hvorfor ikke? Trenger jeg å reise til andre kontinenter for å se elefanter og løver? Sitte der som en fjott på en eller annen terrengbil, bli guidet rundt av folk som nok helst ville gjort andre ting ennå dra rundt på rike turister med alskens behov. Men når det er sagt, det kan absolutt godt hende at jeg selv ender opp på en slik terrengbil en gang i fremtiden. Men hvorfor reise så langt når vi har det spekteret av naturopplevelser å ta av her hjemme? Men for guds skyld, de som vil reise langt for å se natur, de må bare fortsette - så blir det i alle fall aldri trangt der jeg ferdes. 

Trenger jeg å dra langt pokker i vold for å spasere rundt på ei strand, smekkfull av andre folk? Trenger jeg 42 grader og stekende sol? Trenger jeg uhøflige kelnere i en eller annen storby? Trenger jeg shoppe-paradis a la New York (nå vet ikke jeg helt hvor shoppe-paradisene befinner seg, gjettet bare vilt her)? Man får jo så mye fint via nettet. Og dessuten, jeg har nok. Mer enn nok. Det vil ta år å forbruke det jeg allerede har. 

Jeg har vært på smekkfulle strender. Har smakt mat fra andre kulturer (mat levert på døra hjemme på Torshov). Jeg har vært steder der det er flere butikker enn folk, og flere folk enn butikker. Store byer, små byer. Her og der. 

Der er sikkert masse annet å oppleve der ute. Men jeg er forbi det stadiet i livet der jeg er sulten på reiser, og opplevelser igjennom dissse.
Jeg jakter mer på fred og ro. Og ja, jeg har drømt meg bort til slike steder der du bor i din egen lille bungalow over et turkist hav. Hvite strender og palmer. Men det er så langt til sånt, at jeg vet at hjemturen vil drenere meg for all energi jeg måtte ha samlet opp, på et sånt sted. Jeg kreperer av 7-8 timer i fly. Så hører jeg om de som reiser i over 30 timer. Det hadde jeg bare aldri i livet klart. 

Nei, gi meg heller en flott soloppgang fra teltåpningen min, en tidlig morgen. Om det er vinter eller sommer, ett fett. Det er like nydelig uansett. Får jeg sett det, så har jeg opplevd masse for lang tid fremover. 

La meg hensettes til rolige tankevirksomhet ved å sitte ved et bål som gnistrer og spraker foran meg, det er kultur nok for meg det. Lukten av bålet er fantastisk. Som lukten av nybakt brød. Røyken er noe helt annet. Den kan være både plagsom og forferdelig irriterende. Som sist da jeg satte opp gapahuken feil i forhold til vindretning og bål...(tror jeg har skrevet om det i forrige innlegg).

Får jeg sett levende dyr mens jeg er ute, faller hjertet på plass. De vitner om at vi ennå har plass til dem. Det være seg alt fra ekorn til elg. Rovdyr har jeg såpass respekt for, at jeg foretrekker turer uten å møte på dem. Selv om det hadde vært en opplevelse for livet å se en bjørn eller ulv. Vel og merke om disse ikke engang la merke til at jeg var der!

Enkel mat, enkel drikke. Alt blir herrremåltider utendørs. For meg i alle fall. Der er nok de som er svært mye mer kresne enn meg. 

Å sove ute, der stillheten om vinteren er total, gir meg noe jeg ikke kan forklare hva er. Det er som om noe klikker på plass i meg. Som om man husker en gammel melodi og plutselig husker teksten! 
Å sove ute om våren, når det livner til der ute, gir en skjør følelse av håp for noe jeg ikke helt vet hva er. 
Å våkne en sommermorgen av overivrige fugler som starter konserten i femtida - det gjør meg ingenting. Å se skogen våkne til liv gjør at det er verdt det. Uten tvil. 

Tenk å legge seg ned i snøen, oppå et reinskinn, og se det som da er å se på en klar kveld.
Det er til å miste pusten av! Universets største lerret er rullet ut over hodene våre, og vi legger stort sett knapt merke til det?! Vi går i stedet på kunstutstillinger, som jo er fint det også. Men noen ganger trenger vi ikke gå så langt. Vi trenger bare bøye hodet bakover, så ser vi. Selv i en by skal dette være mulig. Det er bare å finne steder der man kan bivåne det hele, som på toppen av en bygning, eller i en mørk park? 

Jeg kan selvsagt, og jeg gjør jo det også, går på konserter, kino, reiser (men helst ikke så mye), shopper (men helst via nettet, butikker er som galehus for meg).
Og jeg kan fint gå ut og spise sammen med godt selskap. Jeg gjør det ikke så ofte som andre kanskje, men jeg gjør det av og til. 

Jeg kan streve og kave meg frem i mellom busker og kratt. Sette opp gapahuken både en og to ganger før jeg er helt fornøyd. Blåse meg fordervet for å få flammene til å ta fatt i bålet jeg har satt opp. Og jeg kan lete meg i hjel etter ting jeg har forlagt, enten i sekken, i en pose, under noe, oppå noe (jeg må bli mer organisert, ser den). Alt dette, gjør ingenting - fordi det som kommer etterpå. Roen, freden. Den gir meg tonnevis av overskudd, glede og tilfredshet. Kanskje slik andre blir ladet opp av "syden", hvor man kanskje må igjennom en litt slitsom reise for å komme dit?
Jeg finner likevel en glede i å rigge til en leirplass, selv om det kan være krevende i seg selv. Det er kanskje målet som driver meg, og som gjør at jeg gleder meg?

Det er noe med naturen som gjør meg godt. Og for å forstå hva dette dreier seg om, så tror jeg man må være laget av samme materiale som oss. Vi som søker den veien. 

Fordi, for andre kan dette bare handle om plagsomme insekter og huggormer i lyngen på sommertid. Iskalde fingre og tær om vinteren. Lukten av bål som bare stinker og dyreliv er noe man forbinder med å få seg en flott pelskrage på jakka si, laget av et eller annet vilt dyr, sin hale. 

Vi er forskjellige, og takk gud for det.  Men jeg tror de fleste med stressende jobber, krevende liv, ville funnet roen der ute et sted. Stillheten, for eksempel,  når det snør, kan være øredøvende!  

 

Fullmåne om morran

 

 

Gapahuk, passiv bålrøyker og iskaldt båldrap!

Da har jeg vært på min aller første ekspedisjon alene. Det vil si, jeg har sovet ute i skogen, under en gapahuk, helt uten selskap av hverken hund eller folk. 

Nå begynner hundeønsket å komme for alvor. Det å ha en hund sammen  med seg slik, det må være drømmen. En stor, med masse god pels. Da skulle han fått sin egen fjellduk, vattert og alt, for å sove i. Drømmer...Berner Sennen, mix...bare den har pels til å tåle å være ute om vinteren, og ikke står der og skjelver og skriker etter en Burberrygenser med diamanter på! 

Jeg gikk på truger innover i skogen. Med skaller på. Det var ikke en helt heldig kombinasjon. Mulig jeg burde stilt trugene annerledes inn, men jeg tror nok at Sorell-skoene mine funker best til trugene ja. Men det gikk greit likevel, selv om jeg hadde skallene på. De skallene er så gode og varme, at jeg fristes lite til å ta på andre ting når det er kaldt. 

Jeg satte opp gapahuken to ganger før jeg ble fornøyd. Ved et tilfelle strakk jeg bardunen så hardt til at treet jeg trodde var ok, ramla rett i hodet på meg! Burde forøvrig tenkt meg om enda en gang med hensyn til plassering, og prøvd å finne et enda mer perfekt sted. Men, jeg var utålmodig, og tenkte ikke så mye på vær og vind. Trærne var så fint plassert, i forhold til å strekke bardunene og feste dem. Men altså, vinden kom inn i gapahuken. Men jeg tenkte som så at det var en veldig svak vind, så den skulle jeg tåle - helt ubetydelig i grunnen. Men jeg tenkte også at vinder, de snur.  Så det ble som det ble:  En gapahuk full av røyk fra bålet!! Og vinden, den snudde overhodet ikke. 
Så jeg satt ikke under gapahuken, men jeg laget meg forøvrig en fin sitteplass rett ved bålet. Så der satt jeg da, mens snøen kom litt sidelengs inn. Ventet på at vannet i kjelen skulle koke, mens jeg prøvde å huske på hva det samiske ordet  er, for den der pinna man har over bålet til å henge kjelen på. Guoanko/guanko? Samisktalende som leser, korriger meg, vær så snill. Kanskje jeg er helt på bærtur og det jeg husker, betyr noe helt annet.

Jeg elsker bål. Bållukt i klær og hår. Fineste parfymen som finnes! Og så har jeg funnet ut at gapahuk/tarp er det som fungerer aller best for meg. Jeg roter så fryktelig. Hvor er koppen? Hvor er fyrstikkene? Hvor la jeg nå de der tørre sokkene? Hvor er ditt og hvor er datt? Akkurat som de der røverne i Kardemommeby! 

I gapahuken har jeg god plass å rote på. Men jeg må skjerpe meg. Før hadde jeg et system med små poser i ulike farger. Gult for mat, rødt for primus/fyrstikker, svart for bestikk/kopp/fat, og grønn, vanntett for ekstra skift av klær. Nå aner jeg ikke hvor disse posene er blitt av. Jeg får skaffe meg nye. For å styre med svære Kiwi- og jokernposer blir bare kaotisk. Jeg hadde fått sparken fra forsvaret på flekken, skulle jeg vært med på noe som hadde med øvelse ute i felt å gjøre. Altfor uorganisert! Men, jeg kan hvis jeg virkelig vil. Så jeg må bare begynne å ville, så kan jeg klare meg godt i et lite telt også.

Jeg må ta noen medisiner hver dag mot nervesmerter i nakken. Morgen og kveld. Og i går før jeg gikk ut, sto jeg med disse kapslene i hånda og lurte på hvor i alle dager jeg skulle sette dem, så de ikke forsvant.
Så kom jeg på det; fyrstikkeska var jo et glimrende sted fant jeg ut. Der var noen få fyrstikker igjen, så det var god plass. 
Og jeg, min arme idiot, sitter der og skal fyre opp bålet. Det går litt tregt, og jeg hadde brukt opp det lille avispapiret jeg hadde med meg. Så tenkte jeg som så at jeg kan bare hive hele fyrstikkeska på bålet (det var jo bare noen få brukbare igjen, og fyr det hadde jeg fått allerede, det bare tok liksom ikke helt av). Som tenkt så gjort!
To timer etterpå kom jeg på hva jeg hadde lagt i den forlengst oppbrente eska. Da måtte jeg le! Høyt og alene.
Trøstet meg med at jeg sikkert hadde innhalert medisinene via røyken! Det fikk stå sin prøve. Men jeg kjente at nakkesmertene kom sigende, men jeg var ute, jeg hadde det bra, jeg var avslappet og koset meg - så det gjorde ikke noe. Redningen kom neste dag uansett, og så lenge det ikke gikk i dagevis uten, så ville det gå greit.

Jeg pleier å ta med meg slike små varmeposer når jeg skal sove i telt. Høst som sommer. Og nå vinter. I tilfelle jeg begynner å fryse om natta. Så jeg åpner to pakker, så jeg har fire stykker (to i hver pakke) til fordeling i sokker og bak på ryggen. Og til hendene. De virket ikke noen av dem. Men, det var da godt at jeg ikke frøs likevel! Med liggeunderlag av den gode gammeldagse sorten (ikke noe oppblåsbare greier som det kan gå hull på, her nei. Det har jeg hatt og den punkterte).
R-verdien er på 3.9 googla jeg meg frem til nå. Jeg tror det er ganske ok for vinterbruk. 
Men i tillegg til dette hadde jeg altså reinskinn. Et stort svært reinskinn, rett fra et reineierfamiliemedlem i Kautokeino. Altså ikke sånt skinn som er pent og fint på baksiden, som gjør det lett å rulle sammen så det ikke blir så stort.
Det jeg har er ikke noe fabrikkbehandlet skinn. Det er stivt og der er til og med rester av inntørket blod på det. Det tåler mye fukt før det trekker til seg noe på grunn av denne behandlingen. Altså ikke så mye behandling i det hele tatt. Ørene henger forøvrig på. De er fine å ha når jeg drar skinnet etter meg. Tar skinnet i ørene og trasker av gårde. Dro jo ikke så langt fra hytta. Gikk på truger innover i skogen. Med skinnet på slep og ryggsekk på ryggen. 

Jeg var forresten så heldig å få to stykker av disse skinnene. Vi var innom Kautokeino, satt i en lavvo og drakk kaffe, så spurte jeg en kar om jeg kunne få kjøpe et skinn av ham. Det fikk jeg. Og jeg fikk to. Men ikke kjøpe. Jeg FIKK dem!! Det var som om jeg hadde fått to, tre gullbarrer, så glad ble jeg!! 
For å sove på reinskinn, når det er kaldt, det har god effekt må jeg si. Dyret blir brukt til mat, og jeg vet at de avlives humant. Dette er dyr som lever i guds frie natur. De beiter i frihet, og ikke i trange båser eller bur. Så der er forskjellen på pels og pels! Pels og reinskinn. Jeg er i mot pelsbruk når dyr kun ales opp for at vi skal ta pelsen fra dem. Og særlig hvis dyrene må lide før pelsen flerres av!! Slik de må for å pynte på parajumper`ne, Canada Goose`ene. Men, det er nå en helt annen sak. Fotsakser og andre torturinstrumenter får jeg skrive om en annen gang.

Det jeg sov inni var en jervenduk av det store slaget, og en ekstrempose. Lånt av kjæresten min. Og på meg hadde jeg en langermet ulltrøye, truser og sokker. Sokkene sparket jeg av meg, slik at de ble liggende nederst i den ekstremt lange soveposen (eieren er over 190 cm).
Der hadde jeg skallene mine og de andre klærne mine. God plass. Frøys ikke, MEN, hadde det blitt kaldere enn disse angivelige følte minus 16 gradene, så hadde jeg kanskje det. Og nakken, uten medisiner og den oppblåsbare puta jeg glemte å ta med (fordi den falt ut av sekken og på dørken i bilen), så gav den seg til kjenne. Men ikke verre enn at jeg faktisk fikk sove. 

Så, noe jeg syntes var merkelige greier. Før jeg la meg, skuflet jeg masse snø over bålet. Orket ikke ligge der å være passiv bålrøyker i søvne. Da jeg våkna i morges, var all snøen som var skuflet over, borte. Og der lå det vedkubber og glødet som bare det - ca 8 timer etter at jeg hadde kastet snø over (det var mye snø også!!)! Det gikk veldig fort å tenne opp bålet igjen. Sist vi var på tur, lot vi bare bålet dø ut og vi måtte jobbe litt for å få fyr om morgenen igjen. Ikke tegn til glør i det bålet. Så, hva var dette egentlig? Noen som vet? Har jeg oppdaget noe nytt, eller er dette bare helt tilfeldig? At å kvelde bålet med snø, gjør at glørne holder seg i timevis?

Skulle skrive kort, men det ble visst litt langt. Det er søndag, ser ut til å bli en fin dag med flotte farger borte i horisonten. Det blir nok fullt i alle skiløyper i dag. Så dit skal ikke jeg. Hordene får ha løypene sine alene.

 

Mitt lille slott i skogen!

Følt og ikke følt, jeg frøs ikke!

Har heldigvis ikke sett noen skumle
troll/folk/dyr på bildene, når jeg har sett på dem
i ettertid! Utsikt fra soveposen!

Morgen og jeg klarte det! Vært på tur helt alene for første gang. 
Ikke så langt av gårde, men langt nok!
Morgensola! 

Prosjekt sove-ute-i-30-netter

Jeg planla å dra opp på hytta i går. Men, jeg hadde startet dagen i hundre, og var zombie-trett da klokka var 12. Og slik var det resten av DEN dagen. Det ville ikke vært forsvarlig å kjøre, så trett som jeg var. Så jeg dro i dag. 

Og nå sitter jeg her. Har vært ute og testet nye truger, funnet plassen jeg skal campe i natt. Og det blir natt 4! Det blir under gapahuk! Jeg har en duk, som er konstruert for at man skal kunne bruke plugger og stenger. Men jeg skal bare strekke den mellom noen trær. 
Hadde forøvrig lyst å spenne opp hengekøya, men den duken jeg har, er så stor og uhåndterlig at jeg tror ikke jeg får til å lage så fint "tak" som jeg ser andre klarer (instagram har bilder som viser motiv man kan bli grønne av misunnelse av å se!).  Så jeg gjør dette på min måte. Eller Eli og min sin måte. Slik vi gjorde det forrige helg. 

Jeg håper jeg får det til, før fingrene fryser til is. Jeg skal ha bål, men ved fra hytta. Orker ikke sage selv. Ikke vet jeg om det er lov heller. Det er jo noen som eier denne skogen. Tror til og med jeg vet hvem. 

Men, jeg skal ikke så langt fra hytta. Så det er lett å transportere alt jeg vil ha bort i skogen her borte. Hovedgreia er å være ute, sove ute. Kose meg foran et bål i kulda. Leke litt Lars Monsen. Vel, han hadde nok aldri i verden lagt seg i snøen her borte. Alt for nært hytter og folk. Jeg er heldigvis ikke så kresen. Har hatt mine turer som har vært betraktelig lengre borte enn dette. Alt til sin tid. Jeg er ikke så vant til vinter-camping, og holder på å lære meg hva som fungerer og ikke. Gapahuk fungerer. MEN, denne gang er det litt vind i lufta, så jeg må sørge for stram duk, og kanskje lage noen vegger på sidene, og kanskje til og med rundt hele, for å få ly fra vinden. Som kan bringe med seg løssnø. 

Middagsmat er frysetørret mat. Bidos. Reinkjøtt og suppe. Prøvde den forleden, og jeg som er fostret opp på reinkjøtt (for oss var fisk og reinkjøtt hverdagsmat) og er litt kresen, syntes dette var kjempegodt. Så det bli suppe. Med vann kokt på bålet. 

Det som er litt skummelt er at jeg skal være helt alene. Har jo sovet alene, men da har det vært rett utfor hytta. Og det teller ikke som alene-camping. Men det gjør det nå. Mener nå jeg da. 

Har med meg en god pute som stabiliserer nakken, uansett hvordan jeg sover. Den er med. Ja, så er det bare å slappe av da. Ta livet med ro, før en ny uke truer. 

Livet er aldri så bra som når man ferdes i naturen! Aldri.

Natt 4 here I come!!

Når det er for sent, så er det for sent...

En samtale med en eldre kar, fikk meg til å tenke nøye igjennom et par ting her om dagen. 

Han var i midten av 70 årene. Kom i snakk med ham på en kafe. Helt tilfeldig. Jeg la merke til at klærne hans var fine, men flekkete her og der. Dyre klær. Jakka manglet en knapp. Men han så velstelt ut på håret. Greid så fint til siden. 
Han var pratsom. Og åpen. Han hadde jobbet med noe juridiske greier. Så lenge han klarte. Jobben hadde vært livet, og livet jobben. I ett og alt. Den kom foran alt annet. Og han hadde elsket det. Til tider var det hardt, men han likte jobben sin svært godt. Meget godt, som han sa. Meget. 

Men, på veien mistet han familien sin. Kona fant seg en mann som hadde bedre tid, og ungene begynte å kalle den nye mannen for "pappa".

Men, på et merkverdig vis, sa han, traff han jaggu ta en ny dame.  Han trodde de også hadde noen fine år, men plutselig var hun også borte. Og da han jobbet bare mer. Mye. All tid brukte han på jobb. Og mens han jobbet så savnet han ingenting.
Selvfølgelig, sa han, at han tenkte på barna. Og han traff dem fra tid til annen. Men ofte var det flyktige treff. Fordi, han hadde det alltid så travelt. Jobben kom foran alt. Selv om det sånn rent politisk korrekt heter at barna kommer først. Men, sa han, han måtte nok i ettertid innrømme at barna ofte måtte vike for jobb. Altfor ofte. En gang ventet sønnen på ham en hel kveld, fordi de skulle møtes for å gå ut og spise. Det var gutten sin fødselsdag. Han rakk ikke ikke avtalen overhodet. En sak hadde landet på pulten hans like før han skulle gå. Viktig. Viktigst. Men, hva er viktigere enn din sønns 18 års dag? Hvor en hyggelig avtale var inngått. En gutt som ventet spent på sin far. Kanskje mest på å se hva fødselsdagsgaven var! Men pytt sann, det er jo slik det skal være! Man skal være spent på gaver fra foreldrene. Han fikk gaven sin. Men den kom to dager senere. Gutten var like blid. Men han må ha vært lei seg på selve kvelden. Det bare visste den eldre mannen som satt foran meg. Innsikt. 

Han fortalte en hel del fra sitt yrkesaktive liv, og det var tydelig at dette var en mann med yrkesstolthet. Men, så kommer det som ble veldig trasig å høre på. 

