hits

Sovehjertene p fly er avslrt!!

Det var en gang jeg snn smsvett spaserte nedover midtgangen i et fly - skulle p toalettet. Jeg var p vei hjem, etter et besk i USA. Det var kveld eller natt eller dag, alt etter hvordan man s p dette med tid. 

Det som slo meg der jeg gikk nedover mot toalettet, var at svrt mange sov! De satt der p sine konomiseter og sov, med hauet byd bakover, en og annen hadde p seg en sovemaske...og de fleste hadde munnen p s vid vegg, at ja, selv et fly kunne parkert der inne et sted!!
At det er mulig, tenkte jeg - ha s gode sovehjerter i dette her, sty og turbulens og elendige seter! Og jeg var ddsmisunnelig p alle disse sovehjertene!

For jeg selv, jeg fikk ikke sove. Jeg var smnervs og trett. Fant aldri rett sittestilling for finne ro. Sove med seteryggen i nittigrader fordi det satt en tometring bak meg som ville blitt invalid om jeg la seteryggen bakover!?
Nei, det med soving fikk jeg ikke til. Mens for hele resten av flyet s det ut som om det var det aller minste problemet i hele verden f sove p disse setene som minnet mer om bussetene p 30 bussen i Oslo, enn p et fly som skulle fly oss i flere timer mot Europa. 

Og, det var jo ikke bare denne ene turen jeg skulle ha. Jeg skulle reise endel frem og tilbake over dette veldige havet da, i tiden som sto foran meg.
Og jeg gruet meg mer og mer for hver gang. Ikke bare p grunn av flyskrekk (som er blitt litt bedre), men fordi jeg ikke klarte sove skikkelig, satt vondt og alt det der. Det ble s langtekkelig og ulidelig lenge sitte slik. Mens andre sov! Og sov! S jeg var stort sett alltid muggen som et gammelt brd og sur som ei megge, da jeg entret enten USA eller Norge. 

Men S skjnte jeg det plutselig her en dag jeg gikk og tenkte p dette med hvor enkel en slik tur ville vrt, om jeg bare fikk sove ordentlig!! Som disse andre reisende.
De som sitter der og sover med munnen p vid vegg, rett opp og ned, i timevis - de m jo vre dopa p noe! For ingen sover s tungt og s lenge p et fly med seter laget av sponplater bekledd med litt skumgummi!! Eller hva de n ikke er laget av - fr sikkert kjeft av en eller annen flyseteekspert om han/hun leser dette, for at jeg kan vre s utidig og harselere med hva flyseter bestr av. 

S forrige gang jeg skulle over (i forrige uke), s fiksa jeg meg en resept hos legen med slike "ro-deg-n-for-helsike-ned-medisin".
Jeg har prvd det fr, og ble ikke akkurat dopa vil jeg n si, men sigen og dorsk i kroppen. Redselen var der, men jeg hadde liksom ikke krefter til f panikkangst av denne ene tabletten. Men sovna, det gjorde jeg aldri. Ikke at det var s ndvendig, for dette var da snakk om kortere turer som fra Oslo til Kirkenes. Da var jeg bare kjemperedd og mtte tyle angsten p en eller annen mte.

Men til USA er det betraktelig lengre reise enn til Kirkenes, s denne gang, denne gang hadde jeg en plan! Som jeg slett ikke innviet min bedre halvdel i! Han hadde bare meldt meg til flybesetningen s jeg ikke fikk reise i det hele tatt, tror jeg. Og hjem skulle jeg, uansett pokker hva!!

S vi satt n der p flyplassen i en slik lounge (som det ikke akkurat er vanlig at jeg sitter i, konomiklassereisende som jeg som oftest er). Spiste mat og drakk brus. Og han drakk l mener jeg huske at det var. 
Kjresten min visste at jeg hadde flyskrekkmedisin, s det var han inneforsttt med! Men at jeg hadde planer om ta ikke bare en tablett, men to, det visste han ikke noe om!  

Det siste jeg husker jeg sa til ham p flyet var, like etter at vi hadde tatt av, var:"Jeg skal ikke ha middag, bare desserten".
S sovna jeg, og vkna i Reykjavik 6 timer senere! Desserten var servert, og tatt inn igjen. Salgsvogner var gtt forbi bde en og to ganger - og s jeg som skulle bruke opp mine 33 000 poeng p en klokke og noe annet nips. Jeg sov meg forbi alt. Med sovemaske p...og garantert med en snn der usjarmerende pen munn, som om man ser "ny-dd" ut (alle som vet hva hakebind er, vet hva jeg mener). 

S, det er alts dette folk holder p med nr de klarer sove seg igjennom turbulens, elendige seter, flysty, evindelig informasjon over hytalerne, ja til og med igjennom landinger! 

N skal ikke jeg til USA p aldri s lenge, det ble fem turer det siste ret, og det var p siste tur jeg knakk sovekoden!

Men, denne metoden bruker jeg aldri verden om jeg reiser alene! Det tr jeg ikke! For blir det flykrasj (gudforby og ti kniver i hjertet og alle fingrene til Gud osv), s skal jeg klare hoppe ned den der sklia for egen maskin, og ikke bare bli slengt ned av fremmede folk som ser p det som sin plikt tmme flyet! 

Og n er jeg blitt s flink fly at jeg ikke trenger "ro-deg-for-helsike-ned-medisiner" p korte turer mer. Men de lange, de klarer jeg bare ikke sitte i time etter time,  vken og smrett. Med vond rygg og masse sovende folk rundt meg. S det blir enten aldri reise lenger enn to timer vekk, eller en 'nr-narkose" p meg heretter! 

 

 

 

Man m oppleve for forst, det er alt jeg kan si...

Jeg driver p og pakker for dra p telttur. Med kano og to andre damer! 

Naturen skal gi meg tilbake den energien jeg har tapt p den siste ukes rotterace, med en to dagers tur til USA i full fart. Flyplasstress, folk, sty og alt som hrer med til slike lange reiser. 

Jeg br ikke holde p slik, men denne gangen mtte jeg, av grunner jeg ikke skal g inn p her. 
Midt i alt, hadde jeg hele tiden denne utflukten i guds frie natur, for yet. S for meg stille vann, solnedgang, fuglekvitter, lukten av telt og sovepose, flelsen av dra en padlere igjennom mykt vann. Alt dette s jeg for meg, nr det ble for intenst med folk og lyder. 

S hper jeg jo da at vret holder seg spass at det blir stille vann og solnedganger til dne av.
Jeg elsker bl ved teltet. Men det m vi utelate. Det er s trt at regninga for tapt skog om det skulle ta fyr, ville bli s hy at jeg mtte jobbet i to-tre liv for f betalt tilbake til skogseier. S blet m vi utelate.

varme maten og vann til kaffen har vi en slags plan p. Mulig den er skikkelig idiotisk. Men hvis det er snn passe vindstille, s tar vi primus og kjele med vann ut i kano, padler utp og koker opp vannet. Det kan jo ikke bli skogbrann i en kano, midt ute p et stort vann!? Og hvis vi srger for at apparaturet str stdig, s kan jeg ikke skjnne at dette ikke skulle fungere? Men, det er n en annen sak det da. Det med f varmet opp vann til kaffe og mat. Jeg skulle skrive om mter hente seg inn igjen, nr man har tappet seg helt.

Jeg husker en gang jeg sto midt i et veikryss i Kbenhavn. Det var s mye sty, biler som kjrte hit og dit, syklister i en evig strm, mennesker som snakket i munnen p hverandre, unger som grt.
Da husker jeg at jeg lukket ynene, stengte alt ute og s for meg et sted ute i naturen, hvor roen rdet grunnen. 

Jeg synes snt som dette med lyder er blitt s krevende forholde seg til, de siste rene. De sier det hrer med til denne kreftrelaterte fatiguen jeg har pdratt meg.
Varhet for sty, eller det andre bare kaller "lyder", er blitt sty for meg.
Jeg som kunne danse hele natta p nattklubber, g p konserter, s rene var helt numne! Som kunne hre p musikk  hjemme s hyt at naboene dundret i vegger og tak og alt.

N stikker jeg repropper i rene bare jeg gr hjem fra jobb, for slippe trafikkstyen! Om morgenen er det ikke s ille, da plages jeg ikke av lydene fra trafikken. Men etter en hel dag p jobb, er jeg tappet for det meste av energi, og da m jeg fjerne det som kan stjele siste rest av det som er igjen. Lydene. S orker jeg lage middag nr jeg kommer hjem, for der har jeg et barn som krever sin mamma.

Man m oppleve dette for forst det. Det er alt jeg kan si.

 

 

Alle skulle hatt ei mormor som jeg har!

I dag fyller mormora mi 89 r! Og i hele 46 r har jeg vrt s heldig ha henne som mormor.

Hun har mange barnebarn. Og mange oldebarn. Hun har vrt enke i snart ti r. Bor alene, men elsker selskap. Og selv om hun ikke alltid sier s mye, s er det tryggheten i det ha noen der som gir henne ro.

Sist jeg var hjemme hadde hun ikke s lyst bli med p kafe og drikke jlekaffe. Det ville hun alltid fr. Da pleide vi dra innover fjorden til Deniz og hans Trattoria. Og mormor syntes det var snn stas hver gang Deniz kom og kysset hnda hennes, eller gav henne en klem. Deniz vet gjre stas p kommunens eldre damer! Deriblant min egen lille mormor. 
Men alts, denne gang orket hun ikke. Ikke ville hun ha permanent i hret heller. Det var ogs vr faste syssel de gangene jeg kom hjem. Jeg er ikke noen frisr, men jeg var mer enn god nok for henne! Hun var s fornyd s nr krllene etter hvert kom frem. 

Siden orken denne gang ikke var helt til stedet for jlekaffe p kafe og permanent, fant vi frem fotbadebaljen.
S fikk hun sitte der og kose seg med bena i varmt vann, mens hun nynnet p en eller annen salme (jeg spurte: "hva er det du nynner p mormor?, joda, en salme). Etter fotbadet, lakket jeg neglene hennes og masserte bena. 

S satt vi oss og s p prinsebryllupet i England. S sier hun plutselig noe p samisk til meg. Og jeg svarer at, mormor jeg forstr ikke!?
h, jeg tenkte et yeblikk det var Olaf som satt der (alts min avdde bestefar), svarte hun. Og det pleide de, snakke samisk seg i mellom. Og etterhvert som jeg lrte meg samisk p skolen, s kunne jeg flge med. Den velsen forsvant med bestefar. De snakker ikke s mye samisk med mormor mer, de som kan det. Noen, men ikke alle. Vi er mange som mistet sprket p grunn av fornorskningens innhugg i kulturen der nord. Men det er n en annen sak.

Jeg tror mormor hadde en fin barndom. Trygge snille foreldre, fine ssken. Men s kom krigen. Da hun var 15 r gammel og familien var kommet ned fra fjellet etter flukten fra tyskerne, gikk hun i brannruinene i det som en gang hadde vrt hjemmet deres. Og der fant hun faren sin. En forkullet menneskekropp. Et lite stykke av kofta, fortalte visstnok at dette var faren hennes. 
De forbannede tyskerne. De hadde torturert faren hennes. Kastet ham inn i huset, satt fyr p det, ogs rmte de videre til neste tragedie de skulle iverksette. 
Mormor sto uten far, og hennes mor sto uten mann. Brannhsten 1944. 
Jeg har aldri spurt mormor om dette fr. Men sist jeg var nord p gjorde jeg det. 

"Mormor, det var jo ikke mye krisepsykiatri den gang, hvordan klarte du hndtere at du mista faren din p den mten der, og at det enda var du som fant ham?"

"Vi var s mange som led. Og jeg forsto ikke helt hva jeg fant." S gled blikket hennes ut av stuevinduet mot fuglekassa som hang p telegrafstolpen, og jeg forsto at den samtalen var over. 

Mormor, min lille snille gode mormor er 89 r i dag. S sa jeg til henne for noen uker siden: "TENK om ett r er du 90 r! Og du har bare med leve til da, og enda lenger!!!"
Hun svarer da s nkternt som bare hun kan "Jaja, lever man s lenge s..."

Mormor har lrt meg noe jeg alltid n tar med meg. Hun liker ikke bli kalt gammel! Hun synes det er et fryktelig ord, og det er ikke fordi hun er jlete og livredd alderen! Nei, hun bare synes ordet er s nedslende, dystert. S nr jeg mter folk som har levd i mange r, s sier jeg heller noe snt som at "Du er jo godt voksen n du...". Jeg sier "godt voksen", aldri gammel. Selv om mange slett ikke har noe i mot ordet, s gjr jeg det p denne mten, p grunn av mormor.

Vi har hatt en slags selfietradisjon mormor og jeg, s her kommer det noen bilder av oss. Hun ler av mislykkede bilder, s m vi ta p nytt og s er vi fornyde: 


Ute p en liten trimtur, ikke s lang. Hun klarer ikke det.


Denne selfien sleit vi litt med, sola kom i veien og s videre ogs videre


Jeg skal reise tilbake til Oslo, og vi tar en hadetbra-selfie!


P kafe for drikke jlekaffe (kaffelatte)


Fine fine mormor


Mormor er s fornyd for hun hadde sendt meg opp i brmarka for hente 
multer til henne, og det gjorde jeg! 

Alle skulle hatt en mormor som det jeg/vi har! 

 

Fdende kvinner p legd i Finnmark

Hva i pokkerens navn er det du har nerver til st si, Erna Solberg!? Mener du p ramme alvor at luftambulansesituasjonen er stabilisert? Og at folk i nord m slutte overdramatisere, som du s nedlatende kaller engasjementet i nord? 

Hver dag sitter man enn i krisemter i Troms, for vre i forkant av eventuelle alvorlige hendelser med tanke p liv og helse for befolkningen i nord.
Men mangler man fly, s mangler man fly. Og da kommer man ikke langt med krisemtene hvis det virkelig skulle sl til med et akuttilfelle ute i periferien et sted.
Som sykepleier kan jeg levende forestille meg hvor utrolig frustrerende det m vre jobbe uten ha de ndvendige verkty tilgjengelig. I dette tilfelle, fly som er godt utstyrt og som kan lande hvor som helst i Finnmark. 

S, vil du da virkelig pst at situasjonen n har stabilisert seg? At folk overdramatiserer? 

Du vet nok ikke at det er gtt ut melding fra Helse Nord til fdende med lang avstand til sykehus. De br n oppholde seg nrt sykehus, snn ca fra 1 uke fr forventet termin. De med risikofdsler srlig. Ja, ja alternativet er jo risikere fde p et fastlegekontror, som vi hadde et tilfelle av her for en stund siden da fly ikke var oppdrive. 
Nei, du vet nok ikke dette. For ellers hadde du aldri vrt s pstelig.

S, hvor skal de fdende bo? Banke p drer og be om husly som en annen Jomfru Maria? Eller skal de ta inn p hotell? Med mann og eventuelle andre barn, eller skal hun vre helt alene? Hvem skal betale for hotell i dagevis? Det kan fort belpe seg til over 10 000 kr det. 

Jeg satt en gang og snakket med to hygravide kvinner her i Oslo. De var S frustrert over helseNorge. Fordi? Jo, n skal du hre Erna. De var sure fordi de ikke fikk fde p samme sykehus som forrige fdsel de begge to hadde hatt. 
De hadde vel ca 4 sykehus i nrheten, hvorav de kunne bli sendt til ett av disse. Det som l lengst unna tok det vel maks 20 minutter n, det nrmeste var 5-7 minutter unna. Og alle var og er hykompetente sykehus hva fdsler gjelder. Med andre ord, ingenting klage over snn egentlig! Og ser man det i lys av hvordan de har det i nord, s blir det jo regelrett patetisk klage over ingenting. 

Men tro hva disse to hygravide Oslodamene hadde sagt til reise fra mann og barn en uke fr forventet termin, for bo p et hotell i Bergen i pvente av en fdsel som kunne la vente p seg i dagevis?
Det hadde nok blitt ramaskrik  og ikke en kjeft hadde vget pst at noen overdramatiserte. Man hadde sittet til langt p kveld for lse problemet, og ikke gitt seg fr det var parkert. Og man hadde overhodet ikke gtt ut og psttt at krisa var lst fr den virkelig var det! Slik du, kjre statsminister n gjr!

Vi kan ikke bruke penger p oppheve avtalen med Babcock, kom det fra deg. Vi m heller bruke pengene p behandle syke folk, sier du - fin tanke i grunnen. Men hvordan da behandle mener du? Det er jo ingen behandle om ikke folk kommer dit helsehjelpen er!!
ja, du mente kanskje at vi m bruke pengene p  syke folk i mer sentrale strk enn oppe i det der forbaskede nordnorge, hvor de bare overdramatiserer og syter?
Man fr satse p at pengene for eksempel kan g til garantere at kvinner i Osloomrdet fr fde nyaktig der de vil, gang p gang om s var.
Mens kvinner i nord bare fr hute seg til Kirkenes eller Hammerfest, finne seg et hotell og hpe p at fdselen ikke lar vente p seg s veldig lenge.

Har forvrig ikke hrt et klyva ord om at hotellutgiftene skal dekkes av noen andre enn den gravide. Det er vel greit nok det ogs, betal sjl siden du har bosatt deg der oppe!

S Erna, du skal kanskje prve lytte til de som er nrmest krisa i nord. Fremfor helseministeren som fullstendig har glemt av at det er han som har det verste ansvaret her. Han bare messer om at det er nvrende operatr som ikke leverer! At det er helseministeren som er ansvarlig for at vilkrene til nvrende operatr er helt hplse, ser han helt bort fra.
For som han sier - det har jo fungert kjempebra i 25 r med anbud!! Why?? Jo, fordi det er samme operatr som har vunnet anbudene gang p gang. Og da har det ikke vrt noe behov for at folk mtte finne seg nye jobber. Og med folk, s mener jeg pilotene. Du vet, de med denne kompetansen som ikke akkurat vokser p trr! 

Risikoanalyse, konsekvensutredning - slike ting har man bare hoppet glatt over nr man har holdt p med anbudene, disse altfor godt betalte helsetoppene vre. Hvordan de kom seg til sine posisjoner m n gudene vite!  Og til de som klager p at pilotene har for god lnn, se til helsetoppene. Der har du folk som i alle fall har mer enn nok til smr p brdskiva! 

Jeg orker ikke engang nevne alle disse merkelige forbindelsene under anbudsprosessen. Dere ser jo bort fra det hele, uansett og bare gjentar dere selv til det kjedsommelig: "alt har foregtt i lovlige former!". Si meg, hvordan har man kunne fastsl det? Fordi de involverte sier det? Det var jo den bukken med havresekken da. 

Jeg sier bare til Nord-Norges gravide kvinner, LYKKE TIL p hotell i Hammerfest og Kirkenes og andre steder der sykehus er. Ta med ei god bok og nok penger, s blir det s bra s p hotellet.

 

Hvor svimesltt gr det an bli?

Dette blir nok ikke noe spesielt bra innlegg, jeg er for forbannet til f til noe som kan klassifiseres som et godt innlegg.