Han angret. Han hadde brukt altfor mye tid på helt andre mennesker enn de han burde ha brukt tid på. På familien. På venner. Nå hadde han ingen. Barna levde sine liv. Begge hans eks-koner levde lykkelige liv med menn som hadde oppdaget hvilke flotte damer dette virkelig var. Han sto ribbet tilbake. Og følte seg dønn ensom! Dette sa han med tårer i øynene. Jeg ble nok litt tykk i halsen jeg også. Jeg syntes så synd på ham. For jeg kunne levende forestille meg hvor trasig han måtte ha det. Hver dag helt lik den andre. Uten mennesker som tok del. Som gav ham plass. Kun tilfeldige, fremmede som meg. Som i en stakket stund hadde tid til å høre på ham. Og det var jo tilfeldig at jeg var der. Og at jeg satte meg ved siden av bordet hans. Kontakten hans med andre var basert på tilfeldigheter. 

Det er kanskje viktig å ta vare på de vi har rundt oss. Investere i tiden vi har med dem. Få relasjoner går helt av seg selv. Det er få relasjoner man kan ta som en selvfølge, og tro at den som utgjør motparten, alltid vil være der.
Så gjelder det å oppdage dette før det er for sent. Å ta grep. Gripe fatt i sine nære og kjære, slippe opp for å gi dem mer plass. Utfra et genuint ønske om at man vil ha dem der! Vise at man ser dem. Og at ikke noe av dette handler om kjedelige plikter. 

Jeg kjenner jo ett og annet menneske som har vært der, og som har stoppet før det ble for sent. Som har plukket opp trådene, begynt å veve dem sammen igjen, for å få gjenskapt vennskapsbilder, familierelasjoner. Og de har fått det til. Disse har en ro over seg, man aldri ser hos de som raser igjennom livet i full fart, på jakt etter neste trofe. Neste gode jobb. Neste milepæl. 

Jeg leste om en undersøkelse. Hvor man hadde spurt døende, om der var noe de angret på at de hadde gjort/ikke gjort. Jeg tror nesten alle, hvis ikke alle, svarte at de ønsket de hadde brukt mer tid på familien. På venner. 

Det må da kunne være plass til begge deler? En god jobb, og familie og venner? Hvis ikke, og man bare forsetter å saldere vekk de nærmeste, så tror jeg man lett kan ende opp som denne ensomme mannen jeg møtte. Hvor man sitter og snakker med fremmede på en kafe, og det er den menneskelige kontakten man har i løpet av en dag, uke, måned og år. 

Det er kanskje ikke så dumt å investere i de du har rundt deg? For en ikke ønsket ensomhet tror jeg kan være svart. Veldig svart. 

Tenk å ikke ha noen. Ingen. Aldri en telefon, aldri et besøk, aldri noen å besøke. Aldri noen som ringer på fødselsdagen, aldri noen som inviterer på middag, til juleselskap. Aldri. Det er mye det. 

 

Friluftsgen, Herr Mysterud og nye tider i 2018

Jeg har satt meg et mål. Komponert et slags nyttårsforsett. 

Å ta tilbake friluftslivet. Få snekret genet mitt sammen igjen. Og komme meg ut på tur. 

Jeg startet det nye året i telt. Dog bare to meter fra hytteveggen. Guttungen min lå inne og sov. Han har snudd ryggen til telt og friluftsliv. Enda han er flasket opp på dette. Sånn til dels i alle fall. Det var nå til skogen vi stakk vi to.

Han var ikke så himla glad i å bli kommandert av x antall foreldre, samt en trener, på fotballen. Det ble for mange beskjeder å ta i mot, og til slutt visste han ikke om han skulle høre på den sinte pappaen til xxx eller på treneren, eller bare gjøre som han hadde lyst til. Det ble vel mest med det siste - så han slutta! Helt og holdent. Han prøvde for øvrig andre ting også, men ble aldri komfortabel med denne organiseringen av aktiviteter som han ønsket bare skulle være LEK! Han ville LEKE, de voksne ville ha prestasjoner! Men nei, det ville han ikke. Jeg var jo bittelitt bekymret for at han bare kom til å bli en særing, som ikke ville noe. Men så sa han det så fint en gang vi trasket i skauen og snakket om hva man bør fylle tida si med. 

"Du har lært meg alt jeg trenger å kunne du mamma! Tenne bål, sette opp telt, gå på skøyter, gå på ski, svømme og smøre på brødskiver!!". Han var bare 8 år da, så i hans verden var det vel nok akkurat de tingene der. Hva skulle man med fotball eller andre ting når man kunne tenne bål liksom?

En gang gikk vi på en friluftslisbutikk. Skulle kjøpe ei lita handy øks. Guttungen sto ved siden av meg mens jeg betraktet disse øksene da. Det var en eldre kar på jobb i butikken.
Da han fattet at vi var litt glad i å være ute, så kom han med flotte bilder av seg selv og noen store laks han hadde dratt inn. Vi snakket litt om det der med barn og friluftsliv. Til slutt ble han så fornøyd med at jeg, som heltalene mor, dro guttungen med på slikt som "pappaer vanligvis tar seg av!" at jeg fikk øksa. Jeg mener vi fikk den gratis, eller til halv pris. Og det passet bra, for den var dyr.
Han var av den eldre skolen. Sønnenen hans lekte nok ikke mye med dukker nei. Det har for øvrig min gjort. Det var også en historie om en eldre kar bak en disk på en butikk, og kjønnsrollesynspunkter.
Gamle herr Mysterud på Sagene drev jo en jernvarebutikk. Men han solgte også leker. Så jeg dro med meg sønnen min og skulle kjøpe ei dukke til ham (jeg skulle være litt politisk korrekt i min barneoppdragelse sikkert).
Nei, DET gikk ikke an!! Så i stedet for at jeg fikk kjøpe dukka, så FIKK toåringen en liten gravemaskin gratis! Jeg fikk ikke kjøpe dukka!! Den måtte kjøpes et annet sted. Gravemaskinen har vi ennå et sted. Den dukker opp under alle større ryddeaksjoner. Har ikke råd til å kaste den, selv om den mangler et hjul og eieren er vokst fra den for mange år siden. 

Vel, nå skrev jeg meg bort her. Skulle jo skrive om friluftslivet som det engang var. 
Det var opp i skogen når vi fant det for godt og formen var på plass (den er ikke alltid det). Med eller uten telt. Til DNT-hytte eller bare dagsturer. På ski eller beina. Slik var det. Men så døde det ut. Og det er liksom nå skal jeg ta grep igjen. Og siden gutten ikke orker, og kjæresten min har mer enn nok med sitt, så blir det meg da. Og den som enhver tid ha lyst å kaste seg med. 

I dag jeg måtte opp på hytta for å hente noe utstyr, og skal bli her til i morgen. Skal for øvrig ikke sove på hytta. Jeg sover ute! Enten i hengekøya, i en snøhulelignende sak eller i teltet. Jeg får se. Det blir i alle fall natt 2 av 30 planlagte dette året!

...30 planlagte, betyr bare at det er det som er planlagt, 30 netter utendørs. Hvor, når og med hvem aner jeg ikke. Det kommer som det kommer akkurat det.

Mine indre batterier lades aller best der det er lite folk og mye natur. Så enkelt kan det i grunnen være. 

 

 

 

 

Det krevende livet...

Året som har gått har vært ganske fint. Men også veldig krevende på sitt vis. Vi får jo alle vårt å dra på. Av og til er det fryktelig tungt, andre ganger går det så lett som bare det. Men jeg skal ikke klage. Overhodet ikke. 

Jeg tenker på en nær og kjær som har slitt i flere motbakker enn de fleste av oss. Der et normalt liv kanskje har en og annen motbakke, så har hans liv vært fylt av dem. Herfra til evigheten og tilbake igjen, er det noe som heter. Sjeldent passer det bedre enn akkurat her. 

Det har vært så mange nedturer at han må ha kommet ut av telling for mange herrens år siden. Det har vært strevsomt for ham. Ofte. Og veldig. Mye verre enn du og jeg kan forestille oss. Jeg har hørt på ham. Han har fortalt. Han har ringt meg når angsten har ridd ham som en mare. Stakkar sier jeg bare. Stakkars menneske. Har du snakket med noen som har vært så redd at de trodde det sto om livet? Da vet du.  

Jeg inviterte ham på kino i romjula. Det varte og rakk før han svarte. Han hadde ikke penger. Han syntes det var nedverdigende at jeg skulle betale for ham, som var blitt 58 år. Det hadde jeg ikke tenkt på i det hele tatt.  På sett og vis ble jeg jo litt overrasket over utsagnet, samtidig ble jeg litt glad. For det er jo friske tanker. I grunnen. Men, jeg var snar med å svare at dette var jo en slags bursdagsgave fra meg til ham. 

Jeg håper det nye året vil bringe mange gode dager for ham. At det går rett vei nå. Forhistorien er lang, og den er hans. Det må snu en dag. For han vil så gjerne. Veldig gjerne. 

Angst, redsel, depresjoner, ensomhet. Det tror jeg har vært hans følgesvenner i alle år. Han har prøvd å dempe plagene på sin måte - den mest uakseptable av dem alle. Jeg vet ikke, men jeg tror det gir noe lindring der og da. Men ikke på sikt. Kanskje manes det frem spøkelser som blir enda mer plagsomme. Jeg vet ikke...jeg ønsker bare at han skal få det godt nå. Et trygt sted å bo, at der er noen som passer på, hjelper ham. Og som har mildhet nok i seg til å forstå at alle kan feile, at alle kan bli liggende i en skitten grøft å trygle om hjelp.

Jeg har alltid sagt det - skulle jeg blitt steinrik over natta, den første jeg hadde hjulpet hadde vært ham! Han er den eneste jeg kjenner som virkelig trenger hjelp. Alle andre klarer seg alltids, av de jeg kjenner i alle fall. 

Jeg blir motløs og oppgitt over at systemet vi har, ikke fungerer helt som det skal. Jeg vet ikke helt hva som skal til. Venner kan jo ikke kjøpes. Men ensomhet bør vi kunne gjøre noe med. For det er ikke alle som klarer aleneheten. Som makter å møte dager uten innhold. Igjen og igjen. Hvem som helst av oss kan jo prøve. Jeg er jo der. Men jeg alene er ikke nok. 

Meningsfylte liv kan jo være så mangt. Troen på Gud har nok gitt ham en hel del. Heldigvis. For hvem er jeg til å si at livet han har levd, har vært meningsløst og vondt? Jeg kan bare formidle det jeg har fanget opp fra ham selv. Og det har vært tårer, det har vært fortvilelse, desperasjon. Men, vi har også hatt noen fine stunder sammen. Og da koser jeg meg. Da er han den gode gamle igjen. Som får meg til å le så tårene spretter! Han kan være ulidelig morsom. Og utrolig interessant å snakke med. Når han åpner opp den siden av seg selv. Når han glemmer alt han står i av plager.

Jeg husker vi dro på en restaurant for å spise for ett års tid siden. Han, sønnen min og jeg. Det var så uendelig godt å sitte der og lytte til samtalen mellom gutten min og ham. Med ett var det jeg som var 13 år igjen, og satt med store øyne og hørte på hva han hadde å fortelle. Det var alltid så utrolig spennende å snakke med ham. Jeg husker så godt han sa en gang:"TENK at universet er uendelig!! UENDELIG!!". Og sånt snakket vi om. Og dette snakket han med gutten min om. Da vi hadde sagt ha det bra til hverandre, så sier gutten min at det var så fint å snakke med ham. Akkurat slik jeg selv tenkte da jeg var på hans alder. 

Jeg er veldig glad i ham. Og dette skriver jeg for all verden, fordi jeg er stolt av ham. Fordi han har en styrke veldig få jeg kjenner har! Han er en såkalt "survivor". Lander alltid på beina. Jeg hadde gått under for lenge siden, og det hadde de fleste jeg kjenner gjort. Men han står. Ennå står han oppreist! Et fredeligere menneske skal man lete lenge etter. Han skyr konflikter og vil bare ha fred og ro. Men han kan også irritere på seg gråstein til tider. Intens som han kan være. Men også god. Snill og god. Virkelig. Han har en personlighet fylt av mange fasetter. Og da blir man et spennende menneske. Slik han i grunnen er.

Men, jeg har vært sint og jeg har vært skuffet. Irritert og forbannet. Og redd. For ham. At noe skal skje med ham. For risikoen har jo så absolutt vært til stede. I aller høyeste grad. Men alt dette hører med, når man står en som ham nært. For det gjør jeg. Og jeg er ydmyk for den tillit han viser meg. Det er ikke gitt. 

Kjære gode deg. Jeg ønsker deg, mer enn noen andre, et godt nytt år. Og aldri har jeg ment det så mye som nå. DU fortjener virkelig å møte gode dager nå. 

Godt nytt år. 

 

 

 

Få et par pinneraketter takk!

Jeg har for første gang i hele mitt 45...nei, 46 årige liv. Nå ble jeg rett og slett i stuss over hvor gammel jeg egentlig er...! At det er mulig. I alle fall, jeg har for første gang kjøpt to bokser med fyrverkeri. 

Jason, sønnen min på 14 år, spurte om vi ikke kunne kjøpe noe - for EN GANG SKYLD, som han sa. Og jeg tenkte, at siden han var så grei å bli med meg på fjellet, så skulle jeg jaggu rive i noe greier. 

Jeg har jo hørt om pinneraketter, så jeg strenet bort til den der bua hvor de solgte diverse til nyttårs aften. Og ba om et par pinneraketter. Som jeg der og da lærte at er forbudt. Det er derfor jeg hadde hørt om dem. Det har vært snakk om forbudet. Og jeg har ikke hørt nøye nok etter. Bare notert meg  at noen raketter heter "pinneraketter". 
Gubbene i teltet humret nå litt, og Jason som sto bak meg hadde vel lyst å krype tilbake til bilen. 

Uansett, jeg ble realitetsorientert og fikk en innføring i rakettverdenen. Og etter at de hadde forsikret meg om at "Joda, det ER lang nok lunte, du kommer deg vekk. Du har gooood tid!".  Eller: "Eh, nei de kan ikke eksplodere uten at de fyres opp!". Og til sist: "Har du noen som kan fyre disse for deg? Det er ikke farlig altså, men du virker litt usikker?!". Jeg snudde meg mot Jason, men jeg tror han sto der og lot som om han ikke kjente meg. Gubbene var snar med å si at det burde nok være en voksen som gjorde jobben ja.

Jeg tror de hadde sånn sympati med gutten, at de gav ham 6-7 esker med noen "ufarlige greier", som de forsikret meg om at det var, da de så at jeg skulle til å fyre av tusen spørsmål om dette...også. 

Jeg håper liksom innerst inne at det blir storm til oppskytingskvelden, men samtidig skal jeg jaggu meg fullføre prosjektet! Først skal jeg øve meg på et par fakler! 

Og, brillene vi fikk med, skal vi selvsagt bruke. Hvorfor vi fikk dem aner jeg ikke - jeg har ikke tenkt å stå i nærheten av boksene når de tar av! Eller, får man briller i tilfelle de eksploderer for raskt, tro? At lunta brenner fortere enn det den var laget for? 

Vi får se. Jeg savner i alle fall kjæresten min. Bedre å være to voksne enn en når rakettene skal opp! Så kan liksom den ene ta over for den andre, om motet svikter. Jeg har respekt for dynamitt! Det må jeg bare si! 

Det blir uansett helt sikkert en fin kveld, med elgkjøtt og dessert...som jeg nå kom på at jeg har glemt å kjøpe inn. 

Godt nytt år!

Ingen oppgradering på deg nei!

Endelig kan vi si at det blir jul på oss også! Vi har liksom stupt inn i den  - med ryggen først. 

I begynnelsen av desember måtte vi reise til USA. Måtte. Skal ikke gå så mye inn på akkurat det, siden det ikke handler om meg direkte. I alle fall så fikk vi hele før-julstida i USA. Washington DC. Det gav NULL julestemning. For hvor var Lucia? Ingen tradisjon med julestjerner i vinduene å se noen steder. Og adventslys, en to tre fire. Så det ingen steder. Julesangene var ikke de jeg er vant til heller. Jeg savnet til og med julereklamene på TV2!! Jeg møtte altså ikke den amerikanske førjulstida med et åpent sinn. 

Litt etter litt kunne vi bevege oss bort fra Washington, og tok da en svipptur til New York. Det gledet jeg meg litt til - tida før denne turen hadde vært så preget av omstendighetene vi var i. Så det ville bli godt å komme litt vekk. Og så til New York da! Ikke det, jeg har aldri hatt noe særlig ønske om å dra til New York. Jeg er slik som heller vil se flott natur, og har en hemmelig drøm om å oppsøke et sted i Skottland. Tror det kalles The Lake District. Men ok, det er nå en annen sak det da.

Det ENESTE jeg virkelig ville se i NY var å se Manhattan fra oven. Men også fra sjøsiden. Jeg fikk sett NY fra 71. etasje i Rockefellerbygningen. Rock of the Top! Det var virkelig storslagent. Helt fantastisk. På gateplan var det et sant mareritt! Folk gikk tett i tett i tett bortover fortauene. Vi bodde på et hotell ved Times Square. Og det å gå ut fra hotellet var som å gå rett inn i et menneskelig helvete! Jeg ble faktisk nesten lammet av sjokk! Jeg hadde aldri trodd det skulle være så mange mennesker i gatene! Det skal sies at vi gikk langs hovedturistløypa OG dette var en uke før jul. Det er jo populært med førjulstur til NY. Og det var tydelig. Jeg har ikke noe sammenligningsgrunnlag - jeg har jo aldri vært der før. Og jeg skal nok ikke dit igjen heller. Med mindre sønnen min finner på å flytte dit. Men det får han ikke lov til!! Selv om vi er forbi den tiden han lovet på tro og ære å kjøpe leilighet rett ved siden av der jeg bor! Han proklamerte tvert i mot da vi var i NY at "HER kunne jeg bodd!!". Jeg trodde han tulla med meg. Ingen kan vel på ramme alvor si de ønsker å bo i NY når de er der for første gang en uke før julaften! 

Jeg synes forøvrig ikke jeg så noe til at vi nærmet oss jul. Ikke i NY og ikke i DC. 

Tiden for å reise hjem kom den 21. desember. Jeg gruet meg fryktelig til hjemreisa. På økonomiklasse. Trangt, seter som knapt kunne lenes tilbake. Og de kunne ikke det i det hele tatt om det satt en stor mann/kvinne bak. I over syv timer skulle vi liksom sitte slik. Så jeg fant på at denne gang, denne gang skal vi søren meg oppgradere hele turen. Men det var jo ikke så lett. Selv om det var seter ledig både på business og SASPlus. 

Jeg kunne fint oppgraderes, men ikke sønnen min. Fordi vi hadde bestilt glutenfri mat til ham! Ene og alene derfor! Det var ikke til å tro. Hvor mange med spesialkost ber om oppgradering på en tur? Vel, stort sett ingen vil jeg tro. Og på det meste kanskje to, tre stykker?  Så SÅ vrient ville det vel ikke være å bære mat fra økonomiklasse til business. Men jo, det var det. Så vi prøvde oss med at han fint kunne klare seg uten maten (vi har alltid med noe uansett, for alternativene er noen ganger nesten uspiselig). Nei, den maten MÅTTE han bare ta! 

Så det gikk ikke. Men sønnen min, han er laget av gull tvers igjennom. Så han sa at jeg bare kunne oppgradere for meg selv. Jeg plages med nakken og jeg får alltid problemer etter disse lange flyvningene. Jeg tror det er fordi jeg sitter rett opp og ned i så mange timer. Kan ikke noe for det, nakken er mitt svakeste punkt. Og det vet guttungen, og unnet meg altså å få en grei reise, forhåpentligvis uten større problemer etterpå. Har alltid vondt i hodet etter lange turer på grunn av denne nakken. 

Jeg vil si "shame on you SAS" som ikke kunne være LITT, bittelitt på tilbudssiden med hensyn til guttungen. Men ikke søren heller! 

Så det ble til at bare jeg oppgraderte til businessklasse. Og på SAS sine interkontinentale ruter har de seter som kan slås ut til senger. Det følger sengetøy med.. Man sitter med sitt eget lille avlukke og har det egentlig veldig privat. Det var den beste flyturen jeg noen sinne har hatt. Jeg som liker å sove på magen, kunne til og med innta akkurat den stillingen. Og jeg sov! Helt til det begynte å riste. Da kom katastrofetankene for full musikk. "NÅ!! Det er NÅ det skjer!!". Fest setebelteskiltene kom på, og vi humpet i vei. Men det gav seg. Jeg skjøv vekk tanken på at vi var langt langt fra land, midt ute i ingenting med hav på alle kanter. Og store fly har tross alt forsvunnet i havet. Hvorfor ikke oss liksom. 

Så kom vi hjem. Med en koffert for lite. Den andre var blitt igjen i København der vi bytta fly. Den kofferten tok det jaggu lang tid å få. Eller, sånt er vel relativt. Men til at den faktisk lå i København, og jeg fikk melding da den ankom Gardermoen, så varte og rakk det å få den. Nå for en liten stund siden, kom den. Helt intakt. 

Hjemme prøvde jeg å pynte litt, men engasjementet uteble. Klarte liksom ikke å spa frem så mye som et bittelite glimt av julestemning. Vi skulle på julegrøt i dag hos noen nære og kjære, men vi måtte avlyse det på grunn av denne kofferten som kunne komme når som helst. Jeg hadde sikkert ødelagt hele julegrøtseansen. Jeg strålte nok ut minus-julestemning lang vei. Så vi kjørte på hytta i det kofferten var i hus. 

Og idet vi satte opp juletreet kom følelsen av jul! Jeg har alt jeg ønsker meg. Bortsett fra en. Kjæresten min. Han ble igjen i USA. Vi hadde en liten mini-julaften hos ham før vi dro. Og jeg fikk verdens fineste lille julegave hos ham. Så sånn sett er jeg i hvert fall fornøyd. 

Nå sitter jeg her med fyr i ovnen, ny-pyntet juletre, et eller annet juleprogram surrer i bakgrunnen på TV`en og sønnen min har trukket seg inn på sitt rom, der han har en egen tv. Men før han gikk dit hadde vi noen fine samtaler her i stua.

Så nå gjenstår det bare å si God Jul til deg som kom helt hit. 

Manhattan

GOD JUL TIL STORE OG SMÅ

Det var nesten front mot front det!!

Vi hadde en skrekkelig opplevelse på veien, her før helgen, guttungen og jeg.

Kort fortalt - vi holdt på å kollidere med en bil som var i en forbikjøringssituasjon, da vi rundet en sving. Det er sant det som sies, at tiden går sakte i kritiske situasjoner. 

Hadde det blitt front mot front, aner jeg ikke hvordan det hadde gått. Guttungen min er alltid roligheten selv. Men i denne situasjonen reagerte han med skrekk og gru, i det bilen nesten tok sidespeilet mitt, på vei inn mot egen fil. 

Merkelig at noen bare satser på at sånt går bra! Slik som den der Teslaeieren som fant ut at det var greit å kjøre forbi i en sving, og hvor han altså møter på ei ung jente. I en liten bil. Selv kom han med to tonn rundt svingen. På feil side av veien. Jenta på 19 år døde jo. Og tilbake sitter en sorgtung familie. Teslaeieren overlevde. Håper han aldri får kjøre bil igjen. For det han gjorde var å, med viten og vilje, utsette andre mennesker for livsfare. Med viten og vilje!! 

Hva får sjåfører til å gjøre sånt? Og så enda i områder hvor det er mye trafikk!! Hvor man vet det er mye trafikk! 

Det hjelper ikke en plass om man selv kjører etter alle kunstens regler - kommer det en tulling på veien, ja så er det gjort. Man kan bli drept eller skadet for livet. 

Slik som dama jeg leste om. Nakkeskade. Hun ble ufør og plages mye med smerter. Fordi en tungtransportsjåfør gav blaffen i å holde avstand. Og hvor ofte opplever jeg ikke akkurat det? At store og små biler ligger og henger på støtfangeren min!? Ikke fordi jeg kjører sakte. Det kan være normal fart i henhold til fartsgrensene, jeg kan ligge i en kø som flyter fremover i 80 km/t. Og så kommer disse premieidiotiene og legger seg tett bak. Som om jeg kan gjøre noe med situasjonen når der er få avkjøringsmuligheter, kø, midtdeler osv? Og hvis man kjører i 80 km/t, kanskje 90. Da frister det ikke så veldig å bremse ned  for å slippe tullingen forbi, om man har massevis at tonn hengende bak, og hvor sjåføren sitter så høyt at jeg er i tvil om han i det hele tatt ser bremselysene.

Hvis det er slik, at jeg ikke kan kjøre ut med det første og midtdelere - vel da sakner jeg farten slik at jeg ligger godt under fartsgrensa. For det er tross alt bedre å få flere tonn inn i baksetet i 60 km/t enn i 80-90 km/t. Så slike sjåfører gjør det bare verre for seg selv, om de vil fort frem. Og jeg skulle ikke hatt noe problem med å forklare det til politiet - om hvorfor jeg valgte såpass lav fart! For det er jo ikke helt lov det heller. Men det gjelder å redusere risiko for større skade enn det lav fart kan medføre. 

Og jo,  jeg slipper slike forbi ved første mulighet. Men oisann, der er til og med de som ikke VIL kjøre forbi! De ønsker å ligge der bak og gni seg mot min støtfanger!

SOM jeg ønsker politiet kunne ha avstandskontroller mye oftere. De kunne jo finansiert halve statsbudskjettet på dette, så ofte som jeg ser folk ligger for nært forankjørende kjøretøy. Senest i går på vei ned fra fjellet. En stor, hvit Volv lå kloss oppi bilen den hadde foran seg. Ned fra Sollihøgda og mot Sandvika. Sjåføren i bilen som var utsatt for denne idiotien, må jo ha  vært mektig irritert. Hun skulle bare lagt seg i 40. Volvoeieren hadde ikke kommet forbi. Det var umulig. Der var midtdeler og veldig, veldig svingete vei, med konstant motkjørende trafikk. Synes man bør ha all mulig rett til å redusere farten betraktelig om man har en som driver på som denne fjotten jeg nå har beskrevet. Hvis der ikke er mulighet til å kjøre ut til siden. 

Man kan ikke annet enn å fortsette å kjøre så pent man kan. Men ulykker skjer, og folk dør i trafikken. Men, det er ikke noe rart. Politiet er sjeldent å se, og det er altfor mange som derfor bare tar vanvittige sjanser. Så går det bra - helt til det ikke går bra mer!

 

Raushetens tid er på vei - ikke lenge igjen til jul!

Tipper det er endel fattige, uteliggere, tiggere og narkomane som ser frem til jula - ikke fordi den nødvendigvis er så lys og hyggelig og full av familiekos og bla bla bla. Nei, for da blir vi nordmenn så gavmilde. Og snart er den her, raushetens tid. Jula!

I det store og hele så er det noen få ildsjeler som bryr seg hele året igjennom og som stiller opp med mat og klær og omsorg til de som ikke akkurat har flust av alt dette.
Så kommer mange andre etter og gjerne vil være god...i en kort periode. Som regel handler det om jula og ukene før denne setter inn. Fattighuset flyter over av gaver til byens fattige. Man kan spandere middager på hjemløse over sms. Det klinger vel også i kalde mynter som treffer tiggerkoppen, litt oftere i desember, enn ellers?

Og godheten, den er godt fordelt utover desember, så da blir det jo noen uker hvor fattige opplever gavedryss og vennlighet.
Men som en av de guttene på gata sa: "Snart e januar her igjen, og da e vi glemt helt til neste jul..."

Så hva kommer denne desember-gavmildheten av? 

Fordi vi ikke kan utstå tanken på at noen må gå igjennom desember uten noe ekstra? Blir det lettere å være meg resten av jula om jeg vet at jeg har kjøpt en middag til en uteligger?

Avlatshandling? For hva da?

Blir vi påvirket av julens budskap? 

Vi vil bare gjøre noen glade fordi vi blir rørt av å se dette?

Tenker vi at dette her, det må da gi litt god karma? 

Misforstå meg rett - fortsett å gi! For all del! Noe er bedre enn absolutt ingenting!

Jeg har jo opplevd meg selv som mye mer gavmild i julestria enn ellers. Absolutt. Det er derfor jeg sitter her og tenker igjennom dette her. Fordi han traff meg så kraftig han som nevnte det med at de snart var glemt, fordi januar sto for døra. Han hadde jo veldig rett da...dessverre.

Og jula i år, blir vel ikke særlig annerledes enn tidligere år.

Hva hvis du dør...

Man har barn, man har hus, bil, penger på bok. Og lever godt. Men tanken på at man skal dø en gang, melder seg fra tid til annen. Og som alenemor til ett barn, så har vel den tanken meldt seg oftere hos meg i løpet av årene, enn hos folk flest, vil jeg tro. For hos oss har det ikke vært noen pappa å hvile den tanken på. 

Livet kan snu på sekunder. Det vet jeg alt om. Den andre av oss, foreldreteamet, døde plutselig.  
I løpet av et sekund har du mistet en nær og kjær. Plutselig er du alvorlig syk, skadet. Plutselig finnes du ikke mer. Bare i form av bilder og minner.

Hva da? Med barnet ditt? Barna? Kanskje du til og med takket farvel sammen med barnas far? I en ulykke?
For ulykker skjer, og de rammer ekte mennesker, som deg og meg. Og tilbake står sørgende familie og venner. Og barn som har mistet sine forsørgere, sitt heiagjeng. 

Er det ikke lurt å ha orden i sakene da? Det går riktignok ikke an å testamentere bort barn. Men man kan etterlate seg et skriv hvor man formidler et ønske om at man vil at barna skal, hvis mulig, bo hos utpekte personer. Og som jeg har skjønt så tas det veldig stort hensyn til slike ønsker.  Så hvorfor ikke? 

Dette er ubehagelige tanker, men jeg er rimelig sikker på at de aller fleste foreldre har tenkt tanken: "Hva hvis..." Så lukker man tanken inn, og fortsetter med livet. 

Men, ja, hva hvis du dør mens barna er små og trenger deg? Og barnas andre forelder av en eller annen grunn er utelukket å tenke på. Hvor skal dine aller kjæreste bo, vokse opp? Hvem ville du pekt ut til å ta på seg, i dine øyne, verdens viktigste oppgave? Hvem skulle blitt barnas nye heiagjeng, støtte, omsorgsperson?  

 

 

 

"Elite-samer"

Jeg må si jeg tar det som en seier når noen sletter meg som sin Facebookvenn, fordi jeg har vært uenig med dem i noe - på en saklig måte. Særlig når det er politikere som lar seg fornærme. Nå sist en sameaktivist som ikke tålte at jeg motsa et innlegg hun la ut på sin Facebookside i går.

Det handlet om denne debatten om at urfolk føler seg tråkket på av at Siv Jensen tok på seg et indianerkostyme. Eller var det reaksjoner på reaksjonene? Det er så vidt vi på sidelinja klarer å følge med i alt  man kan bli krenket av i disse dager...Uansett, jeg er blitt litt mer engasjert enn jeg egentlig hadde tenkt, og har latt meg involvere i et par diskusjoner på nettopp Facebook. Jeg har sagt tilnærmet det samme ved to forskjellige anledninger, hos to forskjellige politisk engasjerte damer. Den ene overlot diskusjonen til "gjestene", den andre ble sur og slettet hele meg. Det er en seier i seg selv! Faktisk. 

Men så over til hva dette blant annet handlet litt om. Jeg personlig er lei av at samer går ut og snakker på vegne av oss alle. Og det sa jeg i innlegget jeg la ut på en FB-vegg som en kommentar til en artikkel som eieren av veggen la ut. 
Videre gjengav jeg noe jeg har hørt bli sagt av en meget bestem mann av samisk herkomst, at samene som oftest står frem og snakker på vegne av oss alle, er "elite-samene". Helst de som har studert ved Universitetet i Tromsø (Lurer litt på om det var dette med "elite-same" som gjorde utslaget for utfrysningen av meg fra det gode selskap?).
Den vanlige, hverdagssamen har nok med sitt og ser fremover. Er i hvert fall mitt inntrykk. Mens man kan få inntrykk av at aktivistene hele tiden leter etter problemer og noe å sette fingeren på i forhold til det såkalte storsamfunnet. Det tror jeg mange er lei. Det er i alle fall det jeg fanger opp når jeg snakker med folk som har tilknytning til den samiske kulturen. Men dette vet jo ikke "elite-samene" hvis de bare skal menge seg med hverandre, og ikke gidde og nedlate seg til å ta en temperatursjekk i forhold til det de selv holder på med.

Og så en annen sak som plutselig fikk plass i dette her - politikere som ikke tåler å bli motsagt har rygger som bananer, er mitt syn på det at man som en meningsbærer ikke tåler lyden av en annen. Slik som SV-politikeren som slettet meg som sin facebookvenn for noen år siden. Jeg var for kritisk til SVs politikk! Jeg var litt stolt av meg selv da. Særlig siden jeg ikke hadde vært annet enn saklig.

Hvis man luker vekk alle man er uenige med, så får man aldri gjort en god jobb tror jeg. Fordi man menger seg med sine meningsfeller, og får ikke fulgt med på hva motstandere mener. En slik politiker ville jeg aldri stemt frem. Nei, de må være tøffere enn som så. Og de må vite hva som rører seg utenfor deres hyggelige "vi-er-så-enige-vi" atmosfære. Så kanskje en og annen samepolitiker hadde hatt godt av å snu seg litt rundt og se hvem som står bak ham/henne når vedkommende sier VI SAMER VIL IKKE HA DET SLIK?! Kanskje der bare står to, tre stykker?

Når det er sagt, så mistenker jeg at aktivistene aldri kommer til å se på slike som meg som ekte samer. De mener nok jeg motarbeider den samiske kulturen ved å ikke dvele ved hvor krenket man blir av at for eksempel Siv Jensen kler seg ut som om hun stammer fra et urfolk. Eller var det det krenkelsesfølelser av reaksjoner på reaksjoner de selv har?

Det kan hende man bare tirrer på seg folk ved å opptre som ekstremt krenket og såret på vegne av andre kulturer og egen kultur og gudene vet hvem og hva! Forresten så har jeg også hørt at det er hersketeknikk å bruke ordet "krenke". Tør snart ikke snakke mer, alt blir jo galt til slutt!

Personlig liker jeg å ha alle slags venner - kanskje i sær de jeg er uenige med. Det er da det blir heftige diskusjoner og litt meningsutvekslinger. Det er kjedelig å bare menge seg med folk som mener det samme som meg. Gørrkjedelig.

Men, jeg har flere politikere å ta av, både samiske og norske. De tåler heldigvis en frisk diskusjon, fronter egne saker, tar i mot tilbakemeldinger, svarer saklig og er liksom med der det skjer. Lukker seg ikke inne med sine egne. 
Ei av de jeg har på min venneliste kjenner jeg så langt tilbake som til vidergåendeskoletiden. Da gikk diskusjonene høyt, men vi var like gode venner selv om vi var rivende uenig i ulike saker. 

Men, ikke alle er slik da. Tydeligvis :)  
 

 

Fattigdommen og statsbudsjettet

Dagene går sakte fremover. Prøver å holde humøret oppe, selv om jeg ikke får trimmet skrotten noe videre for tiden.

Statsbudsjettet som er lagt frem er da av noe interesse. Der jeg med skrekk og gru oppdager at pelsdyrnæringen får 100% mer i støtte, enn organisasjoner som jobber for dyrevelferden!! Utrolig. Virkelig helt utrolig!

Vi som er aleneforsørgere får reduserte skattefradrag for vår aleneforsørgertilværelse. Redusert i form av at det ikke øker, slik alt annet øker i samfunnet - pris på varer og tjenester. Som for eksempel barnehageprisene.
Og de som sukker og sier at disse alenemødrene bør holde kjeft, skal selv holde kjeft. For det første er det ikke bare mødre som er alene. Det finnes mange fedre i samme kategori, aleneforsørgerkategorien.
NRK-lisens og kommunale avgifter tar ikke hensyn til at man kun har en inntekt i husholdningen. Tvert imot. Vi betaler like mye som en familie med to inntekter (dette er forøvrig urettferdig for alle enslige, også de uten barn, med bare en inntekt i husholdningen).
På toppen av det hele er visst barnetrygden frosset fast en gang på nittitallet. Det ser ikke ut til at nåværende regjering heller ikke har noe intensjon om å tine den for så å heve den. Er man redd for at folk som putter barnetrygden på sparekonto til poden, skal få for mye, så kan man jo behovsprøve den. Men hvem politiker tør ta fra de som har mer enn nok fra før, "gratis" penger? Ingen. 

Barnepensjonen sønnen min på 14 år får, som en følge av at far ikke lever, skattlegges så det holder. Mens en tilsvarende tenåring, som "bare" har skilte foreldre, får sitt bidrag fra far/mor uten å betale så mye som en krone i skatt.
Altså, får sønnen min 2500  kr, og kameraten hans det samme fra sin mor eller far (avhengig av hvem som har høyest inntekt), så avkortes sønnen min sine 2500 kr med noen og tyve prosent i skatt, mens kameraten beholder sine 2500 kr helt uten noen form for avkorting.
Sa du rettferdig? Tror ikke det. MEN, noen må finansiere skattekuttene til folk som har mer enn nok fra før. Så bare la 14 åringen betale!! Og alle andre barn som har mistet en eller begge forsørgere i form av dødsfall. La dem betale, de klager ikke så høyt og massivt så der kan man bare kjøre over. 

I statistikkene over de som har lavest inntekt, befinner aleneforeldrene seg, sammen med bla uføre og innvandrere. Vi snakker om fattigdom i dagens Norge. 
Jeg husker så godt da Siv Jensen kom med forslag om en slags nasjonal dugnad, for å hjelpe folk ut av den norske fattigdommen. Som hadde vokst under Stoltenberg regjeringen.
Siv sin dugnad var nok mer et skarpt skyts mot de som satt i posisjon, den gang man faktisk hadde fattigdom på dagsordenen. Da satt Siv i opposisjon og foreslå en pengebruk ingen hadde sett maken til - og da også på fattige i dette landet. 

Det har vært latterlig stille fra den kanten, og det har det vært siden FrP og Høyre selv kom i posisjon til å bestemme. De gjøre ingenting for å avhjelpe. 
For det er faktisk å gjøre noe, det å ikke gjøre noe. Lar man barnetrygden være som den alltid har vært, da har man gjort noe. Lar man fradrag for aleneforeldre stå urørt, vel da har man også gjort noe. I negativ retning for den enkelte. Men, det blir jo mer til fordeling andre steder i samfunnet. Som feks skattekutt til ja, som nevnt så ofte før - de rikeste av oss. 

Ikke det at venstresiden var noe bedre. Tvert i mot.
Derfor var det sånn sett, akkurat det samme hva jeg stemte ifht disse sakene, ved valget som var nå nylig.
Det ble andre ting enn fattigdommen som bestemte hva jeg skulle stemme. Det synes som om alle partier er enige om at fattigdomsspørsmålet er noe de lar ligge. Ikke viktig. Og stemmene fra gruppene som lever i fattigdom, er ikke så sterke. Så da så...

Har forøvrig sett i diverse debatter at der er flere og flere som ikke tror der finnes fattigdom i Norge i dag. For alle får hus og mat, mener de. Da er det bra nok. De mener man skal sammenligne fattige i Norge, med hvordan folk har det i SKIKKELIG fattige land, og ikke med Norges øvrige innbyggere. Da er det jo på grensen til at hvis man får et par poteter per dag, så er det bra nok. Sammenlignet med feks fattige i Afghanistan. Ignoransen på området er ufattelig til tider.

Disse som ikke tror vi har et fattigdomsproblem i Norge,  kunne jo snakket med barn av fattige foreldre. De kunne fortalt om sult, dårlige sko, for små klær. Utestengelse fra organiserte aktiviteter. Manglende deltakelse i bursdager og på skoleavslutninger (som faktisk enkelte foreldre går i spissen for å gjøre til et arrangement med inngangspenger i form av lærergaver, bidrag til totalt unødvendige matserveringer osv). 
Jeg tror forresten det var foreningen Voksne for Barn som hadde en kampanje vedrørende dette. Hvor barn fikk snakke om fattigdommen de lever i. 

Hvorfor skal vi bry oss? Vi som har nok? Hvorfor skal vi være med på å løfte denne gruppen ut av sin fattigdom? Jo, for det første av medmenneskelige hensyn. For det andre er det god samfunnsøkonomi å hjelpe fattige ut av fattigdomsfella. Slik at vi får flere gode skattebetalere og innbyggere med kjøpekraft.

Fordi, fattigdom går i arv. Hvis mor/far må hente sin inntekt fra NAV, da er visst sjansene relativt store for at barna vil gjøre det samme. Må man så må man. 
Men blir man henvist til sidelinja allerede som barn - får ikke være med der andre barn er med, så tror jeg man mister perspektivet på mulighetene her i livet. Noen kommer seg ut av det og finner sin egen vei ut av fattigdommen. Men mange blir værende. Og vi får bare flere og flere fattige. Blant aleneforeldre, blant uføre, innvandrere og minstepensjonister. Og faktisk, lønn i enkelte yrker er blitt så lav, at folk ikke klarer seg med en jobb, men må ha to jobber. Hva da med de som ikke makter to jobber? Fordi de har barn? Fordi de ikke har helse til det? 
Synes nesten vi begynner å gå mot amerikanske tilstander her. Men, det er vel en ønsket politikk det da.