Luftambulansefarsen er bare helt utrolig. 

Der er svimesltte mennesker som hevder folket i distriktene kjemper en godt betalt yrkesgruppes, lnnskamp! Disse samme svimesltte tullingene hevder at folket ogs sloss for at steinrike eiere skal f fortsette fly i nord. Hvordan gr det an snu en slik sak s vanvittig p hodet?

Det er som om man har ligget i halvsvime, ftt med seg bruddstykker av hele saken, og s har man konkludert! I avisinnlegg etter avisinnlegg. Nr det beste egentlig er bare holde kjeft! Noen burde vrt beskyttet mot seg selv! For snakk om dumme seg ut i all offentlighet, med hevde at befolkningens og helsepersonells agenda handler om lnnskamp og om steinrike bedriftseieres rett til drive forretningen sin videre! 

Unnskyld at jeg roper men det handler om TRYGG OG FORUTSIGBAR TRANSPORT AV KRITISK/ALVORLIG SYKE PASIENTER TIL SYKEHUS I OMRDER AV LANDET DER MAN ER AVHENGIG AV FLY FOR KOMME RASKT NOK FREM!

Faen, jeg blir s forbannet p folket i nord sine vegne. Mulig det er fordi jeg forstr avstandene der oppe (jeg er derfra men bor i Oslo). Eller fordi jeg selv har nr familie som har vrt avhengig av lufttransport til sykehus relativt raskt.  

At ikke Hie har ftt liv p samvittigheten, handler mer om flaks enn om godt arbeid fra myndighetenes side. Han kan nok takke "fotfolket" som jobber over alle evner for gjre det beste ut av en hpls situasjon! 
Det handler om helsepersonells evne til finne lsninger der lsninger synes umulig finne. Men de kan ikke fortsette jobbe under forhold der man ikke har ndvendige forutsetninger for lykkes.
For man kan sjeldent operere en kritisk skadet pasient som ligger i en ambulanse p en flyplass et sted i utkantNorge, og hvor kirurgene str mer enn klar p sykehuset for ta i mot. Nr mellomleddet mangler s skal man vre jvlig kreativ for f til gi tilfredsstillende behandling i en slik situasjon.

Kanskje Hie og hans allierte i Hyre mener en lokal lege kan operere med veiledning over mobiltelefon? S kan DET vre lsningen hver gang en s kritisk samfunnsfunksjon som luftambulansen, skal ut p anbud uten virksomhetsoverdragelse? 

Hyre fr bare hpe at folket i nord glemmer denne farsen til stortingsvalget, for ellers tror jeg det kan g drlig. For det befinner seg faktisk endel velgere utenfor Oslo og stlandet. Og det er ikke en ubetydelig velgermasse.

God integrering? Eh, not so much...

Det er en villet retning dette her med at idrett for barn koster mer enn en brukt bil. Det er foreldrene, kanskje de mest engasjerte foreldrene  som burde sagt stopp. Som burde sagt fra at man nsker at alle barn og unge skal ha de samme mulighetene som ens egne barn. 
Men nei.

Vest for Akerselva i Oslo satses det noe voldsomt p dyrke frem fotballtalenter. S der leier de inn private, proffe trenere. Og det koster. Ca 10 000 i ret for ha ungene p fotballaget! Og ofte har man da ogs mer enn ett barn. To barn i fotballen koster da alts svimlende 20 000 - hvis der ikke er fine rabatter for de som stiller med flere barn. 

Alt koster s altfor mye. Og det er jo ikke rart nr det m proffe trenere til for aktivisere et gjeng med 14 ringer. Talentene som dyrkes frem hentes ikke lenger fra hele byen. Oslo st, for eksempel, kommer ikke til. Der har de ikke rd til private trenere. Og selv om man ikke har helproffe trenere, s koster fotballen.
Det er cup`er i fleng, og snt koster jo penger. Det er ikke gratis komme seg p cup. Opphold koster. S skal ungene ha mat og drikke. Kroner kroner kroner.  

Det virker ikke som om noen foreldre som er villig til stoppe galskapen! For det er det det er. Galskap. 
Men tja, hvorfor ikke. Hvis foreldrene har rd, s kjr p! Jeg har vrt der jeg ogs. Betalt i btter og spann. 

Men hvorfor i alle dager er det blitt slik? 
Hva har skjedd p veien? Er det det at barna er blitt vre prosjekter? Vre ansikt utad? Vre sm stoltheter som m prestere? Kanskje lever vi ut vre egne drmmer igjennom barna?Betaler vi gladelig 10 000 i ret, fordi vi hper at akkurat vrt barn er den nye Soleskjr? Vre sm hpefulle m kanskje helst beherske en idrett, et instrument og de m like lese bker av god kvalitet? Eller? 

Er kanskje dette med kostbare fritidsaktiveter et byfenomen?
Kanskje bygdenorge satser p at alle barna skal vre med, for ellers fr de ikke stilt lag? I s fall er det 100% bedre enn de som stenger dra for de som ikke har 10 000 kroner vifte med. 

Det er ikke til skyve under en stol, at mange barn som kommer fra fattige hjem, er barn av innvandrere. Familiefattigdommen ligger tungt over mange innvandrerfamilier. Det er bare sjekke statistikkene. 
Mens ungene som gr p proff fotball, er etnisk norske unger som aldri mangler noen verdens ting. De vet ikke hva det vil si mangle noe!

Selvsagt har ikke alle hvite familier flust av penger. Og selvsagt lider ikke alle innvandrere under fattigdommens k.
Men de generelle tallene taler sin tydelige sak. Innvandrere er oftere fattig, enn etnisk norske borgere.

Barn som fr g p fotball til flere tusen i ret, ballett, bandy, gitarspilling, de fr livet servert, de mangler aldri noe. Og det er ikke noen kritikk. Jeg har selv en snn p 14 som aldri mangler noe. Han har ftt delta p det han har nsket. Jeg som mor har liksom flt at han mtte jo vre med han ogs. S han har vrt innom kampsport, skyting, gitarkurs, fotball og bandy. Og alt kostet. Mye, vil jeg si. Ikke fr den ene regningen var betalt, s kom det en ny, srlig innen fotballen.
Det var for eksempel betale leie for belysning av fotballbanen. Og det var Cup`er. Mange ganger helt undvendige arrangementer, vil n jeg pst.
Men jeg hadde n rd til aktivitetene gutten min nsket teste ut, dette til tross for min aleneforsrgertilvrelse. Jeg sa alltid ja, prv! 
Mens han hadde venner som ikke kunne delta (vi bor snn midt i mellom Oslo vest og Oslo st, det vil si her er en blanding av etnisk norske og innvandrere). 

Hvorfor lar vi dette skje? At der er massevis av barn som stoppes av dyre avgifter, om de nsker vre med. De m hre p venner som er glade for seieren i helga, p en gitt Cup. De hrer snakk om treninger, om forestende reiser til andre steder med fotballen. Og de som ikke kan delta, de m hre p. Jeg vedder hodet mitt p at de fler utenforskap. Det er jeg bombesikker p at de gjr!

Jeg tror det er uhyre drlig samfunnskonomi stenge ute en hel masse ungdommer fra aktiviteter andre ungdommer har tilgang p.
Barn som holdes utenfor fr ikke oppleve mestringen man kan oppleve i stort monn p for eksempel fotballbanen. De fr ikke se mulighetene som byr seg. De fr ikke noe strekke seg etter. De ser bare at andre fr vre med. Mens de str utenfor.
S hva er alternativene? Henge hjemme med mamma/pappa og ssken? Eller henge ute med venner som er i akkurat samme situasjon - som kommer fra hjem der man aldri i verden kan prioritere fotball for barna.

Jeg tror barn som ikke har noe g til, som ikke gidder henge sammen med foreldrene hele tida, er utsatt for bli lemmet inn i gjengkriminalitet. Jeg understreker, ikke alle! Men noen. Og disse noen burde helt klart ha hatt tilgang p noe fornuftig, i stedet for henge i omrder der de lett kan hankes inn av eldre ungdommer. Ja, kanskje til og med av voksne. Der er 14 ringer som selger dop. Det hadde de ikke hatt tid til om de sparket fotball. 

Der er barn helt ned i 12, 13,14 rs alderen som er med i gjenger. Og vi fr hre om steinkasting p Natteravner, p tilfeldige mennesker som er ute seint. Fortsetter de i dette sporet, s er mulighetene absolutt til stedet for at disse barna velger en vei som ikke akkurat bidrar til at de blir vanlige borgere med jobber de betaler skatt av. Kriminalitet koster samfunnet masse penger. Hvert r. S er det god politikk at barn stenges ute? Eller er det drlig politikk? Svaret gir seg vel selv. 
Dette gr helt feil vei. Og noen hevder vi allerede er p vei mot det Sverige sliter med. Noen sier vi allerede ER der!
Det er lynsjestemning p Facebook. Voksne folk som lirer av seg masse dritt om disse ungdommene i kommentarfeltene. Man tenker ikke p hva dette kan komme av. 
Jeg mener ikke at de som kaster stein skal tas p med silkehansker! Absolutt ikke. Men de burde ftt tilbud fr det gikk s langt at de begynte selge dop, eller kaste stein. Fr noen med onde hensikter fikk tak i dem.  

Det er god integrering la barna delta. Men i stedet holder vi dem utenfor. Med avgiftene vre. 

Jeg tror forebygging igjennom sunne aktiviteter er veien g for stoppe utviklingen i for eksempel Oslo st. Men noen m trre stoppe avgiftshelvete p aktiviteter vi selv kunne delta p, tilnrmet gratis, den gang vi var unger! Hva i alle dager har skjedd p veien?

Fotball? 10 000 i ret?? Hva faen er det for noe?

God integrering? Not so much...

Barnas aktiviteter koster for mye! Ferdig snakka!

 

 

Norge, et bakvendt land, der alt kan g an? Eller er alt som det skal vre?

Jeg m si jeg synes vi lever i bakvendtlandets tidsalder.

For hva er dette med at drapsmenn kan f lavere straff enn en regnskapsfrer som har tusket litt med tallene?

Og hva med brkete skoleungdommer som nrmest pberoper seg retten til delegge for vrige elever, i fred. Og blir de "outet", men anonymisert, s fler de seg krenket?? Hvem pokker er det som egentlig har grunn til fle seg krenket her? Og mannen som sier fra blir gjort om til Ulven, med stor U, av sine sjefer?

Hva skjer nr fiffen a la fastleger trikser og mikser med tall og pasienter, fr slippe unna bde straff og anmeldelser, mens Jrgen Hattemaker som kanskje ikke har forsttt NAV-reglene, og har mottatt for mye penger fra etaten, blir anmeldt og satt i fengsel?

Hva er galt nr toppledere kan gjre en mildt sagt rvva jobb, og s f lov til forlate sin stilling med fallskjermer laget av tusenlapper i stort monn? Mens Hvermansen i sin stilling p gulvet, kanskje fr advarsler med sparken p kjpet, for rvva utfrt jobb? Og hvor han kanskje m kjempe for f utbetalt siste lnn og feriepenger?

Og hvordan i alle dager ble det slik at helsetoppene belnner hverandre med lnninger langt inn i himmelen, og gir hverandre bonuser som nrmest utgjr en livslnn for et menneske i et lavtlnnsyrke? Mens syke folk m  ligge i sykehuskorridorer, fremfor p egne rom? Hvor vi ikke har rd til gi alvorlig syke, medisinene de trenger? Hvordan kan snt g an? Hvordan har vi klart stemme frem politikere som gr god for slike ordninger?

Hvordan kan det ha seg at vi har politikere som knapt har luktet p vanlige jobber, slik vi andre har, og hvor disse skal sitte og bestemme hvordan vi skal ha det i arbeidslivet?

Hvorfor tror man at mer penger til formuende, skal lokke dem til produsere mer, mens fattige m f mindre penger for lokkes til det samme (ref skattelette til rikfolket og reduksjon i trygdeytelser til vanlige ddelige mennesker). Det skal lnne seg jobbe. Klart det liksom.

Hvorfor tror man barnefattigdom kan bekjempes med fjerne barnetillegget for ufre foreldre? h, sorry, tanken er at disse ufre foreldrene skal komme seg i jobb. Om de er aldri s arbeidsufre (mor med MS kan vel fint ta seg arbeid som sykepleier p sykehuset?).

Hvorfor forundres vi over at ungdomskriminaliteten vokser, nr det samtidig koster en formue for barn delta i organisert idrett? Nr treffsteder for ungdom legges ned?

Hvorfor kes billettprisene p kollektive transportmidler, nr nskene er at flere skal benytte dem?

Hvorfor maner man til at folk m jobbe i fulle stillinger slik at kjpekraft og forbruksevnen opprettholdes, mens det samtidig mases om at vi m slutte  forbruke (forurense) s jvlig, med tanke p kommende generasjoner?

Hvorfor satser vi alt p redde en som har drevet p med basehopping, og som har endt opp skadet p en fjellhylle, koste hva det koste vil, mens vi setter prislapp p syke mennesker nr det kommer til sprsml om de skal f tilgang p dyre medisiner eller ikke?

Hvorfor snakker man allerede om fjerne sukkeravgifta? Fikk vi ikke i oss for mye sukker likevel? Eller er det fordi konserndirektrer og bedriftseiere (godteriprodusenter) klager p at de ikke fr inn nok penger? Har plutselig folk ftt for lite sukker?

I bakvendt land, der kan virkelig alt g an! Ingenting forundrer meg mer. Ingenting henger jo p greip mer. Er det rart man har lyst rmme til skogs av og til?      

       

                

 

Nu gir m over!!

For et par r siden ble en av mine nrmeste der oppe i nord, alvorlig syk. Han mtte fra Kirkenes til Troms. Og vi, vi kunne ta det helt rolig, fordi vi visste at han kom seg raskt og greit til sykehuset som hadde kompetansen til ta seg av hans akutte helseproblem. 
Men det var da! I dag sprs det om det hadde vrt s lett. For ambulanseflyene str, helseministeren har levd i ei benektelsestke, s tjukk at man har kunne skjre i den med kniv! Og folk og helsepersonell er overlatt til seg selv, og til tilfeldigheter hva lufttransport av syke, gjelder. 
Helseforetakene bedyrer at alt som har med luftambulansen gjre, er under kontroll, og det er dette helseministeren har hrt p.
S hva gnler man etter? Et par fly som ikke er i drift? Hva s? Det har jo gtt bra s langt, og helsepersonell finner jo alltids en lsning, slik de alltid gjr, ikke sant? Vi m bare komme oss til 2019, s ordner det seg. Men i mellomtida fr vi visst basere oss p flaks.

Anbud. Tilbud.
Kompetanse og kunnskaper innen ambulanseflydrift settes ut p anbud. I et land som Norge. Og de som har vrt lenger nord enn Trndelag, vet at norskekysten, den ser utfordrende ut, selv i fint vr! 

Sta er alts at det firmaet som har drevet p og flydd folk fra sykehus til sykehus, i 25 r, har opparbeidet seg en kompetanse som er ubetalelig, og som ikke bare kan plukkes frem fra hvor som helst.
Men i Norge bryr man seg visst ikke om snt. Her er det penga som rr! Helse eller ikke helse. Pengene kommer absolutt frst. S derfor legger man alts jobben med fly syke folk og ndvendig helsepersonell, ut p anbud. 

Og det er n jobben med skille snrr og barter har vist seg vanskelig.
Ok, alle vet hvem Telle er n? De som har fulgt med, vet veldig godt hvem hun er. 

Hun er kort fortalt styreleder i Helse Nord. Fin jobb det. Og godt betalt ogs. Men mye vil ha mer, s hun driver ogs et firma snn p sidelinja. Bedriftskompetanse heter visstnok det firmaet. Et firma som driver p med rekruttering. Og det er det jo ingen verdens ting i veien med. La folk tjene penger!
Men i denne ambulanseflysaken, kan det se ut som om kort er blandet p mter de ikke skal blandes p.  

Og fy flate som det ser ut som om kort her er blandet! Og ikke bare med en kortstokk, med flere! 

Telle, styreledere, som ogs driver p og rekrutterer personell til forskjellige arbeidsgivere, hun fikk nemlig i stand en avtale med et av firmaene som leverte tilbud for f milliardkontrakten om fly syke folk land og strand rundt. Milliardkontrakt. 
Hun skulle f jobben med rekruttere flyvere, teknikere, ledere og annet personell, hvis dette firmaet, som alle kjenner som Babcock, vant anbudet. Og det gjorde de. Fordi de var best p, ja ikke kvalitet, men pris. De var 45 millioner billigere enn nvrende operatr. De skulle visstnok spare p beredskapssiden, har jeg skjnt dette korrekt. Hvor ellers de skulle spare, aner jeg ikke, s det er vel nrliggende tro at dette stemmer. 

I alle fall, hvis Telle skulle f jobben med rekruttere personell, s passet det ikke s bra at piloter og teknikere og ledere og alle andre, ble med over til dette nye firmaet. Da ville det jo ikke vrt rare jobben igjen til Telle og hennes Bedriftskompetanse.
S noen virksomhetsoverdragelse var det ikke snakk om - og det var bra for Telle. Men ikke for pilotene. Og heller ikke for sikkerhetens skyld.

Om det var et spill for galleriet at Babcock gikk til forhandlingsbordet med pilotene, vites ikke. Men etter ha tilbudt gruppa 25% mindre i lnn, og antydet at sykefravr, det ville man helst ikke ha, ja, s trakk de tilbudet og gikk fra bordet. Og Telle m jo da ha trukket et lettelsens sukk. Bedriftskompetanse skulle visst bli opptatt med flypersonell-rekruttering likevel! 

Det der med ikke ville ha sykefravr er min tolkning av bonusen de skulle tilby i form av 40 000 kroner til den piloten som ikke meldte seg syk. Rekk opp hnd alle som synes det er greit at en pilot stiller med magesjau? Eller influensa? Jeg sitter p mine hender!!! 
Helseministeren har ikke kommentert akkurat dette en eneste gang, som jeg har sett. S om han sitter p hendene sine han ogs, eller vifter med dem begge, vites ikke. 

I alle fall, dyktige piloter ser jobbene sine bli borte ut i 2019 en gang. Piloter med familier, konomiske forpliktelser, piloter som er glade i jobbene sine, som har satt alt inn p levere i all slags vr.
S noen tar grep. Man vet at det miste jobben er regnet som en ganske belastende stressfaktor.
S pilotene som enn skal fly for sitt gamle firma - inntil nytt firma, med Telles rekrutterte piloter, skal overta kystnorge, blir erklrt uegnet til fly i denne perioden. Mye str p spill. 

S flyene har sttt p bakken. 

Folk i nord har prvd si fra for lenge siden - en varslet katastrofe med andre ord. Helseministeren har knapt giddet kaste blikket sitt nordover.
Men s reiser man kjerringa i nord. En folkeaksjon av dimensjoner krever oppmerksomhet fra en helseminister som rett og slett bare har opptrdt arrogant mot folket.  