Men hva gjør vi? Jeg er aleneforelder og delvis ufør. Nnoen tror sånt er selvvalgt,  og at uføretrygd er noe du bare finner ut at du skal velge deg, men det kan jeg skrive under på at det ikke er - prøv å få kreft du, så skal du se hva som kan skje på kapasitetsfronten. Jeg sier "kan", for ikke alle blir rammet av senskader. Men uansett skade eller sykdom,  holdningene til uføre er begredelige. Og det er jo ikke så rart, når selv statsministeren står frem på tv og antyder at bare de uføre få lite nok penger så blir de nok friske skal dere se! Jeg er evig glad for at jeg har restarbeidsevne på 50-60%, det bærer inntektene mine. For uføredelen er noe stakkarslige greier. Og jeg skulle gjerne vært i stand til å jobbe 100%, med den lønna som følger med, samt pensjonspoengene som kommer på kjøpet. Og du tror dette er selvvalgt kjære Statsminister (skrives statsminister med liten eller stor S forresten???)?!
Men, vi klarer oss veldig bra, gutten min og jeg. Veldig bra. Bil kunne jeg kjøpe etter at jeg fikk en litt større erstatning for feilbehandling i helsevesenet. Leilighet kunne jeg kjøpe, fordi jeg var tidlig ute og i full jobb da den ble anskaffet. Så vi har det bra. Å være økonomisk uavhengig har vært og er viktig for meg. 
Men alle har det ikke bra i hverdagen. Og med årets statsbudsjett så vil vi nok heller ikke denne gang se noen endringer for fattigdomsgruppene.
Og ingen gidder finner frem fattigdomsstatistikken mer. Vi bare vet at den sikter mot nye høyder. Hvor mye, hva det betyr i praksis, se det orker ingen bry seg med. Bortsett fra ideelle organisasjoner og enkeltmennesker. Men, har man ikke politikerne med på laget, så forblir det slik det er i dag. Og kanskje enda verre for hvert år som går.

Over til noe helt annet. Nå skal jeg sette meg ned og lære meg om atomenes oppbygning, hvordan molekyler dannes, protoner, elektroner, ioner, bindingsstrukturer osv. Sønnen min skal ha kjemiprøve på mandag, og han trenger hjelp til å lære seg stoffet, også på hjemmebane. Og jobben med det, den er min.

PS godt gjort at du leste helt hit. Det er ikke så mange som interesserer seg for fattigdomsproblematikken i Norge i dag.

 

Bekymringsministeren

Jeg har akkurat vært i USA. Kom hjem forleden dag. Med smerter mellom skulderbladene. Som jeg trodde var en låsning i ryggen eller noe. Men, så minnet det likevel mistenkelig mye om noe jeg har hatt før - pneumothoraks. Hull i lungen rett og slett. Så det siver luft inn mellom lungen og brystveggen. Og det er jo ingen normaltilstand som er ufarlig. Tvert i mot, det kan være livsfarlig, hvis det fylles nok luft inn der det ikke skal være luft. Hjertet og hovedpulsåra kan forskyve seg og bla bla bla. Død. Ferdig. 

Da jeg hadde dette for to år siden, var 1/3 av lungen kollapset, og resten var vel i ferd med å synke sammen. Ingen hyggelig diagnose, og det var sykebil og akuttmottak og thoraxkirurg, masse smertestillende (jeg var høy som et hus i dagevis) og slange stukket inn i brystveggen for å suge ut lufta ved hjelp av aktivt sug. Det er et sant mareritt å sove med det suget som durer og går. En av alle de hundre gangene jeg våknet av suget, trodde jeg at jeg var rett ved siden av en foss. Det ble lite søvn de nettene jeg lå på sykehuset. På grunn av det hersens suget. 

Vel, tilbake til starten her. Da jeg kom fra USA forleden dag hadde jeg altså samme type smerter som den gang lungen kollapset. 
Jeg gikk hele dagen og kjente på dette her, og ble mer og mer nervøs for at det var ny runde på gang, med sykehus og alt som fulgte med.
Og jeg var enda mer nervøs for å legge meg og sove her hjemme, for så å aldri våkne opp igjen (her er vi ved kjernen i dette innlegget - nevrotikeren i meg). Så jeg dro ned på legevakta. Følte meg forsåvidt i fin form, kun disse merkelige smertene bak i ryggen. Og denne gang som forrige, så ble jeg sluset forbi alle køer, og før det var gått ti minutter så sto jeg og ble bestrålt av røntgenstråler. Og joda, der var nok noe på gang. Men det var ikke så stort at de trengte noen såkalt akutt intervensjon den kvelden. Så kalt liten kappe. MEN jeg måtte dra meg på sykehuset morgenen etter. For å ta nytt røntgenbilde og evt legges inn. 

Skal si man begynner å bevege seg forsiktig, puste svært lett og aldri helt dypt når man vet hva som er på gang.
For jeg vil for alt i verden unngå å få lagt inn dren. Det var en særdeles vond opplevelse. Dessuten har jeg en sønn som nok klarer seg alene en natt eller to, men å være alene hjemme mens mamma ligger på sykehus, det tror jeg ingen 14 åringer skal måtte oppleve (sist ble han lagt inn sammen med meg, og fikk både seng og mat). 
Og det med å liste seg rundt, ikke dra pusten helt inn - det håpet jeg også skulle bidra til at jeg ikke endte opp med...å dø plutselig. For jeg, jeg er verdens største nevrotiker! 

Jeg er redd for alt. Men det med å dø selv, det er jeg ikke så redd for. Og det skulle man jo ikke tro, om man leser det jeg akkurat skrev. 
Jeg er redd for å dø fra sønnen min. Han ville nok klart seg helt fint om jeg døde, men en gutt på 14 skal ikke være uten hverken mamma eller pappa, og min gutt har allerede mistet sin pappa, så da er vel mamma ekstra verdifull for ham tenker jeg.   

Jeg er redd for å miste de jeg er glad i. Og det finnes vel ikke en eneste dødsmåte jeg ikke har tenkt ut at de kan utsettes for. Blind vold, trafikkulykker, flystyrt, andre ulykker, alvorlige sykdommer osv. Det er som at jeg bare ved å ha tenkt ut alt på forhånd, så skjer det ikke. Magiske tanker, med andre ord. Litt sånn på grensen til galskap vil jeg jo si, om jeg ser meg selv utenfra. 

For de som ikke har lest meg før, jeg har hatt kreft. Og jeg har utviklet en veldig sykdomsskrekk. Så mye at jeg fint kan ignorere mistenkelige funn som for eksempel en kul i brystet. Jeg orker ikke tanken på å måtte forholde meg til kreft en gang til. Så å late som om der ikke er noen kul, er å unngå en ny diagnose. Det er som å pisse i buksa for å holde seg varm i minus 30 kuldegrader. Altså bare en eventuell utsettelse av problemer. 

Man skulle jo tro det var helt motsatt, at man løp til legen med en gang man fant noe som KUNNE være kreft. Så jeg må virkelig snakke hardt til meg selv, om det skulle være noe. Som en gang jeg faktisk fant en kul i brystet. Jeg husker jeg ble så redd at jeg ble kvalm. Og så bare lot jeg som om jeg aldri hadde funnet den kulen. TENK å være så dum!! Tenk det! Angst kan gi seg mange rare utslag, åpenbart. Kulen forsvant og den kom igjen. Så det var tydeligvis en kul som fulgte en slags hormonell syklus. Ikke noe farlig. Flaks for meg, som er så uhorvelig korttenkt der.

Sykdomsskrekken jeg har, gjelder også gutten min. Guttungen må til legen om det er noe jeg ikke klarer å slå meg til ro med. Akkurat i forhold til ham, prøver jeg å være så rolig og tilbakelent som mulig. For jeg ønsker ikke at han skal overta min angst. 

Angst er utmattende og det er vondt. Og dette har jeg dratt på i flere år. Jeg er gått tom for energi. Legene på Radiumhospitalet mener det er en senskade etter kreften jeg en gang hadde - at jeg har utviklet noe man kaller fatigue. Utmattelse. Kronisk. Jeg er spilt ut på sidelinja. Får ikke vært med der jeg ønsker å være med. Jeg er misunnelig på kolleger som kan jobbe både her og der. Jeg har så lyst å dele opp jobben min, og jobbe litt der jeg nå er, og litt på sykehus. Være i drift, fremfor å være tjoret fast av manglende energi.

Så jeg har søkt og lett etter mulige løsninger. Man er begynt å komme litt på vei, der er noe som tyder på at cellegift av alle ting, kan virke mot utmattelse. Jeg har sagt til meg selv at jeg stiller mer enn gjerne opp som forsøksperson i eventuelle studier av medisiner som kan fungere. 

Men hva er hva? Kanskje jeg blir helt parkert fordi jeg bekymrer meg så mye? Ja, så mye at hver dag på sett og vis blir noe formørket, og skulle jeg kjenne snev av livsglede, så blir jeg raskt dratt inn i angsten igjen; "være ikke for glad, det kan plutselig smelle!". Jeg unner altså ikke meg selv å bare nyte livet som det er. For jeg har det veldig bra i grunnen. Om man ser meg utenfra. Har jobb, har egen bolig, bil, hytte jeg kan benytte så mye jeg vil. En flott sønn, forøvrig god helse (bortsett fra dette med manglende energi og en lunge som ikke er som den skal). Jeg har venner jeg liker og setter pris på, selv om vi ikke sees så ofte. Jeg bor i verdens beste land. Men likevel har jeg det ikke så bra som jeg burde.

Så jeg fattet en beslutning for en tid tilbake. Jeg finne ut av dette. For kanskje blir jeg bare helt utmattet og parkert på grunn av angsten for død og fordervelse?
Så jeg går nå til psykolog. Har sagt nei takk til å dvele ved fortiden hos denne psykologen jeg allerede har vært tre ganger hos. Forøvrig en flott dame jeg fikk tillit til med en gang.
Jeg vil lære meg til å leve her og nå. Uten for store bekymringer. Kognitiv terapi. Jeg må tvinge meg selv til å konfrontere angsten og ikke agere på dennes kommando. 

Som da vi fikk melding fra skolen om at barn var bitt forsøkt lokket inn i en bil. Alt var under kontroll, meldte skolen.
Så begynner tankekverna mi å gå. Gutten min, hvor er han? Tenk om...hva vet skolen om hvor alle elever er? Det kan de da umulig vite: Har de liksom hatt opptelleing? Nei, det var usannsynlig.
Så jeg kastet meg over telefonen, og ringte guttungen. Som ikke svarte. Ringte på nytt. Ingen svar. Og jeg kjente panikken gripe tak i meg. Tenk om han var kidnappet? Og tankene tok veier jeg er for flau over å gjengi her.
Til slutt ringte gutten tilbake. Jeg spurte om han hadde hørt at barn hadde blitt forsøkt lokket inn i bil. Nei det hadde han ikke hørt om. Så sier han langt om lenge "...mamma, tenkte du nå at jeg liksom var blitt kidnappet og at det er derfor du har ringt 1000 ganger??"
Ja, jo jeg måtte jo medgi det. Men du vet nå meg da, overbeskyttende mamma, sa jeg bare. 
Jeg snakket med psykologen om dette. Hva skulle jeg gjort annerledes? Jo, latt være å ringe. Konfrontert angsten! 

Det er klart at jeg trenger hjelp til å tenke mer riktige tanker. Det skulle jeg hatt for mange år siden. Jeg kvier meg for å knytte meg til mennesker, jo færre å være glad i, jo færre å miste. 

Hadde Norge hatt en ministerpost hvor det var om å gjøre å være mye bekymret - jeg ville vært en soleklar kandidat.

"May-Helen Forsberg er utpekt av statsministeren til å bekle bekymringsministerposten. En mer korrekt utvelgelse skal man lete lenge etter..." ville de sagt på nyhetene! 

Vel vel, enn så lenge skal jeg nå altså "pleie" denne lungeskaden jeg har. Og jeg har så mange spørsmål omkring dette at jeg til og med har sendt inn en hel rekke av spørsmålene til Lommelegens lungespesialist.
Jeg betaler gjerne 295 kroner for å få svar så snart som mulig. Har ikke tid til å vente til jeg skal på kontroll på sykehuset, hvor jeg får snakket med lege. Intet vondt ord om assistentlegene, men det vil sannsynligvis være en slik jeg skal forholde meg til, og de har ikke alltid svar på alt jeg lurer på. Det hevdes forøvrig at de verste pasientene helsepersonell kan ha er 1) sykepleiere 2) lærere 3) advokater. Vi spør og graver, mer enn ti vise kan svare, som det så fint heter.  

Nå skal jeg prøve å ignorere angsten for totalkollaps av lungen. Jeg skal ikke kjenne veldig mye etter om jeg kanskje er litt tyngre i puste i forhold til i går. Eller kjenne etter om der ikke er blitt mer smerter. Skal heller ikke kjenne etter om jeg føler meg utilpass og dårligere enn da jeg sto opp. Skal heller ikke dra å kjøpe meg et pulsoksymeter, for å måle om jeg får nok oksygen (er SÅ fristet til det, men jeg står over - konfronter angsten!).

Til faens med hele angsten. Jeg har ikke bruk for den!!!

 

Jakten på de syke

Da jeg først ble alvorlig syk for 9 år siden, var jeg evig takknemlig for at økonomi ikke var noe jeg trengte bekymre meg for. Det hadde jeg ikke trengt om sykelønnen hadde vært på 80% av full lønn, heller. 

Jeg har forøvrig siden den gang hatt mye sykefravær. Enkeltdager og lengre perioder. Men det vil jevne seg ut når jeg trekker meg litt mer ut av arbeidslivet. Dessverre er det nettopp det jeg må gjøre. Men nok om det. Ville bare si noe om min egen situasjon. Om det er relevant eller ikke - vet ikke...

Nå diskuteres sykelønnen igjen. Vi har verdens beste ordning og verdens høyeste sykefravær. Så pekes det mot Sverige. Der er det så fine tall atte!
Mens historiene bak tallene henvises det aldri til. For de finnes! En kreftsyk dame som ikke hadde råd til mat om hun måtte være borte fra jobb, er en av historiene jeg har hørt. Det finnes flere, men de passer det ikke å vise til når sykelønnsordningen skal diskuteres, fordi da blir ikke argumentene om å redusere sykelønnen, så slagkraftige.

Det er noen som vil få veltet hele familiebudsjettet om de blir syke, og lønna reduseres som en følge av det. Det er noen som klarer seg AKKURAT hver måned. De ligger ingen til last, men det går i null, og kanskje i minus også noen ganger. Skulle en slik familie, eller en person i en slik situasjon, få influensa, hva da? Joda, vedkommende må bare pelle seg på jobb! Og er nå det så bra? Nei, det skjønner jo en hver idiot at ikke er bra. 

1 av 3 får kreft. Og den sykdommen der, den spør ikke om du har råd til å gå ned i inntekt under sykdomsperioden. Nei, den rammer blindt! Fryktelig dumt å få kreft om du har ordnet deg slik at økonomien din kneler om du må være borte fra jobb, og sykelønnen er mindre enn det du får vanligvis i lønn. Husk, kreft rammer blindt. 

Så da er vi altså enige om at for noen vil dette slå svært uheldig ut? Fordi også folk med dårlig råd, kan få alvorlige sykdommer. De er ikke friskere enn andre, slik at man kan se bort fra dette når ordningen omkring sykepenger diskuteres.

Men, det er jo så høyt dette fraværet da! Det går ikke an at vi er mer syke enn de rett over grensa? 
Vel, enten så kreker svenskene seg på jobb, smitter alle og enhver, eller så er de friskere enn oss - eller så sluntrer vi unna... noen av oss. 

Det er garantert unnasluntringen som utgjør forskjellen på oss og svenskene, pluss at svenskene nok karrer seg på jobb selv om de strengt tatt burde holdt seg hjemme.
For vi er nok ikke sykere. Men at folk er syke, det er det jo ingen som helst tvil om. Sykehusene er fulle, ventelister for timer hos spesialister er lange som onde år osv. Men, der er likevel noen som hever sykepenger og som ikke skulle hatt det. Det tror jeg det er liten tvil om. Unnasluntrerne. Latsabbene. Snylterne. 

For å ta dem, så må man jo også da ta de som reelt er syke. De som virkelig sliter. De som veldig gjerne skulle vært på jobb, men som ikke kan. Enten fordi man ikke har behandling å tilby (psykiatrien virker som om har en dør så smal at kun de aller aller sykeste kommer inn), eller fordi behandling tar tid. Eller så er man uhelbredelig syk. Man har en sykdom med dødelig utgang, eller en kronisk sykdom som man bare må leve med.

Og heldigvis, i dette landet er det takhøyde for å ikke være 100% frisk for å jobbe - man kan jobbe redusert. Vi har høy deltakelse av mennesker med redusert arbeidskapasitet, i arbeidslivet. Kronikerne. De har gjerne enkeltdager der de må være hjemme. Som jeg, jeg har feks en migrene  som slår meg helt fullstendig ut fra tid til annen. Ikke mitt hovedproblem, men det er der. Og det bidrar til sykefravær. De som har hatt migreneanfall VET at det er umulig å gjøre noe som helst annet enn å ligge flatt ned, i et mørk rom. På jobb har man ingenting å gjøre. Det går ikke an å jobbe med så mye smerte som migrene kan gi.

Jeg har notert meg at de som ofte snakker om at sykelønnen må reduseres, er folk som stort sett er friske. Og er de syke, så har de gjerne grei nok økonomi likevel, så reduksjon vil ikke ramme dem i særlig grad likevel. 

Jeg ville klart meg, de fleste jeg kjenner ville klart seg. Men der er jaggu de som ville fått problemer.

Men, hvorfor er man så ivrig på å redusere sykelønnen? Man snakker om at Norge ikke har råd til ordningen mer... Åja, så vi mangler penger?? Men, da lurer jeg på hvorfor man ikke ser en helt annen vei på jakt etter bedre økonomi for landet. 

Skatteunndragelser hevdes det at utgjør 14 % av landets totale økonomi! Eller 420 MILLIARDER!!

http://www.dagsavisen.no/innenriks/svart-arbeid-for-420-mrd-kroner-1.283807

DER er det penger å hente! Ta dem, de som snylter på skatten! Man rammer ingen andre enn den som står for unndragelsene, i stedet for å ramme folk som er syke og har nok med det.
For disse blir ikke frisk av å få mindre å leve for! Noen blir nok med ett veldig friske, men dette er de som ikke var syke i utgangspunktet- de som bare later som. Og det skal da godt gjøres at disse "noen" utgjør så mye som 14% av statsbudsjettet! Slik skatteunndragelsene gjør. 

Vi har verdens beste ordning, og det vises til det som om det er noe forferdelige greier. Vi er best på å ivareta syke menneskers økonomi! Det burde vi heller være stolte av, og så får vi bare leve med at noen snylter på systemet. Det vil det alltid være. Men noen av dem kan vi ta, og da kan man jo begynne med skatteunndragelsene og menneskene bak disse tallene! 

Det tok 6 hetetokter å komme inn i USA! Seks!!!

Ja, du er visst begynt å bli voksen du, sa legen og smilte. Overgangsalderen har startet i denne 45 år gamle kroppen. 

Da er det vel endelig slik at PMS-plagene kan gi litt slipp? Har jo vært som et uvær sånn ca en gang per måned i tilnærmet en uke av gangen. Sinne og irritasjon har skrapt under neglene og skreket etter å få ta tak i noen! Hud og hår har sett ut som på en som har ligget under jorda i to år. Energinivået har tatt kvelden og alt har bare sett temmelig svart ut i grunnen. Hva er vitsen med å leve, kunne jeg saktens spørre meg selv på de mørkeste dagene. 

Så sånn sett er jo overgangsalderen velkommen, bort med PMS. Men, å gå fra plagsomme symptomer som gjør seg gjeldende en gang i måneden, til å ha noe som gjør seg gjeldende flere ganger i timen, vet jeg visst ikke om jeg er så glad for likevel. 

Jeg er for tiden i USA. For å komme inn hit måtte jeg igjennom verdens lengste og tregeste kø, fylt av alle verdens mest grinete og sutrete unger. For å få tida til å gå gjorde jeg sport i å telle antall hetetokter jeg rakk å ha, innen jeg nådde skranken og fikk gå inn i USA og til den ventende og trygge, gode kjæresten min som tåler meg med både PMS og hetetokter.

Antall hetetokter før jeg kom inn? Det ble 6 det! Og jeg sto i ca to timer i denne køen. 

Da jeg var i begynnelsen av 30 årene, jobbet jeg med endel damer som da var på samme alder som jeg er nå - i midten av førtiårene. Og de svettet og styrte på. Jeg lærte alt om plagene da. På med dyna, av med dyna, på med jakken, av med jakken. Og jeg husker jeg var bare så himla glad for at det var en hel mannsalder til jeg skulle dit. Det kom raskere enn jeg hadde tenkt gitt! 

Grublet litt på å fikse meg et hormonplaster, men ved nærmere ettertanke; nei takk. Jeg har hatt kreft en gang. Vil ikke øke risikoen for å få det igjen. Så jeg står over og lever med å svette verre enn om jeg hadde løpt maraton. 

Men en ting er sikkert, i mitt neste liv skal jeg bli mann. Å håndtere hårtap og vilter skjeggvekst skal jeg ta på strak arm. Piece of cake sier jeg bare!!! 

PS Hetetoktene fra køen var glemt da jeg så kjæresten min stå der foran meg med en aldri så liten velkomstgave pakket inn i rødt papir! Da var til og med det faktum at kofferten ble stående igjen på Kastrup, helt ok! 

Sosialisten som stemte blått!

Valget er over. Og jeg stemte blått. For andre gang. Første gang var en gang på 90 tallet. Ellers har det stort sett vært SV, Rødt og kanskje en gang Ap. Jeg er sosialist, er i mot at alt mulig skal privatiseres (grunnene er mange, gidder ikke ramse dem opp her), at fattige i Norge skal få det verre enn de allerede har det. Helst bør de få det bedre.  Ja, krig og fred og sånt...poenget med innlegget er ikke å forsvare hvorfor jeg har stemt som jeg har gjort i tidligere år. Jeg vil fortelle hvorfor jeg har stemt som jeg har gjort i år!

Det ble en stemme til de blå. Og det er ikke fordi jeg er så himla enig i den blå politikken (men noe), men fordi det å gi dem min stemme er måten jeg kan protestere på. Og det er vel det sterkeste virkemidlet man har - stemmeretten sin. Og hvorfor ble det blått?

Vel, se tilbake på valgkampen. Hva har den bestått av? Jo, den ene nedrige omtalen av Listhaug, etter den andre. Og overdrivelsene har vært enorme. Mulig det er fordi jeg er nordfra, at jeg ikke går i kjelleren av Listhaug sine utsagn, men seriøst, farlig? Splittende? Tror man ikke folk kan tenke selv? Sees vi bare på som dumt stemmekveg? Siden andre partiers politikere må fortelle oss hvor fæl Listhaug er? Hvor farlig hun snakker? Omtalen av retorikken til Listhaug må da ha sprengt alle statistikker av hva som har vært mest snakket om i valgkampen?

Uansett, partiene jeg normalt ville hegnet om, har vært mer opptatt av å sverte en politiker og alt som kom fra henne, heller enn å fokusere på egen politikk. 

Og  "whataboutismen" har levd i beste velgående; "Hva med Listhaug? Hun er verre!!" Som om det er en unnskyldning for å la være å oppføre seg. Da er man ikke noen hakk bedre enn den man vil angripe. 

Listhaug har vært forunderlig rolig igjennom det hele. Og jo roligere hun har fremstått, jo verre har motstanderne hennes vært. Ja, jeg tror rett og slett de har gått på limpinnen.

Kan det være mulig at Listhaug har provosert med vilje, for å skape oppstyr rundt seg selv, slik at andre partier HAR glemt egen politikk i jakten på henne?
Så har hun da kanskje slått to fluer i en smekk? 1. Hun får sympati av folk hun normalt ikke høster sympati hos (bla meg), nettopp fordi "alle" er i mot henne og har gjort henne til "skolegårdens mobbeoffer". 2. Fokus forsvinner fra de andre partienes glimrende valgløfter, så de ble usynlige?

Mulig jeg også har gått på limpinnen, men for meg handler dette om hva jeg forventer av den rødgrønne side. De som fronter inkludering og stor takhøyde. De som vil ha alle med. Jeg forventer folkeskikk og intergritet, og ikke ryggrader som bananer! 

Det virker nesten som om det kun er Listhaug som har snakket politikk - og så har alle de andre kritisert hennes utspill. Gang på gang.
Det var jo feks ikke annet enn et sjakktrekk å reise til Sverige. Gud, så mye oppmerksomhet den turen fikk! Media løp om kapp etter Listhaug, for å skrive hjem om hvor stor skivebom dette var av Listhaug. Og Listhaug, rolig som alltid. Og valgkampen på hjemmebane var glemt i dagevis. Spalteplassen ble gitt til den famøse Sverigeturen. 

Da SVs Lysbakken presterte å skylde på Listhaug for at han ikke hadde fått snakket om SVs innvandringspolitikk, bestemte jeg meg for at nok var nok. Min stemme går til den blå siden, tenkte jeg, og ferdig med det. 

Respekten for velgerne har vært helt fraværende. Vi ble glemt, mens politikerne gjemte seg i sine skyttergraver inni mellom salvene som ble avfyrt mot Listhaug. 

Støre har jo også vært i skuddlinjen. Men det får andre analysere. Jeg gidder ikke se i den retningen en gang. Jeg har den rødgrønne sida opp i halsen for tiden. Så håper jeg bare at neste valg vil handle om helt andre ting en andre partiers politikk. 

Det er noe som heter "fei foran din egen dør først", "kast ikke stein i glasshus" osv.

Jeg er ingen trofast velger - neste gang kan jeg stemme helt motsatt av det jeg gjorde denne gang. Nemlig.

Girl-power yeeeh!!

Kvinne er kvinne verst er det noe som heter. Som motstykket til det utsagnet har vi fått det der "girl-power" uttrykket. Knus janteloven og så videre.

Ja, ja det er så fint så fint. Men seriøst, kommer vi noe lenger, og lenger med hva, om vi rasker oss sammen og skriker ut om "girl-power"?  Når man ser på hva enkelte kvinner som forfekter disse utsagnene, holder på med!
La oss se på denne trenden med kvinnehelger på høyfjellshotellene (det er visstnok veldig populært for tiden, tro det eller ei!).
Dere har sett dem, annonsene for dette her? Womens weekend 2017. Det høres sikkert mer spenstig ut når man fremstiller det på engelsk. "Damenes helg" høres kanskje ikke fullt så slående ut? Eller? Ett fett for meg i grunnen. 

I alle fall, vi møtes på et eller annet høyfjellshotell. Damehelg. Arrangert av gudene vet hvem. Med konfransier og det hele. Åh som vi skal klappe i hotellets konferanseauditore! Klappe hverandre frem! Juhuuuu!! Girl-power i toppklasse! Her skal vi virkelig vise hvem vi er og hva vi er gode for. 

Men så...

Joda, jeg ville gjerne hatt en goodie bag full av kremer og hårremedier. Velkomstpakken vet dere! 

Og hva skjer egentlig under disse kvinnesamlingene? Jeg har jo lest programmene, og det er ikke så langt unna dette her det handler om:

- Trening for å få stram rompe (eller velg kroppsdel), gjerne presentert av en mannlig PT-kjendis med stramme muskler både her og der. Kvinnene hoier og klapper i det han presenteres for dem. De har nesten lyst å stappe 1000 lapper under den tight`e Nike t-skjorta! 
- Diettforslag for å redusere mageomfanget (etter barnefødsel). Det er som regel noe detox-greier som gjelder. Av noe grønt som er så økologisk og kortreist at man kun snakker om skritt over gårdsplassen på hotellet!
- En eller annen kjendis holder foredrag om en svært tung periode i livet sitt. Gjerne en som har vært deprimert i et par uker, etter å ha blitt stemt ut av noe realityfjas. 
- Yogaøvelser for å redusere stress - presentert av norges yogaguru, som er så fresh og sunn at de øvrige kvinnene et øyeblikk kjenner på en svært forbudt følelse: misunnelse! Kvinner skal aldri være misunnelig på andre kvinner! Det er Girl-power-regel #1!! 
- Hud og hår og glattetenger, sminke og fanden og hans oldemor. Kjendis-stylisten er garantert på plass. 

Dette er altså tema når damer møtes for å heie hverandre frem. Sisterhood. Medsøstre. You go girl, meld deg på årets/vårens/høstens/ begivenhet for kvinner (ja, det er faktisk slik man omtaler en slik helg, begivenhet, for kvinner. Virkelig??). 

Kort og godt, damebladene rulles ut i muntlig versjon, og man kan betale en hel masse for å være der akkurat når dette skjer. Og norske damer de betaler! Villig vekk. For disse "seminarene" er populære har jeg forstått! 

Og, for å ha sagt det, ikke noe galt å kose seg med dette en hel helg. Men ærlig talt - er ikke alt gammelt nytt? Forskjellen er at man får det presentert sammen med masse andre damer. Og man betaler mer enn noen gang for opplysningene med innhold vi alle har hørt om tusen ganger før.

Trim, kost og hud/hår, state of mind. Vi bombarderes av dette, tilnærmet overalt! Nå også på høyfjellshotell til ublu priser. Og hva er målet? Å føle seg bedre!? Finne seg selv? Fanden vet, jeg vet ikke. Men det jeg vet, er at mens vi alle forbanner Prinsessebøker med forslag til hvordan niåringene skal forholde seg til mat for å se ut som prinsesser, så minner dette opplegget her om en slags prinsesse-greie for voksne kvinnfolk. 

Og, den som vil ha tips til smarte grep i forhold til egen pensjon, må visst gå andre steder. 

 

 

Når du er eid av ting!!

Jeg kom tilfeldigvis over en dokumentar på enten var det Netflix eller Sumo. Om minmalisme. Eller, å begrense eiendeler av helt andre grunner enn at det er moderne (som det jo var en stund).

Jeg tror det er noe i det der med at eiendeler til slutt eier deg, mer enn du eier dem. 

Vi lever jo med et enormt forbruk. Det er helt vanvittig å se på, om man klarer å ta et par skritt tilbake og observere dette. Tenk så mange valg vi har! Det finnes vel 150 ulike tannkremer å velge mellom (kanskje ikke i Norge da), klær og moter skifter før vi har fått på oss den nye genseren som var moderne for fem minutter siden, TV`er byttes ut så snart en ny og større er på markedet. Mobiltelefoner til 5-7000 kr kastes tilside med en gang en ny er på markedet - og det av ungdommer som ikke tjener egne penger engang. Vi kaster mat vi ikke rekker å spise opp før det blir gammelt, fordi vi handlet for mye nok en gang. 

Vi skaffer oss mer og mer ting. Stapper inn i skuffer og skap. Vi må ha større hus, flere rom som kan fylles.

Jeg har noen skuffer der det ligger alle mulige slags unyttige duppeditter! Når har jeg kjøpt alt dette?? Og hvorfor?? Og i bodene mine, der er så mye at jeg orker ikke tanken på å gå inn der. Jeg har ryddet flere ganger, og ser de samme unyttige tingene igjen og igjen. Hvorfor i alle dager kjøpte jeg de sandalene der? De er jo aldri blitt brukt!! De var ikke så fine som jeg syntes de var da jeg prøvde dem på butikken, sannsynligvis. Hvis jeg i det hele tatt prøvde dem da. Mulig jeg gjorde som jeg nesten alltid gjør, hvis jeg går i butikker og handler, bare tar med noe som ser ut som det passer i str 36 (i både sko og klær). Og så blir det liggende, gjerne med merkelappen på. Fysj, det er så jeg blir flau over meg selv!
Handlemønsteret mitt er forresten blitt endret etter at netthandelen kom for alvor. Nå kan jeg i et kjedelig øyeblikk svi av masse penger bare ved å gå innom nettbutikker som selger klær og interiør. Og det fra sofaen hjemme!!! 

Jeg har så mange klesplagg som jeg aldri bruker. Og de tar opp plass. Jeg har tre tv`er i en liten leilighet på 63 kvm. Og så har jeg hatt litt "dilla" på sengeklær. Ulike farger og varianter! Så jeg har altfor mye av det også. Det hadde i grunnen holdt med to, tre sett. Mens jeg har vel en 8-10 sett. Og mange har sikkert enda flere. Og det tar plass. Mye plass. 

Jeg har utallige vinglass. Jeg drikker aldri vin. Og jeg har sjeldent gjester som drikker vin. Jeg kunne beholdt to glass og gitt vekk resten av glassbeholdningen. 

Nå trenger jeg flere vegger! Fordi jeg har kjøpt altfor mange bilder som krever vegger å henge på.. Jeg har utallige ryggsekker. Flere for dagsturer i skog og mark, et par store til teltturer jeg er på kanskje en gang i året, og et par finere sekker til hverdags. 

Men der jeg tror jeg er relativt flink er på håndveskefronten. Der har jeg aldri hatt så store behov. Har vel to svarte vesker, to lyse og en brun...og mens jeg sitter her og skriver, tenker jeg at jeg burde jo hatt en beige veske også. Men nei, det skal jeg søren meg ikke skaffe meg. Jeg skal heller gi vekk noen av de jeg har, selv om det er få!! 

Bøker har jeg imidlertid vært flink til å kvitte meg med, Er boka lest, ja så gir jeg den bort. Har ikke plass til alle bøkene jeg leser. Det blir for mange i løpet av ett år. 

Alt dette vi skaffer oss hele tiden, det må produseres, så skal det kastes. Vi kjøper oss avfall. Og moteindustrien er nok overlykkelig over at vi dumme mennesker har gått rett i fella. For da det tidligere var sesongskifter på motefronten, hvor vi hadde sommer/høst/vintermote - så er det nye moter 12 ganger i året nærmest. Og vi shopper! 

Lurer på hvordan det hadde blitt om jeg virkelig ryddet vekk. Nei, ikke ryddet vekk. GAV vekk 50% av alt jeg eier! Av klær, pynt, bilder, sko, utstyr. Tenk å kunne åpne en skapdør og at jeg bak den fant noen få gode plagg, som gav meg få valg. Og som skapte et inntrykk av ryddighet. En annen ting er at jeg ville søren meg ikke merket at klærne/tingene var borte! 

Det tragiske i dette, er jo at dette er en villet politikk. Politikerne vil jo at vi skal jobbe fulle stillinger, for å opprettholde hva da? Jo, nemlig kjøpekraften!! Det er ønskelig at vi har en forbrukskultur som den vi har. Det er målet at vi skal kjøpe mer og mer og mer. 

Jeg er begynt å kjenne på en frustrasjon over at jeg har for mye, mer enn jeg rekker å bruke. Og det er ikke slik jeg vil ha det.

Hva er mest verdt i livet ditt? Tingene dine, eller fritiden din som du kan ha sammen med dine nære? Elsker du ting, ja så må du jobbe mer, er du glad i tid sammen med dine nære og kjære, vel da kan du jobbe mindre. 

Jeg skal ikke si noe om miljøaspektet rundt dette, det er i alle fall til å gråte av. Og jeg vet det er skrevet side opp og side ned om dette, men for meg har ikke dette nådd helt inn før nå nylig. Og jeg vet med meg selv at jeg må snu. Mitt forbruksmønster må snu. Jeg er ingen big-spender, men jeg har likevel altfor mye jeg ikke har bruk for. 

Hvor tilfredse blir vi egentlig av å ha huset fullt av ting vi aldri bruker? 

Men, nå har jeg ikke tid til å skrive mer. Skal ut og skaffe meg et par hodetelefoner...

PS fant et par i toalettveska til herren her i huset og de er til og med disposable og det vil si at du bare kaster dem etter at du har brukt dem!

 



 

 

 

Gratulerer med dagen mitt lille hjerte...

Tenk at jeg fikk deg. Det er ikke til å tro at jeg har brakt deg til verden. Og ene og alene har jeg fått lov å introdusere deg for verden der ute. Med god hjelp fra dine to der oppe i nord, besteforeldrene dine.

Det har vært en fantastisk reise. Noen triste dager har det vært. Noen dager har vært direkte slitsomme. Men mange har vært nydelige. Og når jeg tenker på helheten, hele livet ditt til sammen, så tenker jeg på alle de kveldene jeg gikk inn til deg for å se at du sov og hadde teppet på deg. Jeg kan ennå kjenne den følelsen jeg sto der med, mens jeg så ned på deg, der du lå i den lille pysjen din. Smokken som lå et sted oppe ved hodet ditt. Du var langt inni din egen verden av søvn.
Jeg husker jeg tenkte, hver gang jeg sto slik, på hvor utrolig heldig jeg var. Og jeg kunne ikke annet enn å fastslå at jeg var verdens heldigste mamma. Som fikk akkurat deg! Og så slo tanken meg at en vakker dag, da trenger ikke du meg til å pakke dyna rundt deg mer. Dit kom vi for en stund siden. Du er jo til og med vokst meg over hodet nå, gutten min. Men, jeg liker å tro at du ville likt det litt om jeg kom inn til deg og pakket dyna godt rundt deg og sa god natt. 

Det er knyttet så  mange minner til deg. Jeg husker ansiktet ditt da du klarte å spasere for egen maskin rundt i stua. Det gikk litt fort og ukritisk for seg til tider. Og jeg, jeg måtte blåse og trøste når den lille kroppen din smalt inn i veggen eller døra. 
Det ble noen turer på legevakta. Såpass at vekterne der spurte om vi ville ha klippekort, og såpass at jeg ble redd de skulle mistenke meg for å være en ikke så snill mamma. Det var sying opptil flere ganger, infiserte myggstikk som måtte skjæres opp, det var brudd, feberkramper og gudene vet hva. Vi kom oss igjennom alt. Men det kunne bli noen sene kvelder vi satt i taxien hjem, etter legevaktsbesøk. Men det husker nok ikke du. Men kanskje du husker da du løp rundt på legevakta med ekstra trykk på hvert steg? Fordi skoene dine lyste og legene på legevakta lo og syntes du hadde verdens tøffeste sko. Det var da hodet ditt skulle sys, og vi ventet på at bedøvelsen skulle sette skikkelig inn. Blodig var du, mens du løp der. AT jeg ikke tok bilder av deg!!

Jeg husker alle milepælene, som da første tanna forsvant. Åh som du ventet på det! Du var sein i tannfellinga du - og det var jo litt småspennende da vi skulle på kino. Du var kjempeengstelig for å ikke slippe inn på kinoen fordi du ikke hadde mistet så mye som en tann. Det var jo det der med aldersgrenser.  De kunne jo tro du ikke gikk på skolen engang!! Og jeg beroliget deg med at vi bare kunne si at du var litt liten av vekst og sein i tannfellinga, så skulle det nok gå fint det også. Det var nesten så du ville til tannlegen for å fjerne en av melketennene med makt. Men det gikk seg til det også! Nå ligger alle melketennene dine og smuldrer opp i en liten beholder av sølv, hvor det står "Min første tann".  

Jeg husker hvor sta du var da du bestemte deg for å lære å sykle. For Thelma i barnehagen hadde lært det på 1,2,3. Da skulle du også. 
Men, hva betyr egentlig å lære noe på 1,2,3 mamma? Du klarte det du også. Å lære å sykle på 1,2,3. Sykkelen står ennå nede i boden. Jeg klarer ikke å kvitte meg med den. Kanskje en liten junior etter deg en dag vil lære seg å sykle på 1,2,3?

Jeg husker da du første skoledag gikk så forventningsfullt mot skolen. Det vil si, selve spaserturen måtte jeg nøye meg med bilder av, tatt av mormor. Jeg måtte forte meg til tannlegen og fikse på en tann, før du skulle inn skoleporten. Åh som jeg stresset, for å IKKE nå din første skoledag ville vært en tragedie for meg!
Jeg rakk det - med munnen full av bedøvelse! Jeg husker hvor høytidelig du tok rektor i hånda foran et helt kobbel av andre spente førsteklassinger. Jeg husker hvor mye du gledet deg til lekser. Åh lekser, fikk man lekser, da var man stor gutt.
Og så  husker jeg hvordan du senere satt der og gråt over disse gørrkjedelige leksene, etter at du hadde gått to-tre uker på skolen. Å fargelegge figurer og tall var altså så uinteressant at de fremkalte tårer i det vesle ansiktet. Og mamma måtte trøste, motivere, og mamma måtte være streng. Du, du ville bare ut og leke. Og som jeg forsto deg. Livet for en seksåring skulle jo helst bare være bekymringsløs lek.

Barneskolen ble aldri din arena. Du gledet deg aldri til skoledagene. Til tross for gode venner og fine lærere. Men det er uansett annerledes nå. Heldigvis. Vi fant nøklene, sammen med nye lærere på ny skole fant vi nøklene.

Jeg husker teltturene våre. Særlig den ene da det bare var oss to. Du satt i kveldssola og smilte mot meg, mens du spiste melkesjokolade. Det var pinsen 2012.
Så husker jeg hytteturene våre. Til disse DNT-hyttene. Og igjen, husker jeg særlig den da vi dro alene du og jeg. På ski innover i skogen, for å overnatte i ei hytte bare vi to. Jeg husker så godt hvor mye jeg måtte motivere deg oppover bakkene. Den ene spennende historien etter den andre måtte jeg komme med. Og det gikk bra. Du glemte hvor langt det var. Om kvelden lå du med hodelykta på deg og leste, mens jeg var litt småredd for mørket utenfor. Men det visste ikke du noe om. For enestående mammaer som meg, vi fikser alt vi. Ikke sant, du trodde det du lille venn? Du skulle bare visst hvor  mange ganger jeg slett ikke hadde hele oversikten, og selv var litt engstelig for noe jeg måtte ordne for oss to.