S kom han da, omsider, og alt han sa var at det er Helseforetakene som m se til at driften er p plass - hva med han selv? Har han glemt at det er han som er verste sjef?? 

Han ble forvrig fortalt at driften var trygg.  Dette hadde, ja gjett hvem, forsikret ham om? Helseforetakene! Helse nord, med Telle i spissen, bedyret at alt var i orden, man hadde kontroll. 
Ja, og da er alt i orden, konkluderte ministeren med. Fordi helsesjefene har sagt det. 

Om sider skjnte visst ministeren at det kanskje tok seg litt drlig ut, hvis han ikke tok seg litt tid til snakke litt med disse sutrete legene i Nord-Norge. Litt klapp p skuldra ville kanskje roe gemyttene litt?  
Helsespersonell som daglig har mttet bale med manglende transport av syke folk, er de han burde snakket med aller frst! Men da det var gjort, vknet gubben!!
Da ble det satt inn helikopter fra forsvaret, og de har angivelig allerede hentet livstruende syk pasient i Kirkenes. Det var da enda godt ministeren tok seg tid til det han skulle tatt seg tid til for evigheter siden, for ellers hadde den pasientens skjebne vrt noe uviss. 
Det er ikke god beredskap som har reddet pasienter den siste tiden. Det er en god porsjon flaks, og nitidig arbeid fra helsepersonell som har jobbet i motbakke og som ikke har blitt hrt.

Dette her har vrt en varslet, bde katastrofe og skandale! Og det er s mange sider av denne saken at selv den beste mister oversikten. 

Jusseksperter har ikke villet slippe Telles rolle i dette her. Tre eksperter sier hun er inhabil. Selv om hun selv sier hun "burde gtt ut av styrerommet d saken ble diskutert", men gud forby, hun hadde jo ikke hatt noe si uansett. S det burde alts ikke telle, mener, ja Telle, i habilitetssammenheng. 
Folket roper p hennes avgang. De vil ikke ha henne mer. Man har ikke tillit til henne.
Det er avisoppslag, tv-nyhetene melder om saken, facebookgruppa for folkeaksjonen koker. Man vil ha annullert kontrakten Babcock vant (og jeg minner om: p pris og ikke kvalitet), fordi Telle er inhabil. Hun har en forretningsavtale med Babcock, forutsatt at de vinner anbudet! 

Telle melder seg da alts langt om lenge inhabil. N mtte da folk roe seg?
Men nei. Folk vil ha de pilotene som n flyr norske kysten, og ikke piloter som kanskje bare har flydd spanske kysten (man vet aldri hvem man fr). Og at det er Telle som skal skaffe disse pilotene, det lukter det regelrett dritt av, lang vei!! Lang lang vei! 

Babcock begynner kanskje se at muligheten for at kontrakten ryker, s da blir de enig med Telle at hun likevel ikke skal f jobben med ansette piloter og annet personell. 
S N m det da bli fred, s man kan g videre? 

Men nei, folket er ikke fdt i gr! Folk vet hva som har fungert de siste 25 r. Og man mener enn at kontrakten ble inngtt p feil premisser. Kan Telle ha informert Babcock om hva som var lurt ta med i et tilbud? Har Babcock dratt nytte av at Telle satt som styrleder i HF-Nord? Slike ting er det helt naturlig at man spr seg om. Og opprret holder frem. 

N tror jeg Babcock begynner bli skikkelig redd her. For n drar de plutselig fagforeningen til pilotene tilbake til forhandlingsbordet. De skal f beholde jobbene sine!! N da!? N m folk alts holde kjeft!! De fr det som de vil (disse bortskjemte helvetes gnlerne der nord, tenker de sikkert). 
Det kan synes som om Babcock prver dekke over noe her, vri oppmerksomheten vekk fra kontrakten og bindingene mellom dem og styrelederen i HF-Nord! Konturene av en mulig skandale begynner ta form, hvor bindinger kan synes s illeluktende at selv rttent egg lukter som rene parfymen i forhold!

Jussekspertene sier som sagt klart i fra, Telle har vrt og er inhabil. At hun ikke selv har skjnt spass er ubegripelig! Selv 14 ringen min her hjemme har sett det! 

Ekspertene sier ogs at hvis Babcock bevisst har dratt nytte av at Telle satt p andre siden av forhandlingsbordet, ja s kan kontrakten erklres ugyldig p flekken! Og man m ha ny anbudsrunde. Man forhandler p like vilkr, ingen skal ha fordeler nr milliardkontrakter skal forhandles frem. 

Babcock vant p pris og ikke kvalitet. Prisen har de klart presse ned ved at beredskapen visstnok skal vre noe lavere, frre piloter ol.
Dette skulle nvrende operatr visst! At man kunne vinne anbudet ved skjre ned p beredskapen. Men de vet jo selvsagt bedre. De har drevet i 25 r, og har vel i lpet av denne tiden sett hva som fungerer og ikke fungerer. De har tvert i mot satset p kvalitet i tjenesten. Men dette har vrt underordnet for eieren av lufttransporten! Tenk det. P vegne av alle i Norges land som er avhengig av lufttransport til/fra sykehus, har man sagt nei takk til optimal kvalitet. P vegne av de som finansierer hele greia, skattebetalerne! Frekkhetens ndegave, er det noe som heter.

Lykken har sttt syke folk bi. Ja, og ogs helseministeren. For hadde noen mtte bte med livet, s hadde vel den ministeren mtte g av! Men pytt sann, en risikofdsel p et fastlegekontor, langt fra sykehus fr man tle i NordNorge! Er det ikke fly oppdrive s er det ikke fly oppdrive. 

Jeg sier bare til folk der hjemme i nord, hold dere friske inntil denne farsen er over! Og s fr vi bare be til hyere makter om at de som kan dette best, er de som fr lov fortsette. Noen andre nytter det visst ikke be til. Som for eksempel en helseminister. 

Pappapermpappa, sjekking, strand og vann

Kom til tenke p en episode jeg for mange r siden ble en liten del av. 

Det var sommer og utrolig fint vr. Guttungen min var den gang en som vknet lenge fr anstendig tid, s vi var i grunnen alltid tidlig ute vi to. Og det var heller ikke s dumt, for  dra tidlig p stranda, var ensbetydende med at vi da bare var to, av veldig f der nede.
Og etterhvert, etter noen timer, og vi skulle dra hjem, da mtte vi hordene av mennesker som endelig hadde kommet seg ut med alt av unger, barnevogner, mat, bleier, leker, drikkeflasker og you name it. Kos dere, som sild i tnner, tenkte jeg bare. 
Det har sine fordeler vre tvers igjennom A-mennesker.

I alle fall. Tilbake til sommerdagen jeg innledet med her oppe. Vi tar bussen ut mot Bygdy. Det er en helt vanlig ukedag, midt i ferien. Gutten prater og prater og jeg lytter oppmerksomt, og kommer med svar og innspill der det passer.

Fin plass, ikke s langt fra vannkanten. Jeg har jobbet som operasjonssykepleier p sykehus. Og hva har det med vannkanter gjre? Jo, jeg har sett barn som har ligget litt for lenge under vann, i s kritiske situasjoner at vi alle som var rundt visste at livet til barnet aldri mer ville bli det samme. 
Jeg var og er livredd drukning! S derfor ville jeg vre s tett p ungen min som mulig mens han lekte i vannkanten. 

Jeg la et hndkle ut p sanden. Fant frem btte, spade og noen neonfargede armringer (som gutten ikke ville ha p seg). Hadde ogs med meg en avis. Men det lese avis mens en 3 ring uten svmmeferdigheter leker i vannet var ikke s lett, s den avisa ble liggende. 

Plutselig dukker det opp en mann der. Med to barn. Den ene spass liten at jeg tenker automatisk at dette er en pappa som har tatt sin del av permisjonen, og n ville tilbringe litt tid p stranda med sine to sm. Den ene l i vogna og den andre, en liten gutt, s ut til vre litt yngre enn min. 
Pappaen nikker forsiktig mot meg, og de legger seg noen meter til venstre for oss. Jeg glemmer dem litt og smprater med gutten min. 

Etter en liten stund kommer det en dame p rundt 25 tenker jeg. Eller, hvem vet hvor gammel hun kunne vre. I dag kan jo 40 ringer se ut som 25 ringer, bare de gr systematisk til verks og fjerner alt av alderdomsavslringer, og hvor kun et stivt ansikt full av botox kan si noe om juks og alder. 

Hun legger seg ikke s altfor langt fra denne pappaen som er ute med sine to. Babyen ligger i vogna og sover, gutten hans leker i vannkanten, slik min ogs gjorde. 

Dama hadde p seg en minimal bikini og s i grunnen ganske sprek og flott ut. Og hun og pappaen innleder en samtale. Jeg hrer ikke hva de snakker om, og ikke er jeg s interessert heller. Har nok med flge med p hva guttungen min holder p med.

Men, etterhvert noterer jeg meg at pappaen, han flger slett ikke med p hva hans guttunge holder p med. Og ungen, han holder n p med sitt der i vannet. Gr litt lenger ut.
Og jeg ser med vantro bort p pappaen som ikke enser gutten i det hele tatt. Han er altfor opptatt med konversere med den barmfagre blondinen som hadde lagt seg ned, og som sagt, ikke s langt fra denne faren og barna, der p stranda.
Guttungen er glemt!! Fordi dama er oppdaget? Det ser nesten slik ut, tenker jeg i mitt stille sinn.

Jeg fler jeg ikke kan si noe heller. Det ville bare virke som om jeg var ei snn kjerring som kvekker til alt og alle. S jeg bestemmer meg heller for flge med gutten til denne pappaen, i tillegg til min egen. 

Etterhvert gr han opp av vannet. Tusler litt frem og tilbake, fr han setter av grde opp mot skogkanten og en liten bergknaus. Og jeg flger med. Veksler mellom se etter min egen og denne fremmede gutten. 

Og pappaen, han prater i vei, og gudene vet hva han tenker p eller med. Har han glemt at han er p stranda med en liten unge som er i ferd med g helt sine egne veier?? Ja, det har han. penbart. Foreldreferdighetene er lagt til side s det holder, virker det som. Han har glemt hvem han har med seg. 

Helt til han ikke har glemt det mer. Jeg ser at han begynner se seg litt rundt. Ingen gutt se noen steder. Han reiser seg opp, samtidig som han ENN prver holde p oppmerksomheten til Bygdygudinna.
Men S ser jeg at han begynner f smpanikk, mens han roper p gutten. Mot vannet. Han antar alts at gutten er der ute et sted. Vannet ligger der, flatt som et stuegulv og den eneste som befinner seg der, er gutten min. 
Da melder jeg meg og sier:"Ser du etter guttungen din, s er han der borte." S pekte jeg i den retningen gutten befant seg. Heldigvis, heldigvis s han nesten flau ut. Det viser at han selv forstr at han har tabbet seg ut, og egentlig bare kan vre evig takknemlig for at gutten gikk oppover og ikke utover i vannet. Og at det var noen der som fulgte litt bedre med enn ham selv. 

Lurer p hva mor til barna tenkte den morgenen? Kanskje fikk hun sove litt lengre, fordi far tilbd seg ta de sm med p stranda? Kanskje hadde hun begynt jobbe? Hun var p jobb, s glad og fornyd over at far og barna kunne ha s fin kvalitetstid sammen p stranda? 
Lite visste hun uansett om Bygdygudinna som tok vekk s mye av fars oppmerksomhet, at den lille gutten deres i litt for lang tid, ble helt glemt. 

Uoppmerksomhet. Jeg vet hva det er. Fordi jeg har selv opplevd hvor inni granskauen fort det gr nr barn leker i nrheten av vann. Da var det jeg som var uoppmerksom (det har jeg skrevet om her: http://mayforsberg.blogg.no/1365665498_barn_drukner_lydlst.html).
ALDRI mer! Er jeg med barn et sted der det er vann, s har jeg ynene klistret p dem hele tiden! 

 

Luhkka! Endelig en ny luhkka!

h i dag har jeg bestilt meg en ny luhkka! Samisk "ponsjo" om du vil. Har hatt en i fleece, men den er litt dum drive p og vifte rundt blet med, siden fleece tar s lett fyr. S p den gamle er der noen hull etter glr som har svidd seg igjennom. 

En slik luhkka er god, sommer som vinter, nr man er p telttur. dra den p seg p kvelden er utrolig godt. Den luner og varmer s bra. 

Har pleid tre den over alt fra genser jeg har p meg, til dunjakker. 

Jeg har lett og lett p internett etter en jeg kan bruke, og som noen selger. Den m vre i ull, helst klede. Da er den s varm som jeg vil ha den. Og jeg vil ha den i samiske farger, bltt/grtt, gul og rd. 
Men det har ikke vrt s lett dette her. Bestilte en fra en mer eller mindre kjent leverandr av samisk hndverk/hndarbeid. Men, p internett var plagget grtt, og det var grtt jeg ville ha. Men da den kom i posten, var den svart! Og svart vil jeg overhodet ikke ha. S da gikk den tilbake. 

S fant jeg et sted som kaller seg Asiri. De hadde faktisk salg p sine luhkka`er, s jeg kontaktet dem. Og s viser det seg at de kan sy akkurat slik jeg nsker, for den prisen de hadde p salget! 
Jeg vippset penger over med engang, sendte bilde av typen jeg nsker, og s skal den sys. Som jeg gleder meg til f den. Og den skal jaggu brukes mye!
Vet ikke akkurat om dette er en post som lokker til seg masse lesere, slik noen av mine tidligere innlegg har gjort, men gidder ikke alltid skrive om ting som engasjerer. Dette er kanskje mer for meg selv, og for andre som er interessert i turer i skog og mark og praktisk bekledning med hensyn til akkurat det. 
Uansett, bilde kommer! 

 

Etterlatteskatt, betalt av barn!

Ja ja s ble det litt igjen p skatten. Enn s lenge. Staten skal ha sin del av 14 ringen sin etterlattepensjon fra Storbritannia. S den m printes inn i sjlvmeldinga fr den reelle skatten er klar.

Denne pensjonen var tidligere skattefri, men s manglet visst Norge penger, s da fant man ut at mor/farlse unger kunne sponse statens skattelette til rikfolket! Klart man m ha et rettferdig skattesystem! Kan ikke ha det slik at etterlatte bare skal F penger! Nei vet du hva!

S vr s god kjre fedreland, ta 14 ringens bidrag p 16 000 i r igjen! Det var jo synd ikke denne ordningen kom i stand tidligere, for det gikk jo faktisk i ti r at etterlattepensjonen fra Storbritannia var skattefri. Men s ble det visst litt lite penger her p berget og kloke hoder satte vel tankevirksomheten i sving, lette med lys og lykt etter inntekter man kunne skattelegge. Og vips, s fant man ut at barn som mottar etterlattepensjon fra utlandet kan bidra! Som sagt s gjort.

Plutselig kom meldinga her for noen r om siden at vi skulle bare vre klar over at det var n en ny ordning.
Barn skulle betale skatt p pensjon de mottok for ha mistet mor/far. I dette tilfellet, far. Og de var nesten litt indignerte for at de ikke hadde oppdaget at gutten mottok denne pensjonen tidligere, for vi skulle faktisk ha betalt skatt av dette allerde fra totusen-og-ett-eller-annet.
Men, vi hadde alt p det trre. For jeg hadde hvert eneste r oppgitt pensjonen. S vi slapp  etterbetale s himla langt tilbake, for skatteetaten hadde bare oversett meldingen fra meg, inntil en dag de ikke overs den mer. Dette var uansett skatteetatens feil. Og da kan de ikke kreve inn for mer enn to r tilbake i tid. Bu-huu-huu!

S vi slapp unna med to r tilbake. "Bare" to r! To er er mer enn nok for en aleneforsrger (for jeg m skatte for guttungen inntil han selv fr skattekort)
Men, alt for at skatteletten skal kunne gis til de som fortjener den mest. 

I England er samme pensjon skattefri. De har vel bedre rd enn Norge da, tenker jeg.

Eller s tenker de at barn som har mistet mor/far skal f slippe betale ettelatteskatt! 

 

ks, rmmeposisjon og 8-nkkel. Pska kan komme!

Jeg er p hytta helt alene. Det er faktisk ganske godt. Savner jo selvflgelig guttene, men siden det er som det er denne psken, s koser jeg meg veldig godt i mitt eget selskap.

Jeg vet imidlertid at det er forskjell p nr det er dagslys, og nr kvelden kommer og det blir mrkt.

Jeg har s frodige fantasier, at jeg burde egentlig jobbet med lage filmmanus til skrekkfilmer og thrillere. 

Det er veldig mrkt ute nr det frst blir mrkt. De frste dagene n, er det heller ikke mye lys se i de andre hyttene. Og de som eventuelt str der ute i mrket, ser meg godt. Men jeg ser ikke dem. Overhodet. Ser jeg ut, s ser jeg bare mitt eget speilbilde i vinduene. 

Tenk om det kommer noen som bare er gal og glad i kverke jenter som er alene p hytter?  Har du sett "Hush"? Det har jeg. Den handler om vre alene i et hus i skogen, langt fra folk. S kommer det en gal, maskert mann forbi. h nei den filmen er s skummel, at jeg burde aldri ha sett den egentlig! Men, jeg har en ks. Og jeg har bil. Og jeg har 8-nkkel til soverommet. Og det gr an pne vinduet p soverommet og stikke av den veien. Hvis noen skulle bryte seg inn.

S jeg er forberedt. Det beste er forberede seg mens det er lyst ute. Da blir jeg ikke s redd mens jeg gjr det.
Jeg setter bilen i "rmmeposisjon" for eksempel. Hva det er, spr du? Jo, det er slik at bilen str p en mte som gjr at jeg ikke m begynne rygge 15 km fr jeg fr snudd. Det er bare hoppe rett i den, trykke start og tr inn gassen. 
Jeg m ogs huske ha bilnklene p soverommet! Og ksa ligger n der inne soverommet fra fr av. 

Hvis jeg begynner med gjre meg selv rmmedyktig etter at det er blitt mrkt, s skremmer jeg meg selv skikkelig! I gr kveld hadde jeg gjort alt klart. Og glemte bilnkkelen. S mtte jeg alts sl p alt av lys p vei ut mot gangen for hente dem. At det gr an, tenker nok du der du sitter og leser og tenker jeg har et par forskrudde fantasier om jeg gjr S mye ut av det vre alene (p hytta, langt fra folk, m jeg minne om), samtidig som du har hytta full av andre folk, eller sitter hjemme og har huset fullt av familien din! Alts, du er ikke alene i alle fall, om du tenker jeg er forskrudd!

Jeg husker en av de frste gangene jeg skulle vre alene p hytta. Jeg hadde enn ikke ftt forslag fra en facebookvenn om at jeg mtte ha bilen i riktig posisjon. S jeg nyde meg med ha nklene p soverommet. Men, jeg fant ogs ut at jeg i tillegg skulle lse jeg dra til soverommet fra innsiden, med den allerede nevnte 8-nkkelen. Ja, snn i tilfelle noen bryter seg inn i hytta og skal inn p mitt rom. Bra tenkt, tenkte jeg. Og kjente nok at hjertet slo litt ekstra i det jeg vred rundt nkkelen. Jeg bekrefter liksom at det er noe vre redd for nr jeg gjr slike ting som ta nkler inn p soverommet, lse dra osv.