Jeg husker alle flyturene våre. Helt fra du var 14 dager gammel har du reist mellom nord og sør Norge. For å besøke besteforeldre. De første årene satt du på fanget mitt på flyvningene. Så fikk du eget sete. Som du alltid sovnet av i.
Etterhvert ble hjemturen sørover til noe både jeg og mormor gruet oss til. Fordi du gråt. Du ville ikke reise fra de to der nord. Du holdt rundt halsen på mormor og gråt. På flyet gråt du, stille tårer. Forstyrret ikke noen med din stille gråt. Åh så lei deg du var. Og det skar grusomt i den delen av hjertet jeg er som mest sårbar. Så ble du eldre og klarte å svelge gråten, gjorde deg likso uberørt. Også det skar meg i hjertet, fordi jeg visste hvor mye du undertrykket sårheten. Jeg visste hvor lei deg du var. Du blir det ennå. Jeg ser det på deg. Fordi jeg kjenner deg så godt vennen min. Men det er lov, og det er som det skal være. Man skal jo være litt lei seg når man sier takk for denne gang, vi sees om noen måneder. For det er jo så lenge det, noen måneder.

Så husker jeg bursdagen din på SAS-flyet nordover. Du, med all din empati, syntes ikke det var noe å feire dagen din, siden det var ett år siden Utøyatragedien. Hvorfor skulle vi feire noe når så mange var så lei  seg på akkurat denne dagen. 
Kunne vi bytte dag, tro, spurte du en gang? Jeg lot deg høre talen som statsministeren hadde om Utøya. Han nevnte alle barn som ble født på denne dagen. Men det hjalp ikke så veldig. Du ville ikke feire. 
Men litt stas ville jo jeg at det skulle være. Du er jo mitt lys, min lykke, mitt liv. Og så skulle ikke du feires? Så jeg tok meg friheter og fikk meldt fra til SAS at en viss liten gutt fylte ni år og at han skulle reise med flight 4472 til Kirkenes, på morgenen den 22.juli.

Uttrykket i ansiktet ditt var ubetalelig da du hørte hva flyveren sa over høytalerannlegget! "Hørte du mamma!!! De sa gratulerer med dagen til meg!!! Hvordan vet de at JEG har bursdag?? Hvordan vet de det mamma" Ja, tro hvordan de visste det du ;)

Det ble en dag du aldri glemmer. Du  fikk sitte sammen med flyverne under landingen i Kirkenes. Med hodetelefoner på. Du fikk et håndskrevet bursdagskort fra hele besetningen, masse gaver og oppmerksomhet. Du glemte helt at dagen var for mange en svært trist dag. Du fikk lov å glede deg. For et fint crew det var på det flyet. Som gjorde så stor stas på mitt lille hjerte. At jeg måtte blinke vekk en og annen tåre der jeg satt, mens du, gutten min, satt inne hos pilotene, er helt sikkert. Jeg var rørt langt inn i sjelens mest sårbare kammer. Hadde jeg kunnet, skulle jeg takket det gjenget på det flyet enda en gang! 

Nå fyller du fjorten år. Du er så stor. Høyere enn meg er du blitt. Du vet så mye, du følger med på CNN, du følger med på hva Trump lirer av seg på twitter. Du forteller om historiske hendelser du lærer om på skolen. Du tenker på fremtiden. Du forferdes over at noen mennesker kan ha det så fælt at de sitter på gata og må leve av småpenger folk gir dem i forbifarten. Du er fargeblind når det kommer til mennesker. Og det får meg til å huske noe du sa som liten gutt: "Jeg tror at man kan bli rasist, hvis man aldri har hatt en brun venn. Da vet man ingenting!" Det sa du. Så veslevoksent og alvorlig. Toppen 7-8 år.

Jeg husker da du var ti år. Med streng beskjed om å komme rett hjem etter skolen. Vi skulle reise et sted. Men ingen guttunge kom. Jeg ventet, jeg løp ned på skolen for å se etter deg. Men ingen guttunge å finne, de sa du var gått. Jeg kjente jo selvfølgelig et snev av panikk - tenk om...ja, kidnappinger og sånt.

Men da jeg kom hjem, så satt du i trappa med en blomst til mammaen din. Det var bursdagen min, og du hadde tatt med deg penger og gått på en blomsterbutikk og kjøpt en nydelig orkide til mora di! Tenk det! Jeg var så rørt så rørt og jeg ble så glad. Glemt var hele avtalen om å komme tidsnok hjem. 

Nå er du som ungdommer flest. Jeg har ungdomshjerne mamma, sa du da jeg klaget på at jeg måtte si fra så mange ganger om at du måtte gjøre ditt eller datt.
Du reiser ennå mellom nord og sør. Du vil ingen andre steder om sommeren enn dit opp. Til ditt 2. hjem som du selv sier. Du elsker dine to der oppe. Og jeg lar deg reise. Du skal bare reise. Du vet hvor du har meg. Jeg er alltid her og venter på deg. 
 

Du savner nok å kjenne pappaen din. Det savnet kan ingen ta fra deg. Det er ditt, og bare ditt. 

Og er det noe jeg virkelig ønsker for deg kjære gutten min, så er det at du alltid vil ha evnen til å sette pris på de gode dagene i livet ditt - så vil du også klare å håndtere de tunge dagene. Som jeg håper det blir få av. 

For første gang er vi på hver vår kant på bursdagen din gutten min. Jeg skal feire dagen din på min måte, feire at det største som hendte meg, skjedde for 14 år siden.

Gratulerer med dagen gutten min. 

Jeg er fryktelig glad i deg og det vil jeg alltid være.

Mamma


Fra en av våre teltturer, dette var fra den fineste av dem alle.
 

Utleverer du partneren din til venninner?

Hvor går grensene for hvor mye man kan si til en venninne/venn om sin partner/ektefelle/samboer/kjæreste? Jeg mener ikke slike hverdagslige ting som at "I går kjøpte han ny bil, og han er så fornøyd. Den var fin."

Hva er greit å si uten at det er snakk om å utlevere ham/henne man er sammen med?

Er det greit å gå så langt at man forteller andre mennesker om ting som partneren ønsker at du skal holde for deg selv? Du forteller kanskje fordi du ikke skjønner at partneren vil at du skal holde munn? Og bør man skjønne sånt av seg selv, eller bør man som partner si i fra hver gang det er noe man deler eller tør vise av seg selv: "Ikke si dette til kameratene dine da..."

Å være i et forhold som er bra, innebærer, slik jeg ser det, å tørre å vise sine svake sider. Og kanskje sider man skammer seg over og bare vil bli kvitt. Det kan også være ting man er stolt av, men ikke vil blamere om det utad - kun til den man er sammen med. Partneren er da kanskje den eneste som vet og får vite. Om godt og om vondt.

Man tør dele fordi man stoler på den andre. Og man håper kanskje at man sammen kan løse det som er problematisk. Uten at halve bygda eller venninneflokken trenger å vite om det.
Hvis man betror seg til en venninne om kjæresten sin, og hun aldri går videre med dette, er det da i orden? Det man ikke vet har man ikke vondt av, liksom? Jeg hadde ikke likt det heller jeg.

Jeg har forøvrig selv en enkel regel omkring dette - er det ikke positivt det jeg har å si om kjæresten min, så sier jeg ingenting. Jeg kan selvsagt uttrykke irritasjon over at menn er menn, når jeg er sammen med venninner eller kolleger. Men det er med et skråbikk på dette med kjønnsroller og særegenheter ved de to, tre ulike kjønnene vi har. For vi har vel snart tre kjønn? 

Men altså utlevering av min partner avstår jeg fra. Ikke noen ville fått vite noe om der skulle vært noe ekstra (nå er jo jeg såpass heldig at jeg har en veldig stabil og fin partner, så det er ikke så mye å skulle betro seg til andre om). 

Hvis man våger å vise for sin ektefelle/partner/kjæreste osv, at man har personlige problemer av noen art som man ikke vil dele med andre enn ham, da viser man jo tillit. En enorm tillit.
Skulle man da oppdage at han følte for å dele det man har gitt ham av seg selv, til en man selv aldri ville delt sitt innerste med - da mister man jo tilliten til ham og vil være veldig forsiktig i neste omgang. Hvis man hadde blitt værende...

Men jeg må jo innrømme at jeg aner ikke om det er sunt eller ikke, å aldri betro seg til noen utenforstående om eventuelle problemer man har i et forhold. Eller problemer en partner sliter med, og som kanskje går utover forholdet man er i.

Kanskje det bare er bra å få luftet tankene sine. Få gode råd. Kanskje man er i et såpass destruktivt forhold, og at man ikke helt ser det selv. Kanskje kan en venninne hjelpe en til å komme seg ut av forholdet? Tenker man slik, så er det jo selvfølgelig greit å utlevere partneren. Eller, da snakker vi kanskje ikke om utlevering, men heller om å bli reddet fra et dårlig forhold, hvor man kanskje snakker om vold, utroskap og slike fæle ting.

Men hva ER greit da? Og hva er ikke greit? Det hadde en venninne og jeg en diskusjon om her en ettermiddag. Vi var egentlig veldig enige, så det ble ikke akkurat diskusjon. Mer en slags sammenfallende forferdelse over hvor lett det er for enkelte å bare utlevere i vei. 

Å fortelle om partnerens alkoholproblemer er uten tvil noe jeg ville holdt kjeft om (bare så det er klart, min kjæreste har overhodet ikke slike problemer). Jeg har hørt sånt bli berettet om i settinger der vi har vært flere sammen, og hvor en har "betrodd" seg til alle tilstedeværende. 

Å fortelle om partnerens eventuelle psykiske problemer er heller ikke lov. Skal noen fortelle, så er det den det gjelder, ingen andre. Og da må den det gjelder få lov til å bestemme selv hvem han/hun vil at skal få vite. 

Hvis partneren lider av spillegalskap, sjalusi, utrygghet, depresjoner, manier...ja, alle mulige vanskelige ting. I min verden utleverer man ikke partneren her heller. I stedet prøver man vel heller å sammen finne ut av ting. Om så søke hjelp av fagfolk. 

Men hva gjør man da hvis det er et savn å få snakket med en tredje person? Hvis man ikke er sterk nok til å bære på partnerens problemer/forholdets utfordringer bare sammen med partneren?
Er det greit da? Å gå til en tredje person i form av en venn/venninne? Men igjen, går man videre med det man vet, så tar man avgjørelser på vegne av en som aldri blir spurt om det er greit at man forteller videre det vedkommende har våget å vise deg. I all fortrolighet. 

Hvis det blir for tungt å bære alene, kan man ikke gå til en terapeut kanskje? Det  tror jeg at jeg hadde gjort fremfor å utlevere partner til noen som helst av de jeg kjenner. 

Jeg dømmer ingen. Vi har jo hver våre grunner til å handle som vi gjør. Men jeg har i alle fall gjort det ganske klart for min partner at jeg helst ser at han hopper over betroelser som handler om meg, når han møter venner. Så kan han forvente akkurat det samme fra meg. 100% lojalitet. 

Men tilbake til utgangspunktet her, hva er egentlig greit? Jeg har inntrykk av at mange synes det må være greit å kunne lette sitt hjerte til andre, om partnerens plager og utfordringer. For meg er dette rart. Men, det er mulig det er jeg som er litt pussig og altfor rigid her. 

Kanskje man kan gjøre det enkelt, hvis man er usikker. Spørre seg selv:" Ville jeg synes det er greit at min partner betror seg om meg og mitt innerste,  til venninna si, som jeg i grunnen ikke kan utstå?" Er svaret nei, så er det jo klinkende klart hvordan man skal handle. Er man likegyldig, så bør man kanskje spørre partneren om det er greit at man snakker til andre om ham/henne. Eller, jeg vet ikke. Sannelig om jeg vet.

Det eneste jeg vet helt sikkert, er at lojalitet er en av grunnverdiene som veier svært tungt hos meg, når det kommer til forhold. Og har man samme verdigrunnlag, og at dette med lojalitet veier tungt hos begge, vel da er man kanskje på rett vei?

Jeg fikk en gang for ikke så altfor lenge siden et kompliment fra en venninne. Hun sa:"Alle klager på disse mennene sine. Men du klager aldri. Ikke du, Eli eller Marita. Dere klager aldri."
Så da lurer jeg på, er vi spesielt heldige og at vi rett og slett ikke har noe å klage på, eller er vi spesielt lojale?

 

Lær deg å elske de nære ting.

Drømmen om å reise vekk fra det nære. Det virker som om mange bare drømmer om dette. 

Lever vi ikke bare livene våre fra dag til dag stort sett? Trauste dager, den ene lik den andre. Dager går, uker går, måneder går og plutselig så har årene bare gått. Mens vi tenker at dette er ok. Livet er ganske ok. Eller, det er bare trasig, må finne på noe snart. Førtiårskrisa, overgangsalder, ja slike ting kan trigge noe i oss. Kanskje.
Men likevel, så tenker vi kanskje at en dag...en dag skal jeg ta meg ett års permisjon og reise rundt i områder av verden jeg liker. Eller en dag skal jeg reise ut med Leger uten grenser for å gjøre en innsats, barna må bare bli store først. En dag skal jeg pakke kofferten og reise til India for å lære meg yoga på ordentlig vis. En dag bare reiser jeg fra alt for å jobbe som smykkeselger på en strand i Karibien. En dag skal jeg flytte til Thailand og bli der resten av livet. En dag skal jeg ha en ranch i Texas. En dag reiser jeg. Jeg reiser bare. Ja en dag. En vakker dag.

Jeg har inntrykk av at det å reise er drømmen for mange. Jeg har inntrykk av det. Å komme seg vekk, oppleve andre kulturer og andre mennesker. Sol, varme, annet klima. Noe annet enn trauste kjedelige Norge?

Og noen, de er vanvittig gode på å komme seg av gårde. De vil oppnå drømmene sine. Og de gjør det. De griper om dem med begge hender og lever livet akkurat slik de drømte om. Og det passer inn med alt annet i livet. Med jobb, med ektefelle/samboer, med barn. Ja med alt. De får det til. Og de lykkes igjen og igjen. Etter hvert har de kofferten full av drømmer som er grepet tak i, og levd.

Noen er så sugen på selvrealiseringen at de passer best til å leve livet alene, surfe av gårde alene på en bølge av lykke og selvtilfredshet. Og hvorfor ikke. Man MÅ ikke ha noen der på død og liv. Man kan i stedet møte noen på veien, si ha det bra, nå skal jeg videre, kanskje?

Mennesker har jo vandret, forflyttet seg til alle tider. Ved uår i Norge feks, på 1800-tallet var det mange som dro av gårde til prærien i Amerika. Der slo de seg opp i karrig jord, bygde kirker og etablerte norske samfunn. Motivasjonen deres var jo på sett og vis den samme som for dagens reisende, å få oppleve noe bedre enn det man opplever til vanlig der man er. Selv om vi i dag kan kalle det det om noe helt annet enn å overleve (jeg snakker da altså om nordmenn på reise, ikke flyktninger), så var det, og er det snakk om jakten på noe annet enn det hverdagen i Norge tilbyr.

Jeg er egentlig ikke av den reiselystne typen. Jeg drømmer om andre ting. Jeg husker da jeg var syk, fikk diagnosen kreft. Det var to ting jeg ønsket meg for alt verden. Å bli frisk, og å få leve et helt vanlig A4 liv. Det hadde vært nok spenning i livet mitt. Av det negative slaget. 

Jeg var rastløs før i tiden. Rotløs. Var klar for jobber overalt i verden, bare ikke i Norge. Det måtte en liten gutt til for å få meg til å snu totalt om. Jeg ble mor, og jeg ble hjemmekjær! Nå vil jeg ha forutsigbarhet, ro, jeg vil finne det gode i livet her jeg er. Finner jeg det ikke her, så finner jeg det ingen andre steder heller. Det er min filosofi. Men at man kan få det godt, eller bedre av å søke mot for eksempel varme, når man har sykdommer som blir bedre under andre forhold enn klimaet i Norge, det er jeg ikke i tvil om.

Jeg liker denne teksten så godt, den illustrerer så mye:

Den lykken du søker bak blånende fjell
kan hende du alltid har eiet den selv.
Du skal ikke jage i hvileløs ring
men lær deg å elske de nære ting.

(Arne Paache Aasen.

 

Dere ville fått verdens fineste turer sammen...

Det er så sjeldent gutten sier noe om sorgen og savnet han har i seg. Det blir sjeldnere og sjeldnere. Men, jeg tror han tenker, og jeg tror han savner. Mer enn vi som er rundt ham forstår. Og jeg skulle så forferdelig ønske jeg kunne gi ham det han ønsker seg aller mest i verden. Eller, i det minste skulle jeg ønske jeg kunne overta sorgen. 

Vi ser på bilder vi to. Gutten min og jeg. På Facebook. Folk vi kjenner.  

Så ser vi et bilde av en pappa og hans sønn. De skal på tur sammen. I fjellet. Nå i sommer. 

"Skulle ønske pappa levde, så vi også kunne gått på slike turer sammen."

Dere ville fått verdens fineste turer sammen, dere to...

Gutten min.

Jeg elsker deg høyere enn himmelen. 

Alltid. 

 

 

Jeg er SÅ sint på vegne av et annet menneske!

Hva skjer hvis du plutselig en dag har behov for blodtrykksmedisiner? Jo, legen undersøker deg og så får du medisiner skrevet ut av legen. De er på resept. Så ikke hvem som helst bare går og henter medisiner de tror de kanskje trenger.

Ok, så får du disse medisinene da. Men hva skjer hvis du ikke tåler dem? Du blir kvalm, svimmel, uvel.
Jo, du går vel til legen og sier at dette her, det tålte du dårlig. Og legen, som har respekt for deg som menneske, og som tror på deg som pasient, pluss at denne legen har masse kunnskaper om medisiner, han eller hun finner ut at kanskje du skal prøve en annen type medisin. Så da er det nettopp det som skjer. Du får nye medisiner. 

Er ikke det fint? At man har flere muligheter som pasient? At legen passer på, vurderer og ordner opp for deg. Man MÅ ikke ta medisiner man ikke tåler, alltid. Noen ganger har man ikke noe valg, som for eksempel dette med cellegift. Der finnes ikke så mange alternativer, om noen i det hele tatt. Men i mange andre tilfeller finnes det alternativer. Heldigvis. 

Men, der er en pasientgruppe som ikke er så heldige at disse har samme mulighetene som oss andre, hvis medisinen de tar ikke tåles så godt. De kan ikke bare gå til legen og be om en annen type medisin. Og med stor sannsynlighet få det. Niks. Snakker vi om rettsløse mennesker?

Den uheldige pasientgruppen jeg snakker om, er de som har en rusmisbrukerdiagnose.
Mange i denne pasientgruppen får medisiner som skal stagge opiatsuget (jeg er ikke så helt inne på mekanismene for hvordan disse medisinene virker, det kan nok andre forklare bedre enn meg). 

Og når de får slike medisiner, ja så er de inne i et system som mange kjenner som LAR. Legemiddelassistert rehabilitering.
Da kan de bla få metadon. Og der er et preparat til mener jeg man kan tilby. To medikamenter har man tilgjengelig inne i dette systemet.
Men, det finnes flere medikamenter som kan være til hjelp for de som ikke helt tåler det LAR har å tilby. Men det vil ikke de som bestemmer, ha noe av. 

Noen pasienter, og en av disse noen, kjenner jeg svært godt, tåler ikke det LAR mener han skal ha av medisin. Metadon. Han hater denne medisinen, fordi den gjør ham syk! Regelrett syk.
Han tåler den ikke. Og jeg har selv sett hvordan han blir av den. Svært overvektig, han svetter konstant, gulgrå i huden og han plages på utallige måter som jeg ikke skal gå inn på her (noen plager har medført sykehusinnleggelse, flere ganger til og med tror jeg).
Men dette bryr man seg visst ikke om hos LAR. De tror ikke på pasienten når han sier at han ikke tåler medisinen. Tror ikke på? Hvorfor i alle dager skulle han lyve? Alternativet han ber om er jo ikke heroin akkurat. Så langt derifra!

Det verste av alt, LAR-lege bryr seg heller ikke om at det finnes andre muligheter for å gjøre hverdagen lettere for denne personen som ikke tåler metadonen. Hva kaller man dette? Når man i kraft av sin stilling som lege, tvinger en pasient til å måtte tåle noe han ikke tåler, til tross for at det finnes alternativer? Jo, det kalles maktmisbruk!! MAKTMISBRUK!!! Og hvor mange må finne seg i denne typen maktmisbruk? Tja, man kan jo bare lure. Jeg kjenner jo, som du skjønner her, godt en som er utsatt for dette. Men jeg mistenker dessverre at der er mange flere. Fordi disse pasientene snakker sammen, og pasienten jeg står nær, forteller til meg hva som rører seg blant LAR-pasientene. Så han er ikke den eneste.