I alle fall. Dra lses og jeg sover godt. S str jeg opp morgenen etter. Og har da selvflgelig glemt av at jeg lste romdra! S nr jeg tar i dra for pne den, s slr jeg skallen rett i dra og i et vilt yeblikk tror jeg at noen har lst den fra utsiden og at jeg n er fanget inne p soverommet! 

Det er ingen overdrivelse si at jeg ble letta da det demret for meg at det var jeg selv som hadde foretatt lsingen, i tilfelle innbrudd ellers i hytta. 

Jeg er ikke s helt glad i g rundt og slukke lys nr jeg er alene, snn fr jeg skal legge meg. Jeg gjr det veldig systematisk og nye planlagt. Begynner med de lysene som er lengst borte fra soverommet. S jobber jeg meg mot rommet, og slr av det siste lyset, som har bryteren rett ved dra, mens jeg str inne p soverommet og bare har hnda ute, slik at jeg nr den siste bryteren uten mtte se at alt blir helt mrklagt. Og nr lyset er slukket, lukker jeg dra fort og lser den. Ferdig. Barrikadert. Med ks og bilnkler. 
S vil kanskje noen si "hvorfor i alle dager sover du ikke bare med lysene p om du er s himla redd?!". Jeg er for det frste ikke s himla redd, men litt. Nok til at jeg foretar meg ett og annet fr jeg legger meg.
Og dette med lysene og det ha de p...Vel, jeg kan ikke forklare det, men skulle jeg latt dem vre p, da blir jeg liksom enda reddere for da bekrefter jeg veldig for meg selv at det er noe der vre redd for. Ja, alt det der styret med nkler og bil i riktig posisjon gjr jo ogs det, men snt er tatt hnd om fr mrket faller p. 
ha alle lysene p, er som vre helt p utstilling, hele natta igjennom. Alle ser inn, ingen ser ut. 

Jeg er utrolig glad for at soverommet har et eget bad knyttet til seg, slik at jeg slipper mtte g igjennom en mrklagt hytte, mutters alene p fjellet, for komme meg p toalettet om det behovet skulle melde seg om natta. Og stakkars kjresten min om ikke det badet hadde vrt der. Han mtte nok ha sttt opp og fulgt meg p do om natta. Selv om jeg overhodet ikke er redd nr han er med. Men selv med ham i hus, kvier jeg meg for spasere rundt i hytta om natta nr det er mrkt overalt. S det lille badet innenfor soverommet, er det beste som finnes i grunnen.

S kan man jo lure p hvordan jeg tr sove helt alene i skauen, i telt/under gapahuk. Det er liksom noe helt annet det. Det er noe med det der vre inne i en bygning, uten kunne f med seg hvem/eller hva som er der ute i mrket. Er jeg der selv, s har jeg mer kontroll snn sett. I en hytte sitter jeg jo som sagt liksom litt p utstilling hele kvelden. Og er lett f ye p om man str utenfor. 

N skal jeg logge av her. G ut i gangen og sl p alt av utelys. Bde foran og bak hytta. S skal jeg speide oppover mot de tre nabohyttene jeg ser fra trappa. Jeg hper det er kommet folk dit. Men, det er uansett ikke frste gang jeg er her oppe mutters alene. Jeg skremmer meg selv, ja, men det stopper ikke meg! 

God pske.

Listhaugsaken = en jvla storm i et bittelite vannglass!!

Jeg begynner nesten bli alvorlig bekymret for meg selv! Det er som om jeg denne gang virkelig er kjerringa mot strmmen! 

Fordi 
1) Jeg klarer ikke med min beste vilje linke bildet og teksten Listhaug la ut, til Utyaterroren! Jeg tenker med en gang p Syriaterrorister. Du vet, de som skjrer hodet av uskyldige mennesker, filmer det, og legger det ut p nettet! De som kaster antatt homofile ut fra taket p delvis hye bygninger. De som dreper sm barn og tvinger foreldrene til se p. Det er disse! Og jeg m bare si, at jeg er HELT for at de skal stoppes p grensa, og ikke slippe inn i landet for s g igjennom den ene rettsprosessen etter den andre, for f beholde statsborgerskap. Unngr vi f bare EN av disse inn ved hjelp av dette, s er det verdt det! Mener n jeg da. 

2) Og jeg synes n rlig talt at det Listhaug la ut, ikke er s himla gravalvorlig! Men "alle" andre i dette samfunnet jeg lever i, synes visst tenke at dette er verre enn alt mulig annet som foregr om dagen. Utsagnet var satt p spissen, men serist ment, var det s ille at man m rope p korsfestelse, at man ikke klarer ta i mot fire unnskyldninger engang!! Hvor liten og ynkelig gr det an gjre seg? Det er bare noen f dager siden jeg satt og snakket med guttungen min om en episode fra da han var ni r, og kom til sparke ballen i ansiktet p en liten unge, hvis far gikk ut av sitt gode skinn og avviste blankt unnskyldningen guttungen min kom med. Flere ganger prvde han, og like mange ganger ble han avvist. Det, sa jeg til ham, at er smlig og ynkelig. For det ta i mot en unnskyldning p en ordentlig mte, er faktisk vanskeligere enn gi en. Det krever mer. Og de som ikke klarer ta i mot, de har tapt. I mine yne. 
S Stre og co, de har virkelig tapt, fordi de ikke klarer ta i mot en unnskyldning! De m ha flere av dem. Kanskje da. 
Men, skal Listhaug be om unnskyldning for dette? Milde himmel, det burde vrt k i Stortingssalen av politikere som br be om unnskyldning for ulike ytringer de har kommet med. 

3) Og n, n skal jeg virkelig banne i kirka her! Er det slik at man faktisk ikke kan kritisere Ap for noe som helst som har med terror gjre? P grunn av Utyatragedien? Jeg lurer p ramme alvor! 

4) Hvordan i huleste kan man skylde p FrP for ABBs terror? Hitler var jo glad i sosialismen har jeg skjnt, eller hrt eller lest, ett fett. Hvis han var det, er det da sosialismen sin feil at Hitler gjorde alt det han gjorde? Det hevdes at ABBs foreldre var Ap folk. Hva skal man si o det? Var det deres politiske ststed som sendte snnen ut i tka? Vel,  pst noe snt er frata massedrapsmenn, ansvar! Men flere hevder at det er slik. At FrP har fostret ABB til bli slik han ble. Det er da jeg begynner falle av. For jeg forstr ikke tankegangen. Hvis jeg i dag hadde gjort noe forferdelig mot befolkningen, er det da Sv, Rdt, Unge Hyre og Arbeiderpartiet sin feil? Siden jeg har stemt alle disse partiene i tur og orden? I rest my case. Dette blir for dumt. 

Uansett, jeg vet enn ikke helt hva Aps politikk er p omrdet terror. Hvordan vil de beskytte oss mot det? De er s opptatt av tyne unnskyldninger ut av Listhaug, at de griper ikke den gode muligheten de n har, til fortelle oss hva de egentlig str for. Men neida. Listhaug meg her og Listhaug meg der! Jeg vet sannelig ikke s mye om Aps politikk i det hele tatt. Under valgkampen var de jo s opptatt av Listhaug at de helt glemte sin egen politikk. SVs Lysbakken sa det jo i klartekst, det var Listhaug sin feil at han glemte snakke om SVs politikk!! DET var drpen for meg! Stemmen min skulle ikke g mot venstre denne gang. Og det gjorde den heller ikke. Men den har gjort det. I alle r, med unntak av en eller to ganger p 90-tallet. 

Jeg er uenig med FrP i ganske mye. Jeg synes de har drlige lsninger for redusere fattigdommen i Norge (men p den annen side, det har de alle, har det vist seg etter hvert som de har sittet i Regjeringen - der var ei SV-dame som til og med trodde fattigdom kunne fjernes med et "pennestrk" - gid det var s enkelt!), jeg liker ikke mten FrP forholder seg til arbeidsfolks rettigheter i arbeidslivet. Jeg mistenker at de vil fjerne hele Arbeidsmiljloven, at det er deres vte drm. Vel, der er mye kritisere. Sier bare dette, for understreke at Frp er ikke ndvendigvis det partiet jeg ville hegnet om. 

Ellers s skal visst snnen til Trump skilles. Og politikerne har ftt stemme i fred og ro over forslaget om at vi skal gi fra oss noen rettigheter med hensyn til kraftforsyningen/produksjonen vr. Til EU. Journalistene gir oss ikke s mye av dette, Listhaugsaken er viktigst. Og den saken, det er i mine yne bare storm i et bittelite vannglass! Ordklyveri av en annen verden. Og voksne folk som mener vite nyaktig hva andre har ment med sine utsagn. Herregud! 

Nei, forresten, jeg er ikke s bekymret for meg selv likevel. Det er andre jeg er mer bekymret for. 

PS En gang til: Snnen til Trump skal skilles! Det fikk jeg med meg innimellom Listhaugnyhetene. 

Min flelse av ensomhet...

Har du kjent p den? Ensomheten? Ikke i den forstand at du sitter der mutters alene, uten en eneste venn eller venninne. Eller familie, eller hva som helst. 

Nei, jeg snakker om den eksistensielle ensomheten. Der du kan sitte sammen med de du elsker aller hyest, de du har det fantastisk morsomt sammen med, de du kan kjede deg sammen med, de du jobber sammen med, ja, i det hele tatt, du er omgitt av mennesker. Glade, mutte, sinte, likegyldige - mennesker i en hvilken som helst sinnsstemning. Eller sammenheng.
Og du kjenner dem, og de kjenner deg. Du omgs dem. Tilbringer tid, kanskje mye tid sammen med dem. Slik at nr man ser inn til deg, til livet ditt, s ser man alt annet enn det man ville definert som en ensom person. Men man ser ikke den andre formen for ensomhet. Den dype, grunnleggende ensomheten. Som er s vanskelig forklare. Ensom og omgitt av venner og familie? Gr det an?

Jeg er omgitt av flotte mennesker. Ikke s himla mange, men nok. Og jeg kjenner meg alene. Ensom. En eksistensiell ensomhet.

Og denne eksistensielle ensomheten rammer meg fra tid til annen. Det handler om at vi er hjelpelse skapninger som henger her p jorda en viss tid - til dels kort tid til og med. Det er som en slags reise, hvor vi treffer andre p samme reise - igjennom livet. Hva som var fr, og hva som kommer etter, det vet vi ikke. Og nr det kommer s langt, at vi str der p terskelen ut av livet, s drar vi alene. Helt alene. 

Blir det helt svart? Blir vr eksistens bare et avtrykk i tiden, som etterhvert viskes ut, slik at der til slutt ikke er noe som tyder p at vi en gang har levd? 

Noen ganger plager det meg. At alt bare er av midlertidig karakter. Jeg klarer ikke snu meg rundt for leve akkurat her og n. Enda det i grunnen, er alt jeg har. 

Nei, jeg tenker og tenker. Og tankene kan for noen fremst som et tegn p depresjonens kvelende mrke. Men jeg er heller ikke der akkurat. Fler meg mer som en iskald realist. 

Det er som om livet blir et slags teater som utspiller seg p en gedigen scene. Vi er her, og vi strever og jager. Vi elsker og hater. Vi jubler og vi er lei. Vi srger og gleder oss. Vi prver og feiler. Noen lykkes med en gang, andre m feile gang p gang. 
Vi blir materialister, nesten alle av oss. Vi skal ha hus, hytter, biler, bter. Og vi tilbringer masse tid p jobb for betale for alt dette vi nesten ikke har tid til bruke. Og vi skaffer oss enda mer, enda strre, og m jobbe enda mer, for f enda mindre tid til bruke det vi jobber for skaffe oss.
En evig runddans. En boble av overfladisk selvsentrert egoisme, stemplet av et enormt forbruk. Er dette virkelig alt, spr jeg meg selv? Det gir meg jo ingenting! Og det skremmer meg. Og jeg fler at jeg er den eneste som ikke verdsetter dette skuespillet vi fremfrer.

Eksistensiell ensomhet. 

Jeg tar meg i nske, hpe at der er noe mer. Etter dette. At jeg kan mte de jeg setter hyest, et annet sted, nr dette en gang tar slutt. Men jeg er redd dette virkelig er alt. At vi fdes, lever og s dr. Og at dden er den endelige destinasjonen. 

Hva er poenget med leve hvis vi likevel skal d? Hva er poenget med et liv? Meningen? 

Meningen med livet. Jeg har enn ikke helt funnet svar. Skulle jeg nrme meg noe, s mtte det vre finne roen i alt kaoset som rder. Og hva er det da, finne ro? Er det det  vre tilfreds med livet akkurat slik det er? Finne en slags indre ro, og aksept. Aksept for at vi kanskje aldri finner svar p disse store sprsmlene. 

Jeg finner ro igjennom meditasjon. Men den roen er kortvarig. Tankene om at alt dette her, alt jeg ser og omgir meg med, er midlertidig, de tankene kommer tilbake til meg gang p gang. 
Hvor kort er ikke et menneskeliv? Selv om det er langt? Det er jo som et vindpust om man ser p det livet som har vrt her fr oss. Vi har knapt nok eksistert i tidens store sammenheng. Og s har vi rukket gjre s stor skade allerede! Hvor ender det? Kastes vi en gang ut i en vanvittig atomkrig eller store pandemier. Treffes vi engang av elementer slynget mot oss fra verdensrommet? Settes det endelig strek for menneskehetens kortvarige historie igjennom noe vi pfrer oss selv, eller igjennom noe utenfor vr kontroll? Er ikke alt i grunnen utenfor vr kontroll n? Det gjenstr se. Vi vet ikke.

 Men det vi vet, er at alle til syvende og sist er helt alene. Du kan ha alle du bryr deg om, med deg i ditt eget ddsyeblikk. Men du er alene. Ingen kan d for deg eller sammen med deg. Noen kan d samtidig som deg, men dere skiller lag uansett. Og da er vi alene.

Dette er for meg eksistensiell ensomhet. Men n krever hverdagen meg, midlertidigheten, livet her og n. S du fr ha en god dag!

 

Morsdagbrev fra en snn

Et tenkt morsdagbrev til meg fra guttungen, n 14 r:

"Kjre mamma. Det har vrt noe spesielt vokse opp med deg. Helt greit, for jeg er jo veldig glad i deg. Men jeg vil benytte sjansen til ta opp et par ting, s fr du tilgi meg at dette tas opp p selveste morsdagen.

Da jeg var liten, s sa du for eksempel at fjernkontrollen ikke virket fr like etter klokka seks. I dag skjnner jo jeg at det var reinspikka tull! Dette burde i grunnen vrt en sak for barnevernet. Og hadde jeg visst dette, ville jeg aldri kalt deg verdens beste mamma. I alle fall ikke da. 

En annen ting du gjorde, som du har innrmmet i ettertid, var at du en gang stilte alle klokkene en time frem, slik at jeg mtte legge meg klokka tte, mens jeg selv trodde den var ni! At du kunne!! Jeg gikk glipp av en hele vkentime! Er du klar over det?? Og dessuten, du sier det bare skjedde en gang. Jeg er rimelig sikker p at det der var regelen heller enn unntaket! Har jeg rett eller?

Og jeg glemmer aldri da jeg oppdaget at det var cola du hadde i kaffekoppen, og ikke kaffe!! Du lurte meg! Jeg tenkte jeg skulle lukte hvordan kaffen luktet, og kanskje prve smake. Sjokket var stort da jeg oppdaget at det var brus og ikke kaffe! Du sa jo at det bare var kaffe!!! Gudene vet hvor mange kopper brus du drakk bak ryggen min! 

Og en annen ting som var drlig gjort, var de gangene jeg hrte det knitre i godteripapir, etter at jeg hadde lagt meg. Og da jeg ropte ut i stua for sprre hva du spiste, s sa du at du bare rev opp avispapir for fyre i ovnen!! H? Fyre i ovnen? Jeg er sikker p du til og med tok den der midt p sommeren! 

Og da jeg ble stor nok til interessere meg for spill p nettet, ly du og sa at du hadde en app p telefonen som fortalte deg hvor mye jeg hadde spilt!! At jeg gikk p den, er ufattelig! Men jeg gjorde det, og spilte aldri s mye som ett minutt mer enn avtalt. Og du kan ta gift p at hadde jeg visst du ly, s hadde jeg spilt til siste sekund fr du kom hjem fra jobb!! 

Jeg bare lurer - HVORDAN KUNNE DU?!! 

Men, nr det er sagt s husker jeg jo andre ting ogs. 

Som de gangene vi hadde lagt oss (jeg sov ofte inne hos deg da jeg var liten), s ligger vi der begge to og ikke fr sove. Jeg glemmer det aldri. S hvisker du:"Du...har ikke du veldig lyst p godterier??"
Og jeg kunne jo ikke tro mine egne rer, for dette lovet godt, og jeg svarer jo med en enorm forventning i stemmen at: "...ja..."
Husker du, da tok vi p oss sko og jakker og lp bort p butikken. I pysjbukser! Og handlet godterier og brus, lp hjem og hadde et skikkelig kalas der i senga di! Glemmer jeg aldri! 

Eller som den gang vi slo opp telt i stua. Ja et ekte telt, og overnattet i det. Vi lekte vi var p en ekspedisjon ett eller annen sted. Og da du fikk meg til tro at veien til barnehagen gikk igjennom Kaptein Sabeltannland. Og at vi mtte speide etter den der fle kapteinen da vi gikk forbi. Jeg vet jo, det var jo for holde meg i ndels spenning, slik at jeg ikke skulle sutre og hyle i vei. Den dag i dag speider jeg oppover mot den veien vi gikk, nr jeg er i omrdet. 

Vel mamma, god morsdag. Gave blir det ikke. Du fikk en forsinka bursdagsgave i gr. Det fr vre nok for begge deler fordi de rosene, de var dyre skal du vite!"

Slik ville det vrt, og slik ville mitt tilsvar ha vrt:

"Kjre snnen min.

Det der med fjernkontrollen var bevisst. Selvsagt. Jeg ville ikke du skulle ha s mye skjermtid. Og enda viktigere, rene mine nsket minst mulig av catoon -network-lyder! Tro meg, du kommer til bruke akkurat samme metoden, til dine egne barn! 

Det med stille klokka skjedde tross alt bare et par ganger, s du har rett, det skjedde ikke bare en gang, men to. Kanskje tre. Du hadde nok vrt mer enn en hndfull den ettermiddagen, og det f deg i seng, s jeg kunne f litt voksentid, syntes jeg var svrt forlokkende. S jeg juksa med klokkene. Hva s? Du kommer til bruke samme metode om du noen gang fr barn selv! Da kan vi snakkes om dette p nytt.

Og, hahahahaha, cola i kaffekoppen! Der fikk du! Du har i alle fall tatt de koppene du gikk glipp av, godt igjen, s mye brus som du drikker i smug der p rommet ditt. Den har jeg ikke drlig samvittighet for i det hele tatt. Og tro meg, du vil bruke samme metode p egne barn. 

Og ja, du har rett. Jeg "fyrte" i ovnen ogs p sommerstid. Og det eneste jeg har si til det er: Srg for at du har ovn i huset om du fr barn! 

Og det med app`en, det KUNNE jo ha vrt mulig. Alt annet er jo mulig i dag. Betale parkering via app, sjekke vret via app, bestille bussbillett via app. S hvorfor ikke. Det er i alle fall noe du kan tenke p til du selv fr barn. finne opp en app som viser hvor lenge ungene dine er p nettet. Alternativt kan du bare bruke min metode. Hvite lgner. 

Og bare s ikke alle skal tro at jeg rev deg ut av senga som liten gutt, for kjpe godterier. Det skjedde bare et par ganger. Og alltid nr det var helg. Og nr jeg var ekstremt godtersulten! 

Klem, mamma"

PS kjre alle dere politiskoverkorrekte som leser, gutten har det bra. Ingen traumer ble pfrt ham, og vi ler ganske godt av alt dette i dag. Vg vre en forelder som gjr litt feil fra tid til annen. vre perfekt forelder hele tida m jo vre et hvert barns mareritt? For hvordan i alle dager skal de kunne leve opp til noe snt? 

Rynker og aldersflekker

I dag ble jeg alts 46 r! Synes nettopp jeg ble 40, 35, 30!

Hvor i alle dager blir rene av!? Tida gr skummelt fort. For tyve r siden var jeg ferdig med sykepleierutdannelsen. Jeg husker jo tida s klart som dagen! Som om det var forleden dag.  

Guttungen min var jo nettopp barnehagebarn. Skitten hver dag fra topp til t! N er han tenring p 2. ret og sitter bak ei lukka dr, inne p gutterommet. Han kommer vel ut om et par r...

Jeg har opplevd ikke huske hvor gammel jeg var! 44 eller 45??
Herregud, hvor gammel er jeg egentlig, tenkte jeg der jeg gikk som en annen fjott bortetter veien og tenkte p saken.
Dette er flaut si, men jeg mtte begynne  regne  (det er jeg ikke spesielt god p: 2016 minus 1972. Jeg har dyskalkuli, s slike regnestykker klarer jeg ikke i hodet. Jeg m ha penn og papir, eller aller helst en kalkulator - da safer jeg i alle fall).
I alle fall, jeg hadde jo fra fr av hrt om folk som ikke husket hvor gamle de var. Og det hadde jeg vanskelig for tro at gikk an. INGEN glemmer vel sin egen alder vel? Men jo, noen gjr det ogs. Og de m begynne regne p mysteriet.  

Jeg har tulla med bursdager ogs. Glemt at jeg hadde bursdag. Det var fr mobilene var s intenst i bruk. Fr Facebook som kunne hjelpe folk som meg - med huske sin egen bursdag. 

Jeg sto inne p operasjonsstua p Rikshospitalet. Skulle fylle ut et pasientskjema. Spr kolleger hvilken dato det er, som man fra tid til annen gjr. 

"5. februar" fikk jeg til svar. 

Jeg skvatt og spurte om hun var sikker. Joda, det var hun. Legen som var der inne, bekreftet.

"Oi, jeg har visst bursdag i dag!!!" utbrt jeg. Tenk glemme snt?! Eller, det var vel ikke glemme akkurat. Mer at jeg ikke hadde oversikten over hvor vi var i kalenderen.
Tenkte vel vi var rundt 2. eller 3. februar, noe i den duren. Dette var vel i 2001, da var jeg 29. Relativt ung alts. Og jeg surret alts rundt alder og bursdag, da allerede. 

S nr jeg klarer glemme min egen bursdag, s fr folk bare tilgi meg nr jeg glemmer deres! Takk gud og lov for Facebook snn sett! Der er jeg blitt redda noen ganger. 

Det er veldig rart at jeg om fire r fyller 50 r! Men, det var en gang det var fire r til jeg fylte 30 og 40 ogs, og det ogs var rart. 

Jeg er krokete som et troll om morran nr jeg str opp, og speilbildet forteller meg ganske presist at jeg ikke kan lyve fra meg r heller akkurat. Jeg er nok ikke en dag yngre enn 46 nei. 

Men sant og si s gir jeg litt blaffen. Det gr som det gr. Man kan jo bare slutte se seg i speilet om det blir for plagsomt med rynker og aldersflekker, tenker n jeg.

Jeg skal ta meg et glass 7up, og s stupe i senga. Tidlig ja, men jeg er tross alt 46 r n!

 

Kom meg ut!

Drmmeferien, den gr ikke til ett eller annet eksotisk land lang borte.
Joda, det er spennende med nye matretter, mennesker og kulturer. Og jeg hadde sikkert hatt godt av erfare alt snt mange ganger. Men s m jeg likevel sprre meg selv, hvorfor skal jeg reise s langt, for oppleve noe som jeg har godt av? Naturen befinner seg slett ikke langt fra der jeg til enhver tid oppholder meg. Det er s fort gjort komme seg ut av menneskapte innretninger som hus, biler, veier. Jeg trenger for eksempel ikke ta fly! Vi reiser langt for oppleve. I samme slengen forurenser vi ut av ville helvete. Og, vi er alle mot forurensning, s lenge det ikke legger begrensninger p reisevirksomheten vr. Og s min! Jeg er snn jeg ogs. Jeg reiser, og jeg reiser for tiden mye. Det er fordi kjresten min bor p et annet kontinent, og for at vi skal kunne treffes s m jeg reise. Og da med fly. Det gr ikke tog eller bt den veien. 

Hvis det jeg nsker er naturopplevelser, p godt og vondt, hvorfor ikke? Trenger jeg reise til andre kontinenter for se elefanter og lver? Sitte der som en fjott p en eller annen terrengbil, bli guidet rundt av folk som nok helst ville gjort andre ting enn dra rundt p rike turister med alskens behov. Men nr det er sagt, det kan absolutt godt hende at jeg selv ender opp p en slik terrengbil en gang i fremtiden. Men hvorfor reise s langt nr vi har det spekteret av naturopplevelser ta av her hjemme? Men for guds skyld, de som vil reise langt for se natur, de m bare fortsette - s blir det i alle fall aldri trangt der jeg ferdes. 

Trenger jeg dra langt pokker i vold for spasere rundt p ei strand, smekkfull av andre folk? Trenger jeg 42 grader og stekende sol? Trenger jeg uhflige kelnere i en eller annen storby? Trenger jeg shoppe-paradis a la New York (n vet ikke jeg helt hvor shoppe-paradisene befinner seg, gjettet bare vilt her)? Man fr jo s mye fint via nettet. Og dessuten, jeg har nok. Mer enn nok. Det vil ta r forbruke det jeg allerede har. 

Jeg har vrt p smekkfulle strender. Har smakt mat fra andre kulturer (mat levert p dra hjemme p Torshov). Jeg har vrt steder der det er flere butikker enn folk, og flere folk enn butikker. Store byer, sm byer. Her og der. 

Der er sikkert masse annet oppleve der ute. Men jeg er forbi det stadiet i livet der jeg er sulten p reiser, og opplevelser igjennom dissse.
Jeg jakter mer p fred og ro. Og ja, jeg har drmt meg bort til slike steder der du bor i din egen lille bungalow over et turkist hav. Hvite strender og palmer. Men det er s langt til snt, at jeg vet at hjemturen vil drenere meg for all energi jeg mtte ha samlet opp, p et snt sted. Jeg kreperer av 7-8 timer i fly. S hrer jeg om de som reiser i over 30 timer. Det hadde jeg bare aldri i livet klart. 

Nei, gi meg heller en flott soloppgang fra teltpningen min, en tidlig morgen. Om det er vinter eller sommer, ett fett. Det er like nydelig uansett. Fr jeg sett det, s har jeg opplevd masse for lang tid fremover. 

La meg hensettes til rolige tankevirksomhet ved sitte ved et bl som gnistrer og spraker foran meg, det er kultur nok for meg det. Lukten av blet er fantastisk. Som lukten av nybakt brd. Ryken er noe helt annet. Den kan vre bde plagsom og forferdelig irriterende. Som sist da jeg satte opp gapahuken feil i forhold til vindretning og bl...(tror jeg har skrevet om det i forrige innlegg).

Fr jeg sett levende dyr mens jeg er ute, faller hjertet p plass. De vitner om at vi enn har plass til dem. Det vre seg alt fra ekorn til elg. Rovdyr har jeg spass respekt for, at jeg foretrekker turer uten mte p dem. Selv om det hadde vrt en opplevelse for livet se en bjrn eller ulv. Vel og merke om disse ikke engang la merke til at jeg var der!

Enkel mat, enkel drikke. Alt blir herrremltider utendrs. For meg i alle fall. Der er nok de som er svrt mye mer kresne enn meg. 

sove ute, der stillheten om vinteren er total, gir meg noe jeg ikke kan forklare hva er. Det er som om noe klikker p plass i meg. Som om man husker en gammel melodi og plutselig husker teksten! 
sove ute om vren, nr det livner til der ute, gir en skjr flelse av hp for noe jeg ikke helt vet hva er. 
vkne en sommermorgen av overivrige fugler som starter konserten i femtida - det gjr meg ingenting. se skogen vkne til liv gjr at det er verdt det. Uten tvil. 

Tenk legge seg ned i snen, opp et reinskinn, og se det som da er se p en klar kveld.
Det er til miste pusten av! Universets strste lerret er rullet ut over hodene vre, og vi legger stort sett knapt merke til det?! Vi gr i stedet p kunstutstillinger, som jo er fint det ogs. Men noen ganger trenger vi ikke g s langt. Vi trenger bare bye hodet bakover, s ser vi. Selv i en by skal dette vre mulig. Det er bare finne steder der man kan bivne det hele, som p toppen av en bygning, eller i en mrk park? 

Jeg kan selvsagt, og jeg gjr jo det ogs, gr p konserter, kino, reiser (men helst ikke s mye), shopper (men helst via nettet, butikker er som galehus for meg).
Og jeg kan fint g ut og spise sammen med godt selskap. Jeg gjr det ikke s ofte som andre kanskje, men jeg gjr det av og til. 

Jeg kan streve og kave meg frem i mellom busker og kratt. Sette opp gapahuken bde en og to ganger fr jeg er helt fornyd. Blse meg fordervet for f flammene til ta fatt i blet jeg har satt opp. Og jeg kan lete meg i hjel etter ting jeg har forlagt, enten i sekken, i en pose, under noe, opp noe (jeg m bli mer organisert, ser den). Alt dette, gjr ingenting - fordi det som kommer etterp. Roen, freden. Den gir meg tonnevis av overskudd, glede og tilfredshet. Kanskje slik andre blir ladet opp av "syden", hvor man kanskje m igjennom en litt slitsom reise for komme dit?
Jeg finner likevel en glede i rigge til en leirplass, selv om det kan vre krevende i seg selv. Det er kanskje mlet som driver meg, og som gjr at jeg gleder meg?

Det er noe med naturen som gjr meg godt. Og for forst hva dette dreier seg om, s tror jeg man m vre laget av samme materiale som oss. Vi som sker den veien. 

Fordi, for andre kan dette bare handle om plagsomme insekter og huggormer i lyngen p sommertid. Iskalde fingre og tr om vinteren. Lukten av bl som bare stinker og dyreliv er noe man forbinder med f seg en flott pelskrage p jakka si, laget av et eller annet vilt dyr, sin hale. 

Vi er forskjellige, og takk gud for det.  Men jeg tror de fleste med stressende jobber, krevende liv, ville funnet roen der ute et sted. Stillheten, for eksempel,  nr det snr, kan vre redvende!  

 

Fullmne om morran

 

 

Gapahuk, passiv blryker og iskaldt bldrap!

Da har jeg vrt p min aller frste ekspedisjon alene. Det vil si, jeg har sovet ute i skogen, under en gapahuk, helt uten selskap av hverken hund eller folk. 

N begynner hundensket komme for alvor. Det ha en hund sammen  med seg slik, det m vre drmmen. En stor, med masse god pels. Da skulle han ftt sin egen fjellduk, vattert og alt, for sove i. Drmmer...Berner Sennen, mix...bare den har pels til tle vre ute om vinteren, og ikke str der og skjelver og skriker etter en Burberrygenser med diamanter p! 

Jeg gikk p truger innover i skogen. Med skaller p. Det var ikke en helt heldig kombinasjon. Mulig jeg burde stilt trugene annerledes inn, men jeg tror nok at Sorell-skoene mine funker best til trugene ja. Men det gikk greit likevel, selv om jeg hadde skallene p. De skallene er s gode og varme, at jeg fristes lite til ta p andre ting nr det er kaldt. 

Jeg satte opp gapahuken to ganger fr jeg ble fornyd. Ved et tilfelle strakk jeg bardunen s hardt til at treet jeg trodde var ok, ramla rett i hodet p meg! Burde forvrig tenkt meg om enda en gang med hensyn til plassering, og prvd finne et enda mer perfekt sted. Men, jeg var utlmodig, og tenkte ikke s mye p vr og vind. Trrne var s fint plassert, i forhold til strekke bardunene og feste dem. Men alts, vinden kom inn i gapahuken. Men jeg tenkte som s at det var en veldig svak vind, s den skulle jeg tle - helt ubetydelig i grunnen. Men jeg tenkte ogs at vinder, de snur.  S det ble som det ble:  En gapahuk full av ryk fra blet!! Og vinden, den snudde overhodet ikke. 
S jeg satt ikke under gapahuken, men jeg laget meg forvrig en fin sitteplass rett ved blet. S der satt jeg da, mens snen kom litt sidelengs inn. Ventet p at vannet i kjelen skulle koke, mens jeg prvde huske p hva det samiske ordet  er, for den der pinna man har over blet til henge kjelen p. Guoanko/guanko? Samisktalende som leser, korriger meg, vr s snill. Kanskje jeg er helt p brtur og det jeg husker, betyr noe helt annet.

Jeg elsker bl. Bllukt i klr og hr. Fineste parfymen som finnes! Og s har jeg funnet ut at gapahuk/tarp er det som fungerer aller best for meg. Jeg roter s fryktelig. Hvor er koppen? Hvor er fyrstikkene? Hvor la jeg n de der trre sokkene? Hvor er ditt og hvor er datt? Akkurat som de der rverne i Kardemommeby! 

I gapahuken har jeg god plass rote p. Men jeg m skjerpe meg. Fr hadde jeg et system med sm poser i ulike farger. Gult for mat, rdt for primus/fyrstikker, svart for bestikk/kopp/fat, og grnn, vanntett for ekstra skift av klr. N aner jeg ikke hvor disse posene er blitt av. Jeg fr skaffe meg nye. For styre med svre Kiwi- og jokernposer blir bare kaotisk. Jeg hadde ftt sparken fra forsvaret p flekken, skulle jeg vrt med p noe som hadde med velse ute i felt gjre. Altfor uorganisert! Men, jeg kan hvis jeg virkelig vil. S jeg m bare begynne ville, s kan jeg klare meg godt i et lite telt ogs.

Jeg m ta noen medisiner hver dag mot nervesmerter i nakken. Morgen og kveld. Og i gr fr jeg gikk ut, sto jeg med disse kapslene i hnda og lurte p hvor i alle dager jeg skulle sette dem, s de ikke forsvant.
S kom jeg p det; fyrstikkeska var jo et glimrende sted fant jeg ut. Der var noen f fyrstikker igjen, s det var god plass. 
Og jeg, min arme idiot, sitter der og skal fyre opp blet. Det gr litt tregt, og jeg hadde brukt opp det lille avispapiret jeg hadde med meg. S tenkte jeg som s at jeg kan bare hive hele fyrstikkeska p blet (det var jo bare noen f brukbare igjen, og fyr det hadde jeg ftt allerede, det bare tok liksom ikke helt av). Som tenkt s gjort!
To timer etterp kom jeg p hva jeg hadde lagt i den forlengst oppbrente eska. Da mtte jeg le! Hyt og alene.
Trstet meg med at jeg sikkert hadde innhalert medisinene via ryken! Det fikk st sin prve. Men jeg kjente at nakkesmertene kom sigende, men jeg var ute, jeg hadde det bra, jeg var avslappet og koset meg - s det gjorde ikke noe. Redningen kom neste dag uansett, og s lenge det ikke gikk i dagevis uten, s ville det g greit.

Jeg pleier ta med meg slike sm varmeposer nr jeg skal sove i telt. Hst som sommer. Og n vinter. I tilfelle jeg begynner fryse om natta. S jeg pner to pakker, s jeg har fire stykker (to i hver pakke) til fordeling i sokker og bak p ryggen. Og til hendene. De virket ikke noen av dem. Men, det var da godt at jeg ikke frs likevel! Med liggeunderlag av den gode gammeldagse sorten (ikke noe oppblsbare greier som det kan g hull p, her nei. Det har jeg hatt og den punkterte).
R-verdien er p 3.9 googla jeg meg frem til n. Jeg tror det er ganske ok for vinterbruk. 
Men i tillegg til dette hadde jeg alts reinskinn. Et stort svrt reinskinn, rett fra et reineierfamiliemedlem i Kautokeino. Alts ikke snt skinn som er pent og fint p baksiden, som gjr det lett rulle sammen s det ikke blir s stort.
Det jeg har er ikke noe fabrikkbehandlet skinn. Det er stivt og der er til og med rester av inntrket blod p det. Det tler mye fukt fr det trekker til seg noe p grunn av denne behandlingen. Alts ikke s mye behandling i det hele tatt. rene henger forvrig p. De er fine ha nr jeg drar skinnet etter meg. Tar skinnet i rene og trasker av grde. Dro jo ikke s langt fra hytta. Gikk p truger innover i skogen. Med skinnet p slep og ryggsekk p ryggen. 

Jeg var forresten s heldig f to stykker av disse skinnene. Vi var innom Kautokeino, satt i en lavvo og drakk kaffe, s spurte jeg en kar om jeg kunne f kjpe et skinn av ham. Det fikk jeg. Og jeg fikk to. Men ikke kjpe. Jeg FIKK dem!! Det var som om jeg hadde ftt to, tre gullbarrer, s glad ble jeg!! 
For sove p reinskinn, nr det er kaldt, det har god effekt m jeg si. Dyret blir brukt til mat, og jeg vet at de avlives humant. Dette er dyr som lever i guds frie natur. De beiter i frihet, og ikke i trange bser eller bur. S der er forskjellen p pels og pels! Pels og reinskinn. Jeg er i mot pelsbruk nr dyr kun ales opp for at vi skal ta pelsen fra dem. Og srlig hvis dyrene m lide fr pelsen flerres av!! Slik de m for pynte p parajumper`ne, Canada Goose`ene. Men, det er n en helt annen sak. Fotsakser og andre torturinstrumenter fr jeg skrive om en annen gang.

Det jeg sov inni var en jervenduk av det store slaget, og en ekstrempose. Lnt av kjresten min. Og p meg hadde jeg en langermet ulltrye, truser og sokker. Sokkene sparket jeg av meg, slik at de ble liggende nederst i den ekstremt lange soveposen (eieren er over 190 cm).
Der hadde jeg skallene mine og de andre klrne mine. God plass. Frys ikke, MEN, hadde det blitt kaldere enn disse angivelige flte minus 16 gradene, s hadde jeg kanskje det. Og nakken, uten medisiner og den oppblsbare puta jeg glemte ta med (fordi den falt ut av sekken og p drken i bilen), s gav den seg til kjenne. Men ikke verre enn at jeg faktisk fikk sove. 

S, noe jeg syntes var merkelige greier. Fr jeg la meg, skuflet jeg masse sn over blet. Orket ikke ligge der vre passiv blryker i svne. Da jeg vkna i morges, var all snen som var skuflet over, borte. Og der l det vedkubber og gldet som bare det - ca 8 timer etter at jeg hadde kastet sn over (det var mye sn ogs!!)! Det gikk veldig fort tenne opp blet igjen. Sist vi var p tur, lot vi bare blet d ut og vi mtte jobbe litt for f fyr om morgenen igjen. Ikke tegn til glr i det blet. S, hva var dette egentlig? Noen som vet? Har jeg oppdaget noe nytt, eller er dette bare helt tilfeldig? At kvelde blet med sn, gjr at glrne holder seg i timevis?

Skulle skrive kort, men det ble visst litt langt. Det er sndag, ser ut til bli en fin dag med flotte farger borte i horisonten. Det blir nok fullt i alle skilyper i dag. S dit skal ikke jeg. Hordene fr ha lypene sine alene.

 

Mitt lille slott i skogen!

Flt og ikke flt, jeg frs ikke!

Har heldigvis ikke sett noen skumle
troll/folk/dyr p bildene, nr jeg har sett p dem
i ettertid! Utsikt fra soveposen!

Morgen og jeg klarte det! Vrt p tur helt alene for frste gang. 
Ikke s langt av grde, men langt nok!
Morgensola! 

Prosjekt sove-ute-i-30-netter

Jeg planla dra opp p hytta i gr. Men, jeg hadde startet dagen i hundre, og var zombie-trett da klokka var 12. Og slik var det resten av DEN dagen. Det ville ikke vrt forsvarlig kjre, s trett som jeg var. S jeg dro i dag. 

Og n sitter jeg her. Har vrt ute og testet nye truger, funnet plassen jeg skal campe i natt. Og det blir natt 4! Det blir under gapahuk! Jeg har en duk, som er konstruert for at man skal kunne bruke plugger og stenger. Men jeg skal bare strekke den mellom noen trr. 
Hadde forvrig lyst spenne opp hengekya, men den duken jeg har, er s stor og uhndterlig at jeg tror ikke jeg fr til lage s fint "tak" som jeg ser andre klarer (instagram har bilder som viser motiv man kan bli grnne av misunnelse av se!).  S jeg gjr dette p min mte. Eller Eli og min sin mte. Slik vi gjorde det forrige helg. 

Jeg hper jeg fr det til, fr fingrene fryser til is. Jeg skal ha bl, men ved fra hytta. Orker ikke sage selv. Ikke vet jeg om det er lov heller. Det er jo noen som eier denne skogen. Tror til og med jeg vet hvem. 

Men, jeg skal ikke s langt fra hytta. S det er lett transportere alt jeg vil ha bort i skogen her borte. Hovedgreia er vre ute, sove ute. Kose meg foran et bl i kulda. Leke litt Lars Monsen. Vel, han hadde nok aldri i verden lagt seg i snen her borte. Alt for nrt hytter og folk. Jeg er heldigvis ikke s kresen. Har hatt mine turer som har vrt betraktelig lengre borte enn dette. Alt til sin tid. Jeg er ikke s vant til vinter-camping, og holder p lre meg hva som fungerer og ikke. Gapahuk fungerer. MEN, denne gang er det litt vind i lufta, s jeg m srge for stram duk, og kanskje lage noen vegger p sidene, og kanskje til og med rundt hele, for f ly fra vinden. Som kan bringe med seg lssn. 

Middagsmat er frysetrret mat. Bidos. Reinkjtt og suppe. Prvde den forleden, og jeg som er fostret opp p reinkjtt (for oss var fisk og reinkjtt hverdagsmat) og er litt kresen, syntes dette var kjempegodt. S det bli suppe. Med vann kokt p blet. 

Det som er litt skummelt er at jeg skal vre helt alene. Har jo sovet alene, men da har det vrt rett utfor hytta. Og det teller ikke som alene-camping. Men det gjr det n. Mener n jeg da. 

Har med meg en god pute som stabiliserer nakken, uansett hvordan jeg sover. Den er med. Ja, s er det bare slappe av da. Ta livet med ro, fr en ny uke truer. 

Livet er aldri s bra som nr man ferdes i naturen! Aldri.

Natt 4 here I come!!

Nr det er for sent, s er det for sent...

En samtale med en eldre kar, fikk meg til tenke nye igjennom et par ting her om dagen. 

Han var i midten av 70 rene. Kom i snakk med ham p en kafe. Helt tilfeldig. Jeg la merke til at klrne hans var fine, men flekkete her og der. Dyre klr. Jakka manglet en knapp. Men han s velstelt ut p hret. Greid s fint til siden. 
Han var pratsom. Og pen. Han hadde jobbet med noe juridiske greier. S lenge han klarte. Jobben hadde vrt livet, og livet jobben. I ett og alt. Den kom foran alt annet. Og han hadde elsket det. Til tider var det hardt, men han likte jobben sin svrt godt. Meget godt, som han sa. Meget. 

Men, p veien mistet han familien sin. Kona fant seg en mann som hadde bedre tid, og ungene begynte kalle den nye mannen for "pappa".

Men, p et merkverdig vis, sa han, traff han jaggu ta en ny dame.  Han trodde de ogs hadde noen fine r, men plutselig var hun ogs borte. Og da han jobbet bare mer. Mye. All tid brukte han p jobb. Og mens han jobbet s savnet han ingenting.
Selvflgelig, sa han, at han tenkte p barna. Og han traff dem fra tid til annen. Men ofte var det flyktige treff. Fordi, han hadde det alltid s travelt. Jobben kom foran alt. Selv om det snn rent politisk korrekt heter at barna kommer frst. Men, sa han, han mtte nok i ettertid innrmme at barna ofte mtte vike for jobb. Altfor ofte. En gang ventet snnen p ham en hel kveld, fordi de skulle mtes for g ut og spise. Det var gutten sin fdselsdag. Han rakk ikke ikke avtalen overhodet. En sak hadde landet p pulten hans like fr han skulle g. Viktig. Viktigst. Men, hva er viktigere enn din snns 18 rs dag? Hvor en hyggelig avtale var inngtt. En gutt som ventet spent p sin far. Kanskje mest p se hva fdselsdagsgaven var! Men pytt sann, det er jo slik det skal vre! Man skal vre spent p gaver fra foreldrene. Han fikk gaven sin. Men den kom to dager senere. Gutten var like blid. Men han m ha vrt lei seg p selve kvelden. Det bare visste den eldre mannen som satt foran meg. Innsikt. 

Han fortalte en hel del fra sitt yrkesaktive liv, og det var tydelig at dette var en mann med yrkesstolthet. Men, s kommer det som ble veldig trasig hre p. 

Han angret. Han hadde brukt altfor mye tid p helt andre mennesker enn de han burde ha brukt tid p. P familien. P venner. N hadde han ingen. Barna levde sine liv. Begge hans eks-koner levde lykkelige liv med menn som hadde oppdaget hvilke flotte damer dette virkelig var. Han sto ribbet tilbake. Og flte seg dnn ensom! Dette sa han med trer i ynene. Jeg ble nok litt tykk i halsen jeg ogs. Jeg syntes s synd p ham. For jeg kunne levende forestille meg hvor trasig han mtte ha det. Hver dag helt lik den andre. Uten mennesker som tok del. Som gav ham plass. Kun tilfeldige, fremmede som meg. Som i en stakket stund hadde tid til hre p ham. Og det var jo tilfeldig at jeg var der. Og at jeg satte meg ved siden av bordet hans. Kontakten hans med andre var basert p tilfeldigheter. 

Det er kanskje viktig ta vare p de vi har rundt oss. Investere i tiden vi har med dem. F relasjoner gr helt av seg selv. Det er f relasjoner man kan ta som en selvflge, og tro at den som utgjr motparten, alltid vil vre der.
S gjelder det oppdage dette fr det er for sent. ta grep. Gripe fatt i sine nre og kjre, slippe opp for gi dem mer plass. Utfra et genuint nske om at man vil ha dem der! Vise at man ser dem. Og at ikke noe av dette handler om kjedelige plikter. 

Jeg kjenner jo ett og annet menneske som har vrt der, og som har stoppet fr det ble for sent. Som har plukket opp trdene, begynt veve dem sammen igjen, for f gjenskapt vennskapsbilder, familierelasjoner. Og de har ftt det til. Disse har en ro over seg, man aldri ser hos de som raser igjennom livet i full fart, p jakt etter neste trofe. Neste gode jobb. Neste milepl. 

Jeg leste om en underskelse. Hvor man hadde spurt dende, om der var noe de angret p at de hadde gjort/ikke gjort. Jeg tror nesten alle, hvis ikke alle, svarte at de nsket de hadde brukt mer tid p familien. P venner. 

Det m da kunne vre plass til begge deler? En god jobb, og familie og venner? Hvis ikke, og man bare forsetter saldere vekk de nrmeste, s tror jeg man lett kan ende opp som denne ensomme mannen jeg mtte. Hvor man sitter og snakker med fremmede p en kafe, og det er den menneskelige kontakten man har i lpet av en dag, uke, mned og r. 

Det er kanskje ikke s dumt investere i de du har rundt deg? For en ikke nsket ensomhet tror jeg kan vre svart. Veldig svart. 

Tenk ikke ha noen. Ingen. Aldri en telefon, aldri et besk, aldri noen beske. Aldri noen som ringer p fdselsdagen, aldri noen som inviterer p middag, til juleselskap. Aldri. Det er mye det. 

 

Friluftsgen, Herr Mysterud og nye tider i 2018

Jeg har satt meg et ml. Komponert et slags nyttrsforsett. 

ta tilbake friluftslivet. F snekret genet mitt sammen igjen. Og komme meg ut p tur. 

Jeg startet det nye ret i telt. Dog bare to meter fra hytteveggen. Guttungen min l inne og sov. Han har snudd ryggen til telt og friluftsliv. Enda han er flasket opp p dette. Snn til dels i alle fall. Det var n til skogen vi stakk vi to.

Han var ikke s himla glad i bli kommandert av x antall foreldre, samt en trener, p fotballen. Det ble for mange beskjeder ta i mot, og til slutt visste han ikke om han skulle hre p den sinte pappaen til xxx eller p treneren, eller bare gjre som han hadde lyst til. Det ble vel mest med det siste - s han slutta! Helt og holdent. Han prvde for vrig andre ting ogs, men ble aldri komfortabel med denne organiseringen av aktiviteter som han nsket bare skulle vre LEK! Han ville LEKE, de voksne ville ha prestasjoner! Men nei, det ville han ikke. Jeg var jo bittelitt bekymret for at han bare kom til bli en sring, som ikke ville noe. Men s sa han det s fint en gang vi trasket i skauen og snakket om hva man br fylle tida si med. 

"Du har lrt meg alt jeg trenger kunne du mamma! Tenne bl, sette opp telt, g p skyter, g p ski, svmme og smre p brdskiver!!". Han var bare 8 r da, s i hans verden var det vel nok akkurat de tingene der. Hva skulle man med fotball eller andre ting nr man kunne tenne bl liksom?

En gang gikk vi p en friluftslisbutikk. Skulle kjpe ei lita handy ks. Guttungen sto ved siden av meg mens jeg betraktet disse ksene da. Det var en eldre kar p jobb i butikken.
Da han fattet at vi var litt glad i vre ute, s kom han med flotte bilder av seg selv og noen store laks han hadde dratt inn. Vi snakket litt om det der med barn og friluftsliv. Til slutt ble han s fornyd med at jeg, som heltalene mor, dro guttungen med p slikt som "pappaer vanligvis tar seg av!" at jeg fikk ksa. Jeg mener vi fikk den gratis, eller til halv pris. Og det passet bra, for den var dyr.
Han var av den eldre skolen. Snnenen hans lekte nok ikke mye med dukker nei. Det har for vrig min gjort. Det var ogs en historie om en eldre kar bak en disk p en butikk, og kjnnsrollesynspunkter.
Gamle herr Mysterud p Sagene drev jo en jernvarebutikk. Men han solgte ogs leker. S jeg dro med meg snnen min og skulle kjpe ei dukke til ham (jeg skulle vre litt politisk korrekt i min barneoppdragelse sikkert).
Nei, DET gikk ikke an!! S i stedet for at jeg fikk kjpe dukka, s FIKK toringen en liten gravemaskin gratis! Jeg fikk ikke kjpe dukka!! Den mtte kjpes et annet sted. Gravemaskinen har vi enn et sted. Den dukker opp under alle strre ryddeaksjoner. Har ikke rd til kaste den, selv om den mangler et hjul og eieren er vokst fra den for mange r siden. 

Vel, n skrev jeg meg bort her. Skulle jo skrive om friluftslivet som det engang var. 
Det var opp i skogen nr vi fant det for godt og formen var p plass (den er ikke alltid det). Med eller uten telt. Til DNT-hytte eller bare dagsturer. P ski eller beina. Slik var det. Men s dde det ut. Og det er liksom n skal jeg ta grep igjen. Og siden gutten ikke orker, og kjresten min har mer enn nok med sitt, s blir det meg da. Og den som enhver tid ha lyst kaste seg med. 

I dag jeg mtte opp p hytta for hente noe utstyr, og skal bli her til i morgen. Skal for vrig ikke sove p hytta. Jeg sover ute! Enten i hengekya, i en snhulelignende sak eller i teltet. Jeg fr se. Det blir i alle fall natt 2 av 30 planlagte dette ret!

...30 planlagte, betyr bare at det er det som er planlagt, 30 netter utendrs. Hvor, nr og med hvem aner jeg ikke. Det kommer som det kommer akkurat det.

Mine indre batterier lades aller best der det er lite folk og mye natur. S enkelt kan det i grunnen vre. 

 

 

 

 

Det krevende livet...

ret som har gtt har vrt ganske fint. Men ogs veldig krevende p sitt vis. Vi fr jo alle vrt dra p. Av og til er det fryktelig tungt, andre ganger gr det s lett som bare det. Men jeg skal ikke klage. Overhodet ikke. 

Jeg tenker p en nr og kjr som har slitt i flere motbakker enn de fleste av oss. Der et normalt liv kanskje har en og annen motbakke, s har hans liv vrt fylt av dem. Herfra til evigheten og tilbake igjen, er det noe som heter. Sjeldent passer det bedre enn akkurat her. 

Det har vrt s mange nedturer at han m ha kommet ut av telling for mange herrens r siden. Det har vrt strevsomt for ham. Ofte. Og veldig. Mye verre enn du og jeg kan forestille oss. Jeg har hrt p ham. Han har fortalt. Han har ringt meg nr angsten har ridd ham som en mare. Stakkar sier jeg bare. Stakkars menneske. Har du snakket med noen som har vrt s redd at de trodde det sto om livet? Da vet du.  

Jeg inviterte ham p kino i romjula. Det varte og rakk fr han svarte. Han hadde ikke penger. Han syntes det var nedverdigende at jeg skulle betale for ham, som var blitt 58 r. Det hadde jeg ikke tenkt p i det hele tatt.  P sett og vis ble jeg jo litt overrasket over utsagnet, samtidig ble jeg litt glad. For det er jo friske tanker. I grunnen. Men, jeg var snar med svare at dette var jo en slags bursdagsgave fra meg til ham. 

Jeg hper det nye ret vil bringe mange gode dager for ham. At det gr rett vei n. Forhistorien er lang, og den er hans. Det m snu en dag. For han vil s gjerne. Veldig gjerne. 

Angst, redsel, depresjoner, ensomhet. Det tror jeg har vrt hans flgesvenner i alle r. Han har prvd dempe plagene p sin mte - den mest uakseptable av dem alle. Jeg vet ikke, men jeg tror det gir noe lindring der og da. Men ikke p sikt. Kanskje manes det frem spkelser som blir enda mer plagsomme. Jeg vet ikke...jeg nsker bare at han skal f det godt n. Et trygt sted bo, at der er noen som passer p, hjelper ham. Og som har mildhet nok i seg til forst at alle kan feile, at alle kan bli liggende i en skitten grft trygle om hjelp.

Jeg har alltid sagt det - skulle jeg blitt steinrik over natta, den frste jeg hadde hjulpet hadde vrt ham! Han er den eneste jeg kjenner som virkelig trenger hjelp. Alle andre klarer seg alltids, av de jeg kjenner i alle fall. 

Jeg blir motls og oppgitt over at systemet vi har, ikke fungerer helt som det skal. Jeg vet ikke helt hva som skal til. Venner kan jo ikke kjpes. Men ensomhet br vi kunne gjre noe med. For det er ikke alle som klarer aleneheten. Som makter mte dager uten innhold. Igjen og igjen. Hvem som helst av oss kan jo prve. Jeg er jo der. Men jeg alene er ikke nok. 

Meningsfylte liv kan jo vre s mangt. Troen p Gud har nok gitt ham en hel del. Heldigvis. For hvem er jeg til si at livet han har levd, har vrt meningslst og vondt? Jeg kan bare formidle det jeg har fanget opp fra ham selv. Og det har vrt trer, det har vrt fortvilelse, desperasjon. Men, vi har ogs hatt noen fine stunder sammen. Og da koser jeg meg. Da er han den gode gamle igjen. Som fr meg til le s trene spretter! Han kan vre ulidelig morsom. Og utrolig interessant snakke med. Nr han pner opp den siden av seg selv. Nr han glemmer alt han str i av plager.

Jeg husker vi dro p en restaurant for spise for ett rs tid siden. Han, snnen min og jeg. Det var s uendelig godt sitte der og lytte til samtalen mellom gutten min og ham. Med ett var det jeg som var 13 r igjen, og satt med store yne og hrte p hva han hadde fortelle. Det var alltid s utrolig spennende snakke med ham. Jeg husker s godt han sa en gang:"TENK at universet er uendelig!! UENDELIG!!". Og snt snakket vi om. Og dette snakket han med gutten min om. Da vi hadde sagt ha det bra til hverandre, s sier gutten min at det var s fint snakke med ham. Akkurat slik jeg selv tenkte da jeg var p hans alder. 