Pasienten i dette tilfellet har altså selv foreslått en alternativ medisin. Om så for å prøve (selv om han vet at den fungerer for ham). Uten hell. LAR vender det døve øret til. Jeg var til og med med ham på et møte engang for å be om de ikke kunne være så snill og prøve noe annet for ham - kommer tilbake til det litt senere. Litt av et møte må jeg si det var.

Men i alle fall, nå nylig skjedde det noe, jeg er ikke sikker på hvem som var involvert, men LAR-legen var det ikke i hvert fall.
For en eller annen lege syntes dette var en god ide, dette med et annet medikament, og gav pasienten muligheten til å prøve denne typen medisiner. Livskvaliteten ble på kort tid betraktelig forbedret. Den fysiske helsa kom seg. Og pasienten selv så endelig litt lysere på fremtiden. Det var liksom bare dette som skulle til. En annen type medisin.

Men, hvor lenge var Adam i paradis? Jo, helt til LAR-legen hans fant ut av dette, og beordret stopp av medisin som pasienten tålte, og beordret oppstart av medisin som pasienten IKKE tålte. Forstå det den som kan!! Jeg gjør det ikke. Og dermed er jeg temmelig nær å tenke tanken; Maktmisbruk!
Å si at pasienten nå er nedfor, og svært oppgitt en underdrivelse. Han er luta lei hele livet nå. En mann på snart 60 år. Som har  hatt den ene motbakken etter den andre. Og han skylder ikke på andre enn seg selv, bare så det er sagt. Her er ikke mye selvmedlidenhet ute og går  i denne saken. Livet hans er nå som det er. Og da er det det man må forholde seg til. Både helsevesenet, sosionomer, NAV, familie osv. 

Men tilbake til det jeg nevnte tidligere, et møte jeg var med på hos LAR.
Det var altså et møte med denne LAR-legen som har hatt et slags ansvar for pasienten dette handler om (jeg opptrer på møtet som pårørende, og jeg er pårørende).
Dette møtet fant sted for et par måneder siden.
Til stedet var legen, en slags kontaktperson som pasienten forholdt seg til (en varm og flott person som virket som om hun brydde seg på ordentlig), jeg som pårørende og pasienten selv.

For en konsultasjon! Noe så nedlatende! Noe så hjerteløst! Noe så arrogant! Noe så dårlig har jeg aldri i min nesten 20 år lange sykepleierkarriere vært borti! 

Legen gadd så vidt hilse på meg da jeg kom inn sammen med pasienten. Ikke antydning til smil. Det var som om vi var der for å forpeste hele arbeidsdagen hennes (det var vel kanskje akkurat det vi gjorde). Vi følte oss overhodet ikke velkommen. 

Jeg så bare hvordan pasienten jeg fulgte, sank sammen på stolen og ble liten. Som om han hadde lyst å be om unnskyldning for at han var til!
Grunnen til at vi var der, var jo som sagt i et slags håp om at man kunne endret denne medisineringen jeg nå har fortalt om, slik at metadonen kunne fjernes og han kunne settes på noe annet.
Det var et nytteløst møte. Vi snakket for helt døve ører! Legen hverken ville høre, eller ønsket å høre. Metadon var det eneste som gjaldt! Det fantes ikke andre alternativer (og da løy hun). Vi kom ingen vei. Ingen vei. Det var å fortsette på metadon.

Her er forresten endel av samtalen som foregikk på dette nye flotte legekontoret hos LAR i Oslo, og dette viser hvor liten innsikt der faktisk er:

Legen, henvendt til pasienten. Uten smil, uten medfølelse, uten noen ting. Steinansikt, det var det hun satte opp: "xxxx, hvorfor er du så sur og misfornøyd nå? Sist vi så deg var du så optimistisk og fornøyd."

Jeg: "Når møtte dere ham sist da?"

Legen: "Da han var innlagt på Aker så var vi der oppe for å snakke med ham"

Jeg til pasienten: "Hvor lenge hadde du ligget på Aker da du møtte henne?", sa jeg og nikket mot legen.

Pasienten: "Åtte til ti dager kanskje...."

Jeg til alle i rommet:" Lurer dere VIRKELIG på hvorfor han var fornøyd sist dere så ham? Etter at han hadde fått mat, tak over hodet, medisiner som funket, ei seng å sove i, trygghet i flere dager?! Og så lurer dere på hvorfor han er misfornøyd nå? Nå som han bor på gata og må ty til medisiner han ikke tåler? Er ikke dette innlysende?? Hva ER dette for et opplegg??" Jeg rista på hodet så jeg nesten fikk hodepine der jeg satt!

Ja, hva er dette for et opplegg? Hvorfor sitter dette LAR-opplegget med all makt i behandlingen av denne pasientgruppen? Hvorfor ser det ut til at alle pasienter som er inne til behandling via LAR, vær så god bare må passe inn på LAR sine premisser?
Hvorfor finnes det ikke rom for at hvert menneske er unikt og at man kanskje må skreddersy behandlingen utfra behovene til den enkelte pasient? Og ikke tvinge pasienten til å passe det opplegget en eller annen, eller flere, smartinger har pønsket ut at må være til det beste for alle? 

LAR er et system. Hvor det jobber mennesker med helse- og sosialfaglige bakgrunner. Noen er nok veldig og oppriktig interessert i å hjelpe på best mulig måte, men stoppes av systemet. Noen bryr seg nok ikke så himla mye og anstrenger seg ikke en tøddel for å endre på noe som helst, og synes bare systemet kan være som det er. Og at pasientene bare får tilpasse seg eller ryke og reise. Og vi vet jo hva det betyr. 

Pasienten her er snart 60 år. Det er ikke så mange som ham som blir så gamle. Kunne nå ikke denne mannen få fred, la ham slippe å kjempe og sloss for å få et slags verdig liv med medisiner som gjør at han kan fungere?

Å gå på metadon er som å være lobotomert, sa han en gang. Samtidig som han vet at der finnes noe som gir ham en helt annen livskvalitet. Men den får han ikke hos LAR.

Jeg er nok ganske uvitende om mye innen dette her. Men litt kan jeg. Jeg har i nesten hele mitt voksne liv sett opp og nedturene til han jeg her har skrevet om. Han har har fortalt om så nedrig behandling fra helsepersonell at du ville ikke trodd det var sant! Jeg kunne skrevet bok om ham, og hans opplevelser om dette.
En ting er sikkert, der er mennesker i dette landet med skyhøy utdanning hvor man skal jobbe med mennesker, som burde blitt avskiltet som lege på flekken. Og der er nok endel sykepleiere også som burde funnet seg andre jobber. 

En annen ting, for mange fungerer nok LAR-opplegget helt optimalt. Og det er fantastisk at der finnes pasienter som glir rett inn og får et nytt liv. Men de jeg er bekymret for, er alle de som ikke glir rett inn. Som burde hatt noe annet, og kanskje noe i tillegg til det som gjelder. Det er disse jeg kjenner et sinne på vegne av. Mot et system som ikke vil gi disse menneskene en eneste sjanse, om de ikke innordner seg. 

Det var en som spurte meg om man ikke bare kunne bytte lege hos LAR. Vel, det er nok ikke som fastlegeordningen, der man stort sett har flere å velge mellom. Det er begrenset med leger som jobber i LAR, så her må man ta til takke med de som er der. Og selve fastlegen som man evt har utenom LAR har visst ikke så stor handlefrihet ifht sin pasient, om pasienten er tilknyttet LAR. Jeg må si jeg synes det er vanskelig å forstå dette systemet her. Og det er vel ikke så viktig at JEG forstår det, det viktigste er vel at det er et menneskevennlig system!

Og det får være siste ord i dette innlegget. Selv om jeg har lyst å si mer om det jeg har lært om LAR og denne menneskeuvennligheten systemet forfekter. 

PS om noen har innspill, egne erfaringer med dette, er uenig i det jeg skriver, så vær så snill og legg igjen en kommentar eller send privat mail. Jeg vil og ønsker å høre mest mulig om dette.

Robotbordell og robotstøvsugere

Vi lever i en merkelig tid. Mulig det er jeg som begynner å bli for gammel til å henge med, og at det er derfor samfunnsutviklingen virker litt snodig på meg.

Mennesker rasjonaliseres bort. Vi trenger ikke oss selv mer. Selv psykologene kan visst erstattes med datamaskiner. Og, de har til og med vist seg å ha bedre effekt på pasienten. De åpner seg mer til en datamaskin, enn en ekte psykolog! Så da så, hvorfor ikke?
Ringer vi noen steder er det datamaskiner som henviser oss til rett sted: Skal du ha serviceavdelingen, trykk 1, salgsavdeling, trykk 2...Så trykker man 2 da, og så får man nye valg, også presentert av en datastemme. Hvis man får snakke med et ekte menneske til slutt, så skvetter man til så man helt glemmer hva man ringte for i utgangspunktet. 

Banken min har det slik at jeg må snakke inn beskjeder, til en datamaskin. "Si kort hva det gjelder!" beordres jeg til de få gangene jeg må ringe (fordi jeg tror jeg har mistet visakortet, mens det egentlig ligger og blomstrer nederst i veska). Så svarer jeg: "Eh...kort..?!". Og for å være sikker på at mr.data ikke har mistforstått meg spør han: "Gjelder det kort?". Og jeg føler meg UENDELIG dum når jeg svarer: "Ja!". Så tydelig og utvetydig som jeg kan.
Og slik kan det fortsette: "Javel, så det gjelder kort altså. Hvilket kort? Visa, mastercard?"...neida, maskinen drar det ikke langt at den begynner å si "javel" og "altså" som et vanlig menneske. 

Regningene går rett i nettbanken. Får man papirregninger så er det en god mulighet at man glemmer den. Man er så vant til at alt ekspederes av seg selv i dag. Jeg er så gammel nå at jeg husker godt den gang man måtte gå med regningene i banken eller på posthuset og betale dem der. Stempel og signatur på regningen, var kvittering godt nok.

Det er lenge siden dataroboter begynte å foreta operasjoner på levende  mennesker. De er mer presise! De skjelver ikke på hendene i hvert fall.

Og, vi er jo der nå, på hjemmebane, hvor vi nærmest kan sitte i stua, godt parkert i sofaen, og bare rope ut ordrer om at lys må tennes og slukkes. I alle fall kan man styre dette via mobiltelefonen. Eller en fjernkontroll, eller noe annet som gjør at vi slipper å gå selv. Ja, gud forby!
Og robotstøvsugere har vi jo hatt veldig lenge. Fint, helt til den dagen bikkja får diare om natta og støvsugeren ikke vet forskjell på diare og støv. Leste om en slik uheldig familie. Hunden hadde ikke diare, men likevel, den orket ikke vente til familien sto opp. Så den fant veien til et slags toalett i stua et sted. Et sted støvsugeren kom godt til. Og den, den lot seg ikke stoppe av litt hundemøkk! Den fortsatte ferden igjennom huset den! Sikkert i en slags god tro om at den gjorde en kjempejobb! Reint ble det ikke, for å si det forsiktig. 
Vi har jo hatt robotgressklippere lenge. Den snauer pinnsvin over en lav sko, så de stakkars dyrene går en fremtid i møte, full av sår og smerter. Mulig de dør av dette, hva vet jeg. Trasig er det i hvert fall. Så slik gressklipper skal jeg aldri ha! Ikke har jeg gress å ha den på heller, så problemet er ikke så himla stort i utgangspunktet. Men HVIS jeg hadde hatt gress...

Vi kan ringe hytter varme, vi har biler som kan parkere seg selv, kjøre selv (vi er ennå på begynnerstadiet her, så en og annen ulykke har vel forekommet nå i startgropa av dette eventyret), vi har apper på telefonene våre som fungerer som personlige trenere, der de kjefter og oppmuntrer, alt etter hva du yter og ikke yter.
Og skal vi se film så slår vi på tv`en, og den er smart ser du! Fordi klarer man å finne en slags meny, og klarer man å starte et abonnement av ett eller annet slag, så kan man velge og vrake i filmer.
Husker dere den gang man måtte gå bort på videobutikken. Leie en VHS-boks/Betamaxboks og disse svære kassettene det var filmer på? Husker jeg så blant annet Supermann og en fæl edderkoppfilm på disse boksene. Og jeg tror vi først hadde Betamax, men så avanserte familien, og vi fikk en VHS-boks. Men herreminhatt, dette er virkelig lenge siden. Det har jo vært lettere alternativer mellom dette og nå. Filmer på CD. Men, man måtte likevel ut av huset for å leie disse også. Men nå, nå sitter man i sofaen og klikker på fjernkontrollen, og vips så har man en film som kan fylle kvelden. 

Og tv, hvem ser vanlig tv i dag? Hva er det det heter igjen? "Lineær tv"? Hvor man ser programmer som kommer til gitte tidspunkt? Det trenger man ikke mer. Man kan se programmene når det passer en selv. Og ikke når det passer tv-stasjonen. 

Robotbordell! Det finnes det visst også! Roboter som ser ut som supermodeller som er klare til å ta i mot kåte mannfolk. Menn som ellers bare kan skyte hvite piler etter supermodellene i hvert fall. Og muligens alle andre slags kvinner også.
Her kan alle ønsker innfris, og det av en supermodell. At det er en robot er underordnet. Den krever i hvert fall ikke en tøddel! For hvem har hørt om roboter som maser om at du må ta del i husarbeidet hjemme? Som spør hvor du har vært når du kommer hjem midt på natta etter en rangel med gutta (og et par babes)? Robot er lettere å forholde seg til. Og den er sikkert ikke kald en gang. Man har sikkert gitt den 37 grader via noen varmekabler under silikonhuden. 

Finnes det forresten sorteringsmaskiner for skittentøyet vi har på hjemmebane? Kulørt hit, hvitt dit. Sikkert. Jeg begynner å sakke akterut. Utviklingen går nok litt for fort for meg. Jeg sliter med internettdekningen hjemme fordi jeg skulle hatt en forsterker av noe slag. Hakking og stopp under netflix-filmene er dessverre litt for vanlig.
Og jeg har en sørgelig gammeldags støvsuger, hvis ledning alltid er for kort. Jeg kunne jo egentlig hatt en robotstøvsuger. Jeg har jo ikke hund!

 

Skulle ønske dette satt mellom ørene! Men nei...

Jeg pleier aldri å lese blogger om andres sykdommer og lidelser. Er sykepleier på 20. året, og har derfor andre arenaer hvor jeg møter og har møtt, mennesker med både store og små plager og lidelser. Så når jeg først skal lese noe, så liker jeg best å lese oppløftende hyggelige innlegg. 

Jeg har forøvrig selv skrevet om kreftsykdommen jeg gikk igjennom for mange år siden, men agendaen da var rett og slett å vise at man ikke kan stole på alt av prøver som tas for å avdekke forandringer/kreft. Men at man likevel må ta prøvene. De redder liv.

Nå skal jeg skrive om noe som er kommet i kjølvannet av sykdommen jeg hadde. Og som jeg trodde var et tilbakelagt stadie. Kun med noen små plager og et stygt arr, som bevis på at jeg en gang har vært syk.

Så nå skal jeg, etter å ha tenkt og tenkt på om det er en riktig ting å gjøre, fortelle om noe som ja, angår min helse, og ja, det er ikke så himla lystig lesning. Men jeg skriver fordi jeg håper på å kunne bidra til å sette søkelyset på senskader etter kreft.
De skadene man ikke snakker om, fordi man overlevde - det får da være måte på å klage? Eller?
Jeg visste ikke hva jeg hadde i vente, og det skulle gå år før jeg forsto og fikk hjelp til å sette hele bildet sammen til noe som fremstår som helhetlig og oversiktlig. For meg. 

Etter at jeg var ferdigbehandlet for kreft, gikk jeg en fin tid i møte. Alt gikk seg så fint til. Med jobb, og barn og privat og alt. Kunne i grunnen ikke ha hatt det bedre. Sykdommen mer eller mindre glemte jeg. Det var bare på kontroll hver 3. måned at jeg gjennomgikk hjertebank og redsel for tilbakefall. Åh så redd jeg kunne være. Men så ble det også rutine. Man blir vant til alt.

I alle fall. To år går. Og gradvis endrer noe seg. Jeg blir trett. Sliten. Av INGENVERDENSTING!!! 

Jeg legger meg samtidig som sønnen min da han måtte i seng (i 19 tiden), jeg orker ikke gjøre noe på ettermiddagstid etter at jeg hadde vært på jobb. Jeg deltar aldri på arrangementer i regi av jobben, som for eksempel julebord, jobbreiser til spennende destinasjoner. Jeg orker ikke besøk over lengre tid. Den lille energien jeg har igjen, bruker jeg på jobb, på sønnen min og etterhvert på kjæresten min, da han dukket opp. Og jeg skjønner ingenting av dette her. 

De gangene jeg har måttet gjøre flere større ting på en dag, har jeg følt meg mer død enn levende etterpå. Og har måttet hvile dagen etter. To store ting på samme dag ble en umulighet. Jobb og kino, helst ikke. Jobb og reise, helst ikke. Jobb og dugnad, helst ikke. Jobb og trening, helst ikke. 

Jeg leste om ME og ba til gud om at det ikke var dette jeg var i ferd med å utvikle. Jeg søkte, googlet og lette. Spurte legen, dønn fortvilet, hva i alle dager dette var. Hvorfor forsvant energien min? Hvor ble den av? Jeg som alltid klarte så mye før i tiden. Hva var dette for noe?  
Legen visste ikke. Det ble tatt blodprøver. Alt var alltid i orden. Så da hadde man ikke noe håndfast å hvile seg på. Jeg var per definisjon frisk. Men jeg hadde mistet halve livet mitt. Halve meg var borte. 

Sliten av ingenting. Jeg var blitt en av disse man ynder å harselere over i avisene når man snakker om det høye sykefraværet. Slitne damer i førtiårene. Men, bare for å ha sagt det, dette er ikke en slitenhet a la den man får etter et par glass for mye på lørdagskvelden, eller slitenhet a la den man opplever etter å ha hatt huset fullt av slekt en julaften. Eller etter å ha tråkket rundt på et kjøpesenter en lørdagsformiddag. Dette er noe helt fullstendig annet.  Jeg bare klarer ikke å beskrive dette godt nok. Man må oppleve det for å forstå. 

Jeg begynner å jobbe mindre for å ha dager å ta meg inn igjen på. Det fungerer til en viss grad. Men jeg merker stresset rundt det å ikke strekke til, og da knyter det seg i nakken og jeg får hodepine. Vonde sirkler har vi vel alle hørt om? Dette er en av dem. 

Jeg blir i alle fall veldig klar på hva jeg makter og hva jeg må kutte ut. Og jeg tilpasser meg. På de verste dagene må jeg være hjemme, nedtrukket rullegardin, minst mulig lyder, folk og lys. For meg er dette blitt helt vanlig. Jeg har sluttet å se det rare i det. Men hvilket normalt menneske har egentlig rullegardin i stua? 

Så har jeg virkelig hatt dager hvor alt har vært helt annerledes. Full av energi, full av virketrang og pågangsmot. Da tenker jeg at jeg skal jaggu begynne å studere igjen, jobbe mer, reise, ta kontakt med folk. Men så kommer virkeligheten dundrende som en stein igjen, og jeg realitetsorienteres til gangs.

Disse lysglimtene med overskudd og energi kom oftere før, sjeldnere nå. Jeg er på det jevne. Og jeg er så inderlig misunnelig på de som makter både jobb, dugnader, kakebaking, venninnetreff og alt  mulig annet folk får til. 

Alle blir vel trett og sliten av å jobbe? Ja. Og den slitenheten kjenner jeg, fordi det var der jeg var før i tiden. Normal, vanlig slitenhet. Hvor bena verket og kroppen bare ville sove etter en travel vakt på operasjonsavdelingen. Men den gang holdt det å sove, hvile ut. Så var jeg i gang igjen. Nye travle vakter. Krevende vakter.

Nå, nå kan jeg legge meg mellom 17-20, sove til 06.30 dagen etter, og kan være like uopplagt og trett som da jeg la meg. Ikke alltid. Men ofte.

En annen ting som har vært påfallende, er vanskeligheter med å holde orden på datoer, avtaler og organisering av andre ting. Sett meg til å bestille kinobilletter og filmen vi skulle sett, gikk i går. Sett meg til å bestille hotellrom for helgen, og vi skulle vært på hotellet i dag, på torsdag og ikke i morgen, fredag.

Slike latterlig enkle ting går helt i stå for meg. Jeg har vært så fortvilet over at dette er mulig. Jeg som alltid hadde stålkontroll på alt. Bommet aldri, husket avtaler i hodet. Hadde kontroll på hver en eneste sokk sønnen min hadde i barnehagen/skolen. Jeg gjorde sjeldent feil.
Nå må jeg trippelsjekke meg selv for den minste ting. Dette er slitsomt og det er til å bli redd av. En stund tenkte jeg at dette måtte jo være tidlig demens eller noe farlig med hodet. En farlig svulst eller noe. 
Jeg bare innretter meg. Legen vet jo ikke hva dette er. Ingen vet. 