Jeg er veldig glad i ham. Og dette skriver jeg for all verden, fordi jeg er stolt av ham. Fordi han har en styrke veldig f jeg kjenner har! Han er en skalt "survivor". Lander alltid p beina. Jeg hadde gtt under for lenge siden, og det hadde de fleste jeg kjenner gjort. Men han str. Enn str han oppreist! Et fredeligere menneske skal man lete lenge etter. Han skyr konflikter og vil bare ha fred og ro. Men han kan ogs irritere p seg grstein til tider. Intens som han kan vre. Men ogs god. Snill og god. Virkelig. Han har en personlighet fylt av mange fasetter. Og da blir man et spennende menneske. Slik han i grunnen er.

Men, jeg har vrt sint og jeg har vrt skuffet. Irritert og forbannet. Og redd. For ham. At noe skal skje med ham. For risikoen har jo s absolutt vrt til stede. I aller hyeste grad. Men alt dette hrer med, nr man str en som ham nrt. For det gjr jeg. Og jeg er ydmyk for den tillit han viser meg. Det er ikke gitt. 

Kjre gode deg. Jeg nsker deg, mer enn noen andre, et godt nytt r. Og aldri har jeg ment det s mye som n. DU fortjener virkelig mte gode dager n. 

Godt nytt r. 

 

 

 

F et par pinneraketter takk!

Jeg har for frste gang i hele mitt 45...nei, 46 rige liv. N ble jeg rett og slett i stuss over hvor gammel jeg egentlig er...! At det er mulig. I alle fall, jeg har for frste gang kjpt to bokser med fyrverkeri. 

Jason, snnen min p 14 r, spurte om vi ikke kunne kjpe noe - for EN GANG SKYLD, som han sa. Og jeg tenkte, at siden han var s grei bli med meg p fjellet, s skulle jeg jaggu rive i noe greier. 

Jeg har jo hrt om pinneraketter, s jeg strenet bort til den der bua hvor de solgte diverse til nyttrs aften. Og ba om et par pinneraketter. Som jeg der og da lrte at er forbudt. Det er derfor jeg hadde hrt om dem. Det har vrt snakk om forbudet. Og jeg har ikke hrt nye nok etter. Bare notert meg  at noen raketter heter "pinneraketter". 
Gubbene i teltet humret n litt, og Jason som sto bak meg hadde vel lyst krype tilbake til bilen. 

Uansett, jeg ble realitetsorientert og fikk en innfring i rakettverdenen. Og etter at de hadde forsikret meg om at "Joda, det ER lang nok lunte, du kommer deg vekk. Du har gooood tid!".  Eller: "Eh, nei de kan ikke eksplodere uten at de fyres opp!". Og til sist: "Har du noen som kan fyre disse for deg? Det er ikke farlig alts, men du virker litt usikker?!". Jeg snudde meg mot Jason, men jeg tror han sto der og lot som om han ikke kjente meg. Gubbene var snar med si at det burde nok vre en voksen som gjorde jobben ja.

Jeg tror de hadde snn sympati med gutten, at de gav ham 6-7 esker med noen "ufarlige greier", som de forsikret meg om at det var, da de s at jeg skulle til fyre av tusen sprsml om dette...ogs. 

Jeg hper liksom innerst inne at det blir storm til oppskytingskvelden, men samtidig skal jeg jaggu meg fullfre prosjektet! Frst skal jeg ve meg p et par fakler! 

Og, brillene vi fikk med, skal vi selvsagt bruke. Hvorfor vi fikk dem aner jeg ikke - jeg har ikke tenkt st i nrheten av boksene nr de tar av! Eller, fr man briller i tilfelle de eksploderer for raskt, tro? At lunta brenner fortere enn det den var laget for? 

Vi fr se. Jeg savner i alle fall kjresten min. Bedre vre to voksne enn en nr rakettene skal opp! S kan liksom den ene ta over for den andre, om motet svikter. Jeg har respekt for dynamitt! Det m jeg bare si! 

Det blir uansett helt sikkert en fin kveld, med elgkjtt og dessert...som jeg n kom p at jeg har glemt kjpe inn. 

Godt nytt r!

Ingen oppgradering p deg nei!

Endelig kan vi si at det blir jul p oss ogs! Vi har liksom stupt inn i den  - med ryggen frst. 

I begynnelsen av desember mtte vi reise til USA. Mtte. Skal ikke g s mye inn p akkurat det, siden det ikke handler om meg direkte. I alle fall s fikk vi hele fr-julstida i USA. Washington DC. Det gav NULL julestemning. For hvor var Lucia? Ingen tradisjon med julestjerner i vinduene  se noen steder. Og adventslys, en to tre fire. S det ingen steder. Julesangene var ikke de jeg er vant til heller. Jeg savnet til og med julereklamene p TV2!! Jeg mtte alts ikke den amerikanske frjulstida med et pent sinn. 

Litt etter litt kunne vi bevege oss bort fra Washington, og tok da en svipptur til New York. Det gledet jeg meg litt til - tida fr denne turen hadde vrt s preget av omstendighetene vi var i. S det ville bli godt komme litt vekk. Og s til New York da! Ikke det, jeg har aldri hatt noe srlig nske om dra til New York. Jeg er slik som heller vil se flott natur, og har en hemmelig drm om oppske et sted i Skottland. Tror det kalles The Lake District. Men ok, det er n en annen sak det da.

Det ENESTE jeg virkelig ville se i NY var se Manhattan fra oven. Men ogs fra sjsiden. Jeg fikk sett NY fra 71. etasje i Rockefellerbygningen. Rock of the Top! Det var virkelig storslagent. Helt fantastisk. P gateplan var det et sant mareritt! Folk gikk tett i tett i tett bortover fortauene. Vi bodde p et hotell ved Times Square. Og det g ut fra hotellet var som g rett inn i et menneskelig helvete! Jeg ble faktisk nesten lammet av sjokk! Jeg hadde aldri trodd det skulle vre s mange mennesker i gatene! Det skal sies at vi gikk langs hovedturistlypa OG dette var en uke fr jul. Det er jo populrt med frjulstur til NY. Og det var tydelig. Jeg har ikke noe sammenligningsgrunnlag - jeg har jo aldri vrt der fr. Og jeg skal nok ikke dit igjen heller. Med mindre snnen min finner p flytte dit. Men det fr han ikke lov til!! Selv om vi er forbi den tiden han lovet p tro og re kjpe leilighet rett ved siden av der jeg bor! Han proklamerte tvert i mot da vi var i NY at "HER kunne jeg bodd!!". Jeg trodde han tulla med meg. Ingen kan vel p ramme alvor si de nsker bo i NY nr de er der for frste gang en uke fr julaften! 

Jeg synes forvrig ikke jeg s noe til at vi nrmet oss jul. Ikke i NY og ikke i DC. 

Tiden for reise hjem kom den 21. desember. Jeg gruet meg fryktelig til hjemreisa. P konomiklasse. Trangt, seter som knapt kunne lenes tilbake. Og de kunne ikke det i det hele tatt om det satt en stor mann/kvinne bak. I over syv timer skulle vi liksom sitte slik. S jeg fant p at denne gang, denne gang skal vi sren meg oppgradere hele turen. Men det var jo ikke s lett. Selv om det var seter ledig bde p business og SASPlus. 

Jeg kunne fint oppgraderes, men ikke snnen min. Fordi vi hadde bestilt glutenfri mat til ham! Ene og alene derfor! Det var ikke til tro. Hvor mange med spesialkost ber om oppgradering p en tur? Vel, stort sett ingen vil jeg tro. Og p det meste kanskje to, tre stykker?  S S vrient ville det vel ikke vre bre mat fra konomiklasse til business. Men jo, det var det. S vi prvde oss med at han fint kunne klare seg uten maten (vi har alltid med noe uansett, for alternativene er noen ganger nesten uspiselig). Nei, den maten MTTE han bare ta! 

S det gikk ikke. Men snnen min, han er laget av gull tvers igjennom. S han sa at jeg bare kunne oppgradere for meg selv. Jeg plages med nakken og jeg fr alltid problemer etter disse lange flyvningene. Jeg tror det er fordi jeg sitter rett opp og ned i s mange timer. Kan ikke noe for det, nakken er mitt svakeste punkt. Og det vet guttungen, og unnet meg alts f en grei reise, forhpentligvis uten strre problemer etterp. Har alltid vondt i hodet etter lange turer p grunn av denne nakken. 

Jeg vil si "shame on you SAS" som ikke kunne vre LITT, bittelitt p tilbudssiden med hensyn til guttungen. Men ikke sren heller! 

S det ble til at bare jeg oppgraderte til businessklasse. Og p SAS sine interkontinentale ruter har de seter som kan sls ut til senger. Det flger sengety med.. Man sitter med sitt eget lille avlukke og har det egentlig veldig privat. Det var den beste flyturen jeg noen sinne har hatt. Jeg som liker sove p magen, kunne til og med innta akkurat den stillingen. Og jeg sov! Helt til det begynte riste. Da kom katastrofetankene for full musikk. "N!! Det er N det skjer!!". Fest setebelteskiltene kom p, og vi humpet i vei. Men det gav seg. Jeg skjv vekk tanken p at vi var langt langt fra land, midt ute i ingenting med hav p alle kanter. Og store fly har tross alt forsvunnet i havet. Hvorfor ikke oss liksom. 

S kom vi hjem. Med en koffert for lite. Den andre var blitt igjen i Kbenhavn der vi bytta fly. Den kofferten tok det jaggu lang tid f. Eller, snt er vel relativt. Men til at den faktisk l i Kbenhavn, og jeg fikk melding da den ankom Gardermoen, s varte og rakk det f den. N for en liten stund siden, kom den. Helt intakt. 

Hjemme prvde jeg pynte litt, men engasjementet uteble. Klarte liksom ikke spa frem s mye som et bittelite glimt av julestemning. Vi skulle p julegrt i dag hos noen nre og kjre, men vi mtte avlyse det p grunn av denne kofferten som kunne komme nr som helst. Jeg hadde sikkert delagt hele julegrtseansen. Jeg strlte nok ut minus-julestemning lang vei. S vi kjrte p hytta i det kofferten var i hus. 

Og idet vi satte opp juletreet kom flelsen av jul! Jeg har alt jeg nsker meg. Bortsett fra en. Kjresten min. Han ble igjen i USA. Vi hadde en liten mini-julaften hos ham fr vi dro. Og jeg fikk verdens fineste lille julegave hos ham. S snn sett er jeg i hvert fall fornyd. 

N sitter jeg her med fyr i ovnen, ny-pyntet juletre, et eller annet juleprogram surrer i bakgrunnen p TV`en og snnen min har trukket seg inn p sitt rom, der han har en egen tv. Men fr han gikk dit hadde vi noen fine samtaler her i stua.

S n gjenstr det bare si God Jul til deg som kom helt hit. 

Manhattan

GOD JUL TIL STORE OG SM

Det var nesten front mot front det!!

Vi hadde en skrekkelig opplevelse p veien, her fr helgen, guttungen og jeg.

Kort fortalt - vi holdt p kollidere med en bil som var i en forbikjringssituasjon, da vi rundet en sving. Det er sant det som sies, at tiden gr sakte i kritiske situasjoner. 

Hadde det blitt front mot front, aner jeg ikke hvordan det hadde gtt. Guttungen min er alltid roligheten selv. Men i denne situasjonen reagerte han med skrekk og gru, i det bilen nesten tok sidespeilet mitt, p vei inn mot egen fil. 

Merkelig at noen bare satser p at snt gr bra! Slik som den der Teslaeieren som fant ut at det var greit kjre forbi i en sving, og hvor han alts mter p ei ung jente. I en liten bil. Selv kom han med to tonn rundt svingen. P feil side av veien. Jenta p 19 r dde jo. Og tilbake sitter en sorgtung familie. Teslaeieren overlevde. Hper han aldri fr kjre bil igjen. For det han gjorde var , med viten og vilje, utsette andre mennesker for livsfare. Med viten og vilje!! 

Hva fr sjfrer til gjre snt? Og s enda i omrder hvor det er mye trafikk!! Hvor man vet det er mye trafikk! 

Det hjelper ikke en plass om man selv kjrer etter alle kunstens regler - kommer det en tulling p veien, ja s er det gjort. Man kan bli drept eller skadet for livet. 

Slik som dama jeg leste om. Nakkeskade. Hun ble ufr og plages mye med smerter. Fordi en tungtransportsjfr gav blaffen i holde avstand. Og hvor ofte opplever jeg ikke akkurat det? At store og sm biler ligger og henger p sttfangeren min!? Ikke fordi jeg kjrer sakte. Det kan vre normal fart i henhold til fartsgrensene, jeg kan ligge i en k som flyter fremover i 80 km/t. Og s kommer disse premieidiotiene og legger seg tett bak. Som om jeg kan gjre noe med situasjonen nr der er f avkjringsmuligheter, k, midtdeler osv? Og hvis man kjrer i 80 km/t, kanskje 90. Da frister det ikke s veldig bremse ned  for slippe tullingen forbi, om man har massevis at tonn hengende bak, og hvor sjfren sitter s hyt at jeg er i tvil om han i det hele tatt ser bremselysene.

Hvis det er slik, at jeg ikke kan kjre ut med det frste og midtdelere - vel da sakner jeg farten slik at jeg ligger godt under fartsgrensa. For det er tross alt bedre f flere tonn inn i baksetet i 60 km/t enn i 80-90 km/t. S slike sjfrer gjr det bare verre for seg selv, om de vil fort frem. Og jeg skulle ikke hatt noe problem med forklare det til politiet - om hvorfor jeg valgte spass lav fart! For det er jo ikke helt lov det heller. Men det gjelder redusere risiko for strre skade enn det lav fart kan medfre. 

Og jo,  jeg slipper slike forbi ved frste mulighet. Men oisann, der er til og med de som ikke VIL kjre forbi! De nsker ligge der bak og gni seg mot min sttfanger!

SOM jeg nsker politiet kunne ha avstandskontroller mye oftere. De kunne jo finansiert halve statsbudskjettet p dette, s ofte som jeg ser folk ligger for nrt forankjrende kjrety. Senest i gr p vei ned fra fjellet. En stor, hvit Volv l kloss oppi bilen den hadde foran seg. Ned fra Sollihgda og mot Sandvika. Sjfren i bilen som var utsatt for denne idiotien, m jo ha  vrt mektig irritert. Hun skulle bare lagt seg i 40. Volvoeieren hadde ikke kommet forbi. Det var umulig. Der var midtdeler og veldig, veldig svingete vei, med konstant motkjrende trafikk. Synes man br ha all mulig rett til redusere farten betraktelig om man har en som driver p som denne fjotten jeg n har beskrevet. Hvis der ikke er mulighet til kjre ut til siden. 

Man kan ikke annet enn fortsette kjre s pent man kan. Men ulykker skjer, og folk dr i trafikken. Men, det er ikke noe rart. Politiet er sjeldent se, og det er altfor mange som derfor bare tar vanvittige sjanser. S gr det bra - helt til det ikke gr bra mer!

 

Raushetens tid er p vei - ikke lenge igjen til jul!

Tipper det er endel fattige, uteliggere, tiggere og narkomane som ser frem til jula - ikke fordi den ndvendigvis er s lys og hyggelig og full av familiekos og bla bla bla. Nei, for da blir vi nordmenn s gavmilde. Og snart er den her, raushetens tid. Jula!

I det store og hele s er det noen f ildsjeler som bryr seg hele ret igjennom og som stiller opp med mat og klr og omsorg til de som ikke akkurat har flust av alt dette.
S kommer mange andre etter og gjerne vil vre god...i en kort periode. Som regel handler det om jula og ukene fr denne setter inn. Fattighuset flyter over av gaver til byens fattige. Man kan spandere middager p hjemlse over sms. Det klinger vel ogs i kalde mynter som treffer tiggerkoppen, litt oftere i desember, enn ellers?

Og godheten, den er godt fordelt utover desember, s da blir det jo noen uker hvor fattige opplever gavedryss og vennlighet.
Men som en av de guttene p gata sa: "Snart e januar her igjen, og da e vi glemt helt til neste jul..."

S hva kommer denne desember-gavmildheten av? 

Fordi vi ikke kan utst tanken p at noen m g igjennom desember uten noe ekstra? Blir det lettere vre meg resten av jula om jeg vet at jeg har kjpt en middag til en uteligger?

Avlatshandling? For hva da?

Blir vi pvirket av julens budskap? 

Vi vil bare gjre noen glade fordi vi blir rrt av se dette?

Tenker vi at dette her, det m da gi litt god karma? 

Misforst meg rett - fortsett gi! For all del! Noe er bedre enn absolutt ingenting!

Jeg har jo opplevd meg selv som mye mer gavmild i julestria enn ellers. Absolutt. Det er derfor jeg sitter her og tenker igjennom dette her. Fordi han traff meg s kraftig han som nevnte det med at de snart var glemt, fordi januar sto for dra. Han hadde jo veldig rett da...dessverre.

Og jula i r, blir vel ikke srlig annerledes enn tidligere r.

Hva hvis du dr...

Man har barn, man har hus, bil, penger p bok. Og lever godt. Men tanken p at man skal d en gang, melder seg fra tid til annen. Og som alenemor til ett barn, s har vel den tanken meldt seg oftere hos meg i lpet av rene, enn hos folk flest, vil jeg tro. For hos oss har det ikke vrt noen pappa hvile den tanken p. 

Livet kan snu p sekunder. Det vet jeg alt om. Den andre av oss, foreldreteamet, dde plutselig.  
I lpet av et sekund har du mistet en nr og kjr. Plutselig er du alvorlig syk, skadet. Plutselig finnes du ikke mer. Bare i form av bilder og minner.

Hva da? Med barnet ditt? Barna? Kanskje du til og med takket farvel sammen med barnas far? I en ulykke?
For ulykker skjer, og de rammer ekte mennesker, som deg og meg. Og tilbake str srgende familie og venner. Og barn som har mistet sine forsrgere, sitt heiagjeng. 

Er det ikke lurt ha orden i sakene da? Det gr riktignok ikke an testamentere bort barn. Men man kan etterlate seg et skriv hvor man formidler et nske om at man vil at barna skal, hvis mulig, bo hos utpekte personer. Og som jeg har skjnt s tas det veldig stort hensyn til slike nsker.  S hvorfor ikke? 

Dette er ubehagelige tanker, men jeg er rimelig sikker p at de aller fleste foreldre har tenkt tanken: "Hva hvis..." S lukker man tanken inn, og fortsetter med livet. 

Men, ja, hva hvis du dr mens barna er sm og trenger deg? Og barnas andre forelder av en eller annen grunn er utelukket tenke p. Hvor skal dine aller kjreste bo, vokse opp? Hvem ville du pekt ut til ta p seg, i dine yne, verdens viktigste oppgave? Hvem skulle blitt barnas nye heiagjeng, sttte, omsorgsperson?  

 

 

 

"Elite-samer"

Jeg m si jeg tar det som en seier nr noen sletter meg som sin Facebookvenn, fordi jeg har vrt uenig med dem i noe - p en saklig mte. Srlig nr det er politikere som lar seg fornrme. N sist en sameaktivist som ikke tlte at jeg motsa et innlegg hun la ut p sin Facebookside i gr.

Det handlet om denne debatten om at urfolk fler seg trkket p av at Siv Jensen tok p seg et indianerkostyme. Eller var det reaksjoner p reaksjonene? Det er s vidt vi p sidelinja klarer flge med i alt  man kan bli krenket av i disse dager...Uansett, jeg er blitt litt mer engasjert enn jeg egentlig hadde tenkt, og har latt meg involvere i et par diskusjoner p nettopp Facebook. Jeg har sagt tilnrmet det samme ved to forskjellige anledninger, hos to forskjellige politisk engasjerte damer. Den ene overlot diskusjonen til "gjestene", den andre ble sur og slettet hele meg. Det er en seier i seg selv! Faktisk. 

Men s over til hva dette blant annet handlet litt om. Jeg personlig er lei av at samer gr ut og snakker p vegne av oss alle. Og det sa jeg i innlegget jeg la ut p en FB-vegg som en kommentar til en artikkel som eieren av veggen la ut. 
Videre gjengav jeg noe jeg har hrt bli sagt av en meget bestem mann av samisk herkomst, at samene som oftest str frem og snakker p vegne av oss alle, er "elite-samene". Helst de som har studert ved Universitetet i Troms (Lurer litt p om det var dette med "elite-same" som gjorde utslaget for utfrysningen av meg fra det gode selskap?).
Den vanlige, hverdagssamen har nok med sitt og ser fremover. Er i hvert fall mitt inntrykk. Mens man kan f inntrykk av at aktivistene hele tiden leter etter problemer og noe sette fingeren p i forhold til det skalte storsamfunnet. Det tror jeg mange er lei. Det er i alle fall det jeg fanger opp nr jeg snakker med folk som har tilknytning til den samiske kulturen. Men dette vet jo ikke "elite-samene" hvis de bare skal menge seg med hverandre, og ikke gidde og nedlate seg til ta en temperatursjekk i forhold til det de selv holder p med.

Og s en annen sak som plutselig fikk plass i dette her - politikere som ikke tler bli motsagt har rygger som bananer, er mitt syn p det at man som en meningsbrer ikke tler lyden av en annen. Slik som SV-politikeren som slettet meg som sin facebookvenn for noen r siden. Jeg var for kritisk til SVs politikk! Jeg var litt stolt av meg selv da. Srlig siden jeg ikke hadde vrt annet enn saklig.

Hvis man luker vekk alle man er uenige med, s fr man aldri gjort en god jobb tror jeg. Fordi man menger seg med sine meningsfeller, og fr ikke fulgt med p hva motstandere mener. En slik politiker ville jeg aldri stemt frem. Nei, de m vre tffere enn som s. Og de m vite hva som rrer seg utenfor deres hyggelige "vi-er-s-enige-vi" atmosfre. S kanskje en og annen samepolitiker hadde hatt godt av snu seg litt rundt og se hvem som str bak ham/henne nr vedkommende sier VI SAMER VIL IKKE HA DET SLIK?! Kanskje der bare str to, tre stykker?

Nr det er sagt, s mistenker jeg at aktivistene aldri kommer til se p slike som meg som ekte samer. De mener nok jeg motarbeider den samiske kulturen ved ikke dvele ved hvor krenket man blir av at for eksempel Siv Jensen kler seg ut som om hun stammer fra et urfolk. Eller var det det krenkelsesflelser av reaksjoner p reaksjoner de selv har?

Det kan hende man bare tirrer p seg folk ved opptre som ekstremt krenket og sret p vegne av andre kulturer og egen kultur og gudene vet hvem og hva! Forresten s har jeg ogs hrt at det er hersketeknikk bruke ordet "krenke". Tr snart ikke snakke mer, alt blir jo galt til slutt!

Personlig liker jeg ha alle slags venner - kanskje i sr de jeg er uenige med. Det er da det blir heftige diskusjoner og litt meningsutvekslinger. Det er kjedelig bare menge seg med folk som mener det samme som meg. Grrkjedelig.

Men, jeg har flere politikere ta av, bde samiske og norske. De tler heldigvis en frisk diskusjon, fronter egne saker, tar i mot tilbakemeldinger, svarer saklig og er liksom med der det skjer. Lukker seg ikke inne med sine egne. 
Ei av de jeg har p min venneliste kjenner jeg s langt tilbake som til vidergendeskoletiden. Da gikk diskusjonene hyt, men vi var like gode venner selv om vi var rivende uenig i ulike saker. 

Men, ikke alle er slik da. Tydeligvis :)  
 

 

Fattigdommen og statsbudsjettet

Dagene gr sakte fremover. Prver holde humret oppe, selv om jeg ikke fr trimmet skrotten noe videre for tiden.

Statsbudsjettet som er lagt frem er da av noe interesse. Der jeg med skrekk og gru oppdager at pelsdyrnringen fr 100% mer i sttte, enn organisasjoner som jobber for dyrevelferden!! Utrolig. Virkelig helt utrolig!

Vi som er aleneforsrgere fr reduserte skattefradrag for vr aleneforsrgertilvrelse. Redusert i form av at det ikke ker, slik alt annet ker i samfunnet - pris p varer og tjenester. Som for eksempel barnehageprisene.
Og de som sukker og sier at disse alenemdrene br holde kjeft, skal selv holde kjeft. For det frste er det ikke bare mdre som er alene. Det finnes mange fedre i samme kategori, aleneforsrgerkategorien.
NRK-lisens og kommunale avgifter tar ikke hensyn til at man kun har en inntekt i husholdningen. Tvert imot. Vi betaler like mye som en familie med to inntekter (dette er forvrig urettferdig for alle enslige, ogs de uten barn, med bare en inntekt i husholdningen).
P toppen av det hele er visst barnetrygden frosset fast en gang p nittitallet. Det ser ikke ut til at nvrende regjering heller ikke har noe intensjon om tine den for s heve den. Er man redd for at folk som putter barnetrygden p sparekonto til poden, skal f for mye, s kan man jo behovsprve den. Men hvem politiker tr ta fra de som har mer enn nok fra fr, "gratis" penger? Ingen. 

Barnepensjonen snnen min p 14 r fr, som en flge av at far ikke lever, skattlegges s det holder. Mens en tilsvarende tenring, som "bare" har skilte foreldre, fr sitt bidrag fra far/mor uten betale s mye som en krone i skatt.
Alts, fr snnen min 2500  kr, og kameraten hans det samme fra sin mor eller far (avhengig av hvem som har hyest inntekt), s avkortes snnen min sine 2500 kr med noen og tyve prosent i skatt, mens kameraten beholder sine 2500 kr helt uten noen form for avkorting.
Sa du rettferdig? Tror ikke det. MEN, noen m finansiere skattekuttene til folk som har mer enn nok fra fr. S bare la 14 ringen betale!! Og alle andre barn som har mistet en eller begge forsrgere i form av ddsfall. La dem betale, de klager ikke s hyt og massivt s der kan man bare kjre over. 

I statistikkene over de som har lavest inntekt, befinner aleneforeldrene seg, sammen med bla ufre og innvandrere. Vi snakker om fattigdom i dagens Norge. 
Jeg husker s godt da Siv Jensen kom med forslag om en slags nasjonal dugnad, for hjelpe folk ut av den norske fattigdommen. Som hadde vokst under Stoltenberg regjeringen.
Siv sin dugnad var nok mer et skarpt skyts mot de som satt i posisjon, den gang man faktisk hadde fattigdom p dagsordenen. Da satt Siv i opposisjon og foresl en pengebruk ingen hadde sett maken til - og da ogs p fattige i dette landet. 

Det har vrt latterlig stille fra den kanten, og det har det vrt siden FrP og Hyre selv kom i posisjon til bestemme. De gjre ingenting for avhjelpe. 
For det er faktisk gjre noe, det ikke gjre noe. Lar man barnetrygden vre som den alltid har vrt, da har man gjort noe. Lar man fradrag for aleneforeldre st urrt, vel da har man ogs gjort noe. I negativ retning for den enkelte. Men, det blir jo mer til fordeling andre steder i samfunnet. Som feks skattekutt til ja, som nevnt s ofte fr - de rikeste av oss. 

Ikke det at venstresiden var noe bedre. Tvert i mot.
Derfor var det snn sett, akkurat det samme hva jeg stemte ifht disse sakene, ved valget som var n nylig.
Det ble andre ting enn fattigdommen som bestemte hva jeg skulle stemme. Det synes som om alle partier er enige om at fattigdomssprsmlet er noe de lar ligge. Ikke viktig. Og stemmene fra gruppene som lever i fattigdom, er ikke s sterke. S da s...

Har forvrig sett i diverse debatter at der er flere og flere som ikke tror der finnes fattigdom i Norge i dag. For alle fr hus og mat, mener de. Da er det bra nok. De mener man skal sammenligne fattige i Norge, med hvordan folk har det i SKIKKELIG fattige land, og ikke med Norges vrige innbyggere. Da er det jo p grensen til at hvis man fr et par poteter per dag, s er det bra nok. Sammenlignet med feks fattige i Afghanistan. Ignoransen p omrdet er ufattelig til tider.

Disse som ikke tror vi har et fattigdomsproblem i Norge,  kunne jo snakket med barn av fattige foreldre. De kunne fortalt om sult, drlige sko, for sm klr. Utestengelse fra organiserte aktiviteter. Manglende deltakelse i bursdager og p skoleavslutninger (som faktisk enkelte foreldre gr i spissen for gjre til et arrangement med inngangspenger i form av lrergaver, bidrag til totalt undvendige matserveringer osv). 
Jeg tror forresten det var foreningen Voksne for Barn som hadde en kampanje vedrrende dette. Hvor barn fikk snakke om fattigdommen de lever i. 

Hvorfor skal vi bry oss? Vi som har nok? Hvorfor skal vi vre med p lfte denne gruppen ut av sin fattigdom? Jo, for det frste av medmenneskelige hensyn. For det andre er det god samfunnskonomi hjelpe fattige ut av fattigdomsfella. Slik at vi fr flere gode skattebetalere og innbyggere med kjpekraft.

Fordi, fattigdom gr i arv. Hvis mor/far m hente sin inntekt fra NAV, da er visst sjansene relativt store for at barna vil gjre det samme. M man s m man. 
Men blir man henvist til sidelinja allerede som barn - fr ikke vre med der andre barn er med, s tror jeg man mister perspektivet p mulighetene her i livet. Noen kommer seg ut av det og finner sin egen vei ut av fattigdommen. Men mange blir vrende. Og vi fr bare flere og flere fattige. Blant aleneforeldre, blant ufre, innvandrere og minstepensjonister. Og faktisk, lnn i enkelte yrker er blitt s lav, at folk ikke klarer seg med en jobb, men m ha to jobber. Hva da med de som ikke makter to jobber? Fordi de har barn? Fordi de ikke har helse til det? 
Synes nesten vi begynner g mot amerikanske tilstander her. Men, det er vel en nsket politikk det da.

Men hva gjr vi? Jeg er aleneforelder og delvis ufr. Nnoen tror snt er selvvalgt,  og at ufretrygd er noe du bare finner ut at du skal velge deg, men det kan jeg skrive under p at det ikke er - prv f kreft du, s skal du se hva som kan skje p kapasitetsfronten. Jeg sier "kan", for ikke alle blir rammet av senskader. Men uansett skade eller sykdom,  holdningene til ufre er begredelige. Og det er jo ikke s rart, nr selv statsministeren str frem p tv og antyder at bare de ufre f lite nok penger s blir de nok friske skal dere se! Jeg er evig glad for at jeg har restarbeidsevne p 50-60%, det brer inntektene mine. For ufredelen er noe stakkarslige greier. Og jeg skulle gjerne vrt i stand til jobbe 100%, med den lnna som flger med, samt pensjonspoengene som kommer p kjpet. Og du tror dette er selvvalgt kjre Statsminister (skrives statsminister med liten eller stor S forresten???)?!
Men, vi klarer oss veldig bra, gutten min og jeg. Veldig bra. Bil kunne jeg kjpe etter at jeg fikk en litt strre erstatning for feilbehandling i helsevesenet. Leilighet kunne jeg kjpe, fordi jeg var tidlig ute og i full jobb da den ble anskaffet. S vi har det bra. vre konomisk uavhengig har vrt og er viktig for meg. 
Men alle har det ikke bra i hverdagen. Og med rets statsbudsjett s vil vi nok heller ikke denne gang se noen endringer for fattigdomsgruppene.
Og ingen gidder finner frem fattigdomsstatistikken mer. Vi bare vet at den sikter mot nye hyder. Hvor mye, hva det betyr i praksis, se det orker ingen bry seg med. Bortsett fra ideelle organisasjoner og enkeltmennesker. Men, har man ikke politikerne med p laget, s forblir det slik det er i dag. Og kanskje enda verre for hvert r som gr.

Over til noe helt annet. N skal jeg sette meg ned og lre meg om atomenes oppbygning, hvordan molekyler dannes, protoner, elektroner, ioner, bindingsstrukturer osv. Snnen min skal ha kjemiprve p mandag, og han trenger hjelp til lre seg stoffet, ogs p hjemmebane. Og jobben med det, den er min.

PS godt gjort at du leste helt hit. Det er ikke s mange som interesserer seg for fattigdomsproblematikken i Norge i dag.

 

Bekymringsministeren

Jeg har akkurat vrt i USA. Kom hjem forleden dag. Med smerter mellom skulderbladene. Som jeg trodde var en lsning i ryggen eller noe. Men, s minnet det likevel mistenkelig mye om noe jeg har hatt fr - pneumothoraks. Hull i lungen rett og slett. S det siver luft inn mellom lungen og brystveggen. Og det er jo ingen normaltilstand som er ufarlig. Tvert i mot, det kan vre livsfarlig, hvis det fylles nok luft inn der det ikke skal vre luft. Hjertet og hovedpulsra kan forskyve seg og bla bla bla. Dd. Ferdig. 

Da jeg hadde dette for to r siden, var 1/3 av lungen kollapset, og resten var vel i ferd med synke sammen. Ingen hyggelig diagnose, og det var sykebil og akuttmottak og thoraxkirurg, masse smertestillende (jeg var hy som et hus i dagevis) og slange stukket inn i brystveggen for suge ut lufta ved hjelp av aktivt sug. Det er et sant mareritt sove med det suget som durer og gr. En av alle de hundre gangene jeg vknet av suget, trodde jeg at jeg var rett ved siden av en foss. Det ble lite svn de nettene jeg l p sykehuset. P grunn av det hersens suget. 

Vel, tilbake til starten her. Da jeg kom fra USA forleden dag hadde jeg alts samme type smerter som den gang lungen kollapset. 
Jeg gikk hele dagen og kjente p dette her, og ble mer og mer nervs for at det var ny runde p gang, med sykehus og alt som fulgte med.
Og jeg var enda mer nervs for legge meg og sove her hjemme, for s aldri vkne opp igjen (her er vi ved kjernen i dette innlegget - nevrotikeren i meg). S jeg dro ned p legevakta. Flte meg forsvidt i fin form, kun disse merkelige smertene bak i ryggen. Og denne gang som forrige, s ble jeg sluset forbi alle ker, og fr det var gtt ti minutter s sto jeg og ble bestrlt av rntgenstrler. Og joda, der var nok noe p gang. Men det var ikke s stort at de trengte noen skalt akutt intervensjon den kvelden. S kalt liten kappe. MEN jeg mtte dra meg p sykehuset morgenen etter. For ta nytt rntgenbilde og evt legges inn. 

Skal si man begynner bevege seg forsiktig, puste svrt lett og aldri helt dypt nr man vet hva som er p gang.
For jeg vil for alt i verden unng f lagt inn dren. Det var en srdeles vond opplevelse. Dessuten har jeg en snn som nok klarer seg alene en natt eller to, men vre alene hjemme mens mamma ligger p sykehus, det tror jeg ingen 14 ringer skal mtte oppleve (sist ble han lagt inn sammen med meg, og fikk bde seng og mat). 
Og det med liste seg rundt, ikke dra pusten helt inn - det hpet jeg ogs skulle bidra til at jeg ikke endte opp med... d plutselig. For jeg, jeg er verdens strste nevrotiker! 

Jeg er redd for alt. Men det med d selv, det er jeg ikke s redd for. Og det skulle man jo ikke tro, om man leser det jeg akkurat skrev. 
Jeg er redd for d fra snnen min. Han ville nok klart seg helt fint om jeg dde, men en gutt p 14 skal ikke vre uten hverken mamma eller pappa, og min gutt har allerede mistet sin pappa, s da er vel mamma ekstra verdifull for ham tenker jeg.   

Jeg er redd for miste de jeg er glad i. Og det finnes vel ikke en eneste ddsmte jeg ikke har tenkt ut at de kan utsettes for. Blind vold, trafikkulykker, flystyrt, andre ulykker, alvorlige sykdommer osv. Det er som at jeg bare ved ha tenkt ut alt p forhnd, s skjer det ikke. Magiske tanker, med andre ord. Litt snn p grensen til galskap vil jeg jo si, om jeg ser meg selv utenfra. 

For de som ikke har lest meg fr, jeg har hatt kreft. Og jeg har utviklet en veldig sykdomsskrekk. S mye at jeg fint kan ignorere mistenkelige funn som for eksempel en kul i brystet. Jeg orker ikke tanken p mtte forholde meg til kreft en gang til. S late som om der ikke er noen kul, er unng en ny diagnose. Det er som pisse i buksa for holde seg varm i minus 30 kuldegrader. Alts bare en eventuell utsettelse av problemer. 

Man skulle jo tro det var helt motsatt, at man lp til legen med en gang man fant noe som KUNNE vre kreft. S jeg m virkelig snakke hardt til meg selv, om det skulle vre noe. Som en gang jeg faktisk fant en kul i brystet. Jeg husker jeg ble s redd at jeg ble kvalm. Og s bare lot jeg som om jeg aldri hadde funnet den kulen. TENK vre s dum!! Tenk det! Angst kan gi seg mange rare utslag, penbart. Kulen forsvant og den kom igjen. S det var tydeligvis en kul som fulgte en slags hormonell syklus. Ikke noe farlig. Flaks for meg, som er s uhorvelig korttenkt der.

Sykdomsskrekken jeg har, gjelder ogs gutten min. Guttungen m til legen om det er noe jeg ikke klarer sl meg til ro med. Akkurat i forhold til ham, prver jeg vre s rolig og tilbakelent som mulig. For jeg nsker ikke at han skal overta min angst. 

Angst er utmattende og det er vondt. Og dette har jeg dratt p i flere r. Jeg er gtt tom for energi. Legene p Radiumhospitalet mener det er en senskade etter kreften jeg en gang hadde - at jeg har utviklet noe man kaller fatigue. Utmattelse. Kronisk. Jeg er spilt ut p sidelinja. Fr ikke vrt med der jeg nsker vre med. Jeg er misunnelig p kolleger som kan jobbe bde her og der. Jeg har s lyst dele opp jobben min, og jobbe litt der jeg n er, og litt p sykehus. Vre i drift, fremfor vre