Plutselig er det en facebookvenn som sender meg en privatmail, etter at jeg hadde skrevet noe på facebook om sliten og trett og lei (ja, slike negative statuser man ikke vil lese!). Hun sier at det jeg forteller om, minner om fatigue. 

Fatigue?? Er ikke det slikt kreftpasienter får da? Jo, såpass vet jeg.
Men jeg vet også (trodde jeg) at den utmattelsen kreftpasientene får, er som en følge av cellegift og stråling. Det var  jo jeg så heldig å slippe, så jeg kjøpte ikke helt dette med fatigue og meg. Tanken hadde derfor heller aldri streifet meg. Ikke i det hele tatt. Dessuten sa legen på sykehuset at ja, jeg skulle igjennom en tøff periode etter denne store operasjonen jeg hadde. Og så skulle alt blir bra. Det var verre med de som fikk stråling/cellegift. De kunne få sekundærplager som kunne være uhyre plagsomme. Joda, jeg skulle nok fikse de tre neste månedene etter operasjonen, vel vitende om at dette var en svært begrenset periode av livet mitt. Og, der var jo ingen spredning. Andre har dødd, og dør av dette. Jeg hadde vært heldig. Livet skulle fortsette som før. Sykdommen skulle bare bli en parentes i livet mitt. Akk så feil jeg skulle ta.  

Etter den meldingen på Facebook begynner jeg å lese litt om fatigue. Og jeg ser jo at jeg kan krysse av det ene symptomet etter det andre. En ny visshet begynner å ta form i meg. Og store farlige spørsmål melder seg. Gjelder dette virkelig meg?? Hvorfor har ingen sagt noe, av de som burde sagt noe?
I et nytt informasjonshefte fra Helsedirektoratet, skriver de svart på hvitt at jo, kirurgi etter kreft kan OGSÅ gi fatigue. Utmattelse. Og den regnes som kronisk om den har vedvart i mer enn 6 måneder. 
Seks måneder? Her snakker vi altså år. 

Jeg sender mail til et kompetansesenter på Radiumhospitalet. Finner noen navn og noen e-postadresser. Forteller hvordan jeg har hatt det i mange år nå, og jeg spør om det virkelig er slik at min pasientgruppe også kan bli rammet av utmattelse. Altså fatigue. 

Var jeg i ferd med å finne en løsning? Et svar?

Jeg får raskt respons. Min historie er dessverre altfor lik andres i lignende situasjon.  De ba meg dra til fastlegen for å få en henvisning til dem. Det gjorde jeg. Og etter kort tid fikk jeg time! Og der har jeg vært. 

Jeg møter verdens mest i møtekommende lege. Som har god tid.
Han spør, jeg forklarer, forteller. Både om dårlig samvittighet ifht alle rundt meg, spesielt barnet mitt, kjæresten min, jobben min, kolleger, venner og familie. 
Jeg forteller hvordan jeg gradvis har trukket meg helt tilbake, hvor heldig jeg er som har en kjæreste som forstår og som gjerne vil forstå mer.
Jeg prøver å illustrere ved å si at jeg føler jeg står i et basseng med vann opp til nesa. Jeg klarer meg akkurat. Hvis jeg ikke har noe ekstra på agendaen. Og hva er ekstra, ved siden av jobben? Jo, konserter, kino, treffe venner, reiser osv. Slike helt vanlige ting som normale folk holder på med. 

Legen sier jeg har slitt altfor lenge alene med dette. Og han sier at jeg faktisk har en alvorlig form for fatigue, som han vil tilskrive sykdommen jeg hadde for nesten ti år siden! 
Jeg ble med ett henvist til 4-5 forskjellige undersøkelser/oppfølgingsinstanser. Det var som om en dør åpnet seg, en dør jeg ikke visste fantes engang. Og i alle fall ikke en dør som var ment for meg å gå igjennom.  

Jeg hadde forøvrig  forberedt meg på å få sagt så mye som mulig på ett kvarter. Men denne legen hadde en hel time til meg. Og for en lettelse å endelig komme til noen som kanskje visste noe om hva som feiler meg.

Aldri før har jeg følt meg tatt så innmari på alvor som i møte med denne legen. Han hørte på meg, og han forsto. Og han visste. Og kunnskaper har han nok av. Professor, onkolog og over 30 års erfaring. 

Selv om det ikke finnes medisiner eller behandling som tar dette vekk, så var det en utrolig lettelse å få vite hva det er som har plaget meg i så mange år. Jeg kan leve med dette, nå som jeg vet! 
Og hvorfor oppstår dette? Det vet man ikke, men man er visst begynt å forske på problematikken. For å finne svar. Fremmede ord som cytokiner, betennelsesreaksjoner etter kreftsvulst - har jeg lest om. Men jeg orker ikke sette meg så veldig inn i dette. Det får være inntil videre.

Selvsagt er jeg utrolig takknemlig for at jeg overlevde en sykdom mange dør av. Og da blir liksom alt annet bagateller. Men når bagatellene tar over? Hva da? Skal man ikke få lov å klage sin nød da? Lide i stillhet? 

Men, år er borte. Og venner er borte. Men de som forsvant var kanskje ikke de jeg trengte skulle bli. Fordi de som har blitt, de er der. Per telefon, per sms, per mail. Slik kontakt er jo også kontakt. Og når vi treffes, så er det også alltid hyggelig og fint. Men jeg er nok blitt mer og mer borte. Forventer ingen noe av meg, så får det være lettest å håndtere.  

Jeg vet ikke helt. Jeg klager ikke. Egentlig. Jeg skulle bare ønske jeg hadde visst dette for lenge siden. Slik at jeg kunne tatt fornuftige grep. Og på den måten levd et litt mer innholdsrikt liv enn det jeg faktisk har fått til.

Den som har lidd mest under dette er nok sønnen min. Jeg var så lettet de gangene han ikke ville gå på nylig oppstartede fritidsaktiviteter. Når motivasjonen hans dalte, så pushet ikke jeg. For, hvordan skulle jeg klare å følge ham på dette, etter jobb? Det verket i hver celle i kroppen de gangene jeg fulgte med ham. Han gikk regelmessig på taekwondo i flere år, det var da noe. Null dugnadsarbeid fra foreldre. Tror det reddet meg litt der. Men fotballen og bandyen mistet han fort interessen for. Men der andre foreldre ville forlangt deltakelse, har jeg latt ham slippe. Så har vi funnet på andre ting, på andre dager hvor der har vært mer energi å hente. 

Men, så sier vel noen uvitende sjeler - er ikke det bare å ta seg sammen da? Bite tennene sammen og kjøre på? Joda, kan jo det. Men prisen for en slik innsats blir skyhøy. Dagen etter, og dagen etter der igjen betaler jeg. Jeg ville for eksempel kanskje vart i tre dager på en jobb, slik den jeg hadde før jeg ble syk. 

Det som er litt trist, er at kjæresten min, barnet mitt, kolleger - de har aldri kjent meg som den jeg var. Full av liv, energi, spontanitet og masse arbeidskapasitet (jeg jobbet til tider 120% fordi jeg likte det, syntes det var morsomt og givende) og jeg var med på ting. Med på en fest, med på en tur, med på kino, med på et glass vin, med på middag. Jeg var med. Nå er jeg ikke med mer. Det er lenge siden det nå. 

Sitter det mellom ørene? Noen mener så visst at det gjør det. Åh herregud som jeg skulle ønske det! Fordi det kan man fikse! Med litt terapi og sånt kanskje? Men den gang ei. Hadde dette vært noe som var fudamentert i hodet, så ville nok legen på Radiumhospitalet tatt affære den veien. Men han var sørgelig klar på at det ikke finnes medisiner eller behandling mot dette her. Det kan gå over av seg selv. I mellomtiden må man bare lære seg til å leve med dette på best mulig måte. Jeg har visst dessuten fått en kroniske varianten av dette her. 

Jeg har jo følt meg svak og som en som bukker under for selv den minste påkjenning. Men legen sa det var motsatt. Med den fatiguen jeg har, har jeg jaggu holdt ut og kjempet mer enn de fleste hadde orket. Det var faktisk litt godt å høre. 

Jeg er litt sånn glad/lettet/lei meg over dette her. Jeg må ta grep. Det vet jeg. Må ta hensyn og må høre på legene nå. Dette her har allerede medført lønnstap, pensjonstap. Og det vil det gjøre i fremtiden også. Og kunne jeg valgt så ville jeg studert, styrket min kompetanse, jobbet mer, tjent mer og sikret alderdommen min godt. Men, jeg får bare ta det som det kommer. Jeg lever tross alt her og nå. 

I mens så skal jeg være takknemlig for at jeg har den mannen jeg har i livet mitt, og at sønnen min og jeg tross alt har hatt det fint, og skal fortsette med det. 

Når er nok nok?

Jeg satt her og trålet nettet, formålsløst og på jakt etter ingenting. Kjeder meg. Føler meg ikke helt i toppform etter en kort uke på ikke mindre enn to antibiotikakurer (samtidig). Jeg har rømt på hytta som eies av en nær og kjær. Byleiligheten føles dobbelt så trang og mørk når man ikke er helt i slaget. Det er som om veggene kryper inn under huden på meg. Og byen? Den får meg til å nesten svette eksos! Og på riktig ille dager er det vel slik at vi nesten puster eksos.  

Den ene historien etter den andre svømmer mot meg fra skjermen. Om drømmer om et annet liv. Om realisering av de samme drømmene. Ut av byen, inn i naturen. Vekk fra asfalt og betong. Vekk fra køer, eksos, bomaskiner i form av blokker hvor massevis av mennesker bor tett i tett, og hvor man knapt vet hva nærmeste nabo heter. Når så jeg dem sist tro? Flyttet de i fjor sommer allerede sier du?

Det er et slags velordnet kaos der nede i byen. Alle vet hvor de skal mens de navigerer seg igjennom Oslo S, til bussholdeplasser, mot et sete på trikken, igjennom 100 lyskryss som alle viser rødt i det du siger inn mot det. De skal til barnehager. På jobb. Og så hjem igjen. Den samme innøvde rutinen hvor man tråler nøyaktig den samme løypa. På vei hjem. Mens man tenker på hva i alle dager dagens middag skal være. Er man sliten og litt lei, kan det hende pølser med posepotetmos duger. Med noe c-vitaminer slik at ikke nitritter eller nitrater eller hva det nå ikke heter det som befinner seg i bearbeidet kjøttmat, ikke skal forårsake magekreft. Ikke sikkert det er hold i teoriene engang. Men for sikkerhetsskyld.

En slags trett resignasjon. Over det livet man har valgt, men egentlig ikke ønsker. Et i-landsproblem av de store. For man kan velge det vekk. Til fordel for noe annet. Tenker man mens man jager av gårde. Byen har da et mangfold av tilbud! Noe for alle. Men ikke meg. Jeg bryr meg ikke om fine restauranter, teater, opera, kjøpesenter, folk. Jeg er ikke noe bymenneske. Har hatt min tid der. Hvor jeg har likt restauranter, klesbutikker, barer, kafeer. Men det begynner å bli veldig mange år siden.

Men jeg har blitt. Som i en slags perlegrå tåkete angst for å gjøre noe annet. Sitt rolig i båten. Da går alt bra. Fortsett som før. Bo der du bor, jobb der du jobber. Fordi det går bra med barnet. Gutten. Barnehage, senere skole, så ungdomsskole. Så skal han velge utdanning. Han vokser til. Blir etterhvert voksen. Da er min misjon som oppdrager over. Han overtar roret selv og fortsetter dit hans drømmer tar ham. Håper jeg.

Jeg teller ned. Om fem år kan jeg vel pakke og dra!? Selge og flytte. Langt nok til å leve i takt med soloppganger og solnedganger over tretoppene og fjellene. Jeg skimter drømmene i det fjerne.

Husker min egen barndom. På bygda. Det lille fiskeværet hvor vi var frie som små fugler, der vi løp fra det ene til det andre. De voksnes nitidige kontroll over hverandres liv vedkom oss ikke. Bygdedyret beit aldri på oss. Vi var for små. For ubesudlet. Vi visste ikke om annet enn vår verden som strakte seg fra den ene enden av bygda til den andre. Og sto vi på veien ytterst, mot havet. Mot storhavet, så skjønte vi nok at der var mer enn bare små trehus, den ene kirka og den ene lille skolen.  Så snudde vi oss og lekte ubekymret videre. I vår trygge lille verden. Men det var da. En slik barndom har jeg ikke gitt mitt barn. Hans barndom har vært i en gul bygård. Hvor folk bor godt fordelt på 90 leiligheter. Hans verden i starten var lekeplassen midt i mellom alt. Hans verden strakte seg fra den ene murveggen til den andre. Fra den ene lukkede porten til den andre. Men jeg prøvde. Tok ham med på ski, på teltturer. Han kan tenne bål. Han kan fiske. Men det kom i så altfor små drypp. Han skulle hatt alt. Hans verden skulle strakt seg fra den ene enden av bygda til den andre. Han skulle vært fri fra starten av. I stedet har han vært som en liten uvitende fange i sin egen verden. Han visste ikke om annet. Men så kom vissheten. Han reiste på sommerferier. Nordover. Der sola aldri går ned. Der fisken alltid biter. Der han kan løpe opp på fjellet bak huset for å se så langt øyet bærer. Jeg liker ikke byen, begynte han å si. Jeg er ikke noe bymenneske, sa han. Gjentatte ganger. 

Så hvorfor ble jeg? Hvorfor blir jeg? Jeg tenker langt. Jeg tenker skolegang og utdanning for han som skal stables på bena for sitt eget liv. For et bygdeliv betyr mer av det ene og mindre av det andre. Men at the end of the day, hva veier tyngst? Mens jeg tenker over det, flyr årene forbi. 

Hadde han vært to år igjen, så hadde jeg ikke tenkt meg om. Å tenke for lenge saboterer muligheter. Jeg har tenkt i 10-12 år nå. Når er nok nok?

 



 

 

 

Å spørre hvor folk er fra, er det så farlig? Sånn egentlig?

"Hvor er du fra?" har jeg hørt en rekke ganger. Mange ganger! Folk lurer. På grunn av dialekta. Og jeg svarer villig vekk at jeg er fra Finnmark. ØstFinnmark. Og hvis de som spør, har vært nordpå, så forteller de gjerne om det. Så har vi gjerne startet en prat om løst og fast. 

Familien min på mors side er vel alt annet enn fra Norge - sånn opprinnelig sett. Alle har hatt norske statsborgerskap, men likevel var der et annet land de kom fra. Det var Finland, som for den eldre garde, var et slags "hjemlandet". Og det er jo også spennende å se nærmere på. Vi er finske, vi er samer, vi er kvener, vi er alt mulig der nordpå. 

Fra tid til annen har jeg fått med meg at enkelte har veldig mye i mot å bli spurt hvor de er fra. De mener det er hverdagsrasisme, hvis man spør på bakgrunn av hud- og hårfarge.
Virkelig? Skal vi være redd for å spørre om noe som ofte er inngangsspørsmålet når man møter nye folk i sosiale lag, eller tilfeldig i en eller annen sammenheng? Vi vet at mørk hud er mørk fordi det i enkelte deler av verden er land som er veldig utsatt for sterkt sollys. Da kreves det en annen hudtype enn vår kritthvite. Så at man spør på bakgrunn av hudfarge, kan rett og slett være at man virkelig lurer og er nysgjerrig. Ikke for å være rasistiske eller slemme.

Hovedgreia er altså at man er født og oppvokst i Norge. Derfor skal man ikke spørre. Men deres foreldre er kanskje født og oppvokst i et annet land - "hjemlandet".  Da har man røtter fra andre land - og det er dette man lurer på når man spør. Man spør vel ikke etter statsborgerskap og hvilket pass man eier. Man spør etter noe helt annet. Men er det rasisme å spørre? 

Finnes det ikke stolthet i å ha røtter fra andre land? Jeg må si jeg er stolt av å være fra Finnmark (det var en gang det slett ikke var noe sjakktrekk å avsløre at man var nordfra), og jeg er stolt av å ha samisk blod i årene. Og jeg er stolt av å ha røtter fra Finland. Har aldri bodd der, men jeg biter ikke hodet av folk om de spør hvor jeg kommer fra, på bakgrunn av mellomnavnet mitt som er finsk. Tvert i mot.

Så jeg blir spurt om hvor jeg kommer fra, på bakgrunn av navn og dialekt. Er det så mye verre å bli spurt på bakgrunn av hudfarge? Er det bedre å bli spurt på bakgrunn av navn? Eller er det også rasistisk - hvis man har en viss type navnetilhørighet? Hvor skal grensene gå?

Jeg spør om man ser kritthvit ut, jeg spør om man er veldig mørk. Jeg spør når det passer inn i en samtale. Fordi jeg er nysgjerrig og har lyst å bli kjent med den jeg snakker med. Det går på dialekt. Aksent. Kanskje klær. Sko. Ser jeg en som spaserer med skaller på seg i Hemsedal, så lurer jeg jo på om vedkommende har tilknytning til min egen landsdel. Men, jeg spør også utfra hudfarge. Fordi jeg vet at en med mørk hudfarge sannsynligvis har røtter andre steder fra enn Norge på grunn av det der med sola og hudtyper. 

Det er som om man skammer seg over røttene sine. Man vil og skal bli tatt for å være norsk, uansett. Som om det å være norsk er best av alt. Ja, man er per definisjon norsk om man har norsk pass og er norsk statsborger. Om man er født og oppvokst i Norge er det også store sjanser for at man er norsk. Og at man er fra Norge. Men opprinnelsen er ikke fra Norge om man har hud som er tilpasset sterkere sol enn vi har her i landet. Og so what??  Hva så? 
Det å spørre slik er noe som er vanlig overalt i landet. Det er helt vanlig. Det er ofte lange avstander, man har svært ulike dialekter og folk er nysgjerrige. Som oftest ikke av ondskap. Men av et genuint ønske om å bli kjent med deg kanskje? Må man farliggjøre alt?

Jeg vet veldig godt at der er en hårsårhet ute og går. Så da jeg møtte en ung gutt med mørk hud som snakket kav nordnorsk, så sa jeg følgende for å unngå å tråkke i salaten: "Hører du snakker ei dialekt nordfra. Kor e du fra?". Han svarte med et smil at han var født i Tromsø, men at foreldrene hans kom fra Sri Lanka. Og det var vel greit. Han virket ikke spesielt forulempet over at jeg spurte hvor han var fra. Muligens fordi jeg spurte på en veloverveid og forsiktig måte. Uansett, vi snakket en halv times tid om Tromsø, for der har jeg også bodd. Og så spurte jeg ham om han pleide å reise på ferie til Sri Lanka. Skulle jeg latt være? Kan det på noen måte være rasistisk? Jeg må jo nesten spørre, fordi nå vet man aldri når man gjør noe feil sånn sett.

Skal jeg liksom slutte å spørre en hel gruppe, bare på bakgrunn av hudfargen, eller navn for den del? Ville ikke DET vært en slags rasisme? Å bare spørre lakenhvite folk hvor de er fra? For å unngå å komme med spørsmål som kan oppfattes som rasistiske? Hvor er du fra? Et spørsmål alle  som beveger seg blant folk i Norge, sannsynligvis får før eller siden. På bakgrunn av ytre momenter som avslører at man ikke akkurat er fra feks Oslo eller Norge for den del. 

En av onklene mine blir veldig mørk om sommeren. Så han ble en gang spurt om han var fra Pakistan av noen barn - de regnet med det siden huden hans så ut til å være mer vant til sola enn det kritthvite nordmenn er. Han svarte ja og begynte å snakke samisk. Hvem ble da hetset her? Alle fra Pakistan? Onkelen min som ble tatt for å være en annen enn den han er? Det samiske? Eller kanskje ingen? Jeg tipper ingen. Med mindre man lar seg krenke ekstremt lett.

Nei vær stolt av opphavet ditt. Og har du dine røtter i Norge, og likevel blir spurt på bakgrunn av hudfarge/dialekt eller hva som helst, så bær over og ikke tenk det verste med en gang. 

Og ja, jeg vet jo at det er mottakeren som skal få definere om de utsettes for rasisme eller ikke. Men føler de seg rasistisk behandlet, så får det i denne sammenheng bare være, og problemet får plasseres der det befinner seg - hos den som føler seg forulempet.
Jeg spør ikke for å tråkke på folk, og jeg mener og vil alltid mene at dette handler om helt andre ting enn hverdagsrasisme. Jeg vil vite noe om deg, din bakgrunn, fordi jeg er interessert i deg som menneske. Det er ingen skam å ha røtter andre steder fra enn Norge. Tvert i mot. 

Hvor er DU fra forresten? 

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017
mayforsberg

mayforsberg

46, Oslo

Øst-Finnmarking i blodet. Bosatt på østlandet. Mor til en gutt og dama til en heldig kar. Operasjonssykepleier. Ingen regelmessig blogger, ingen fast rød tråd.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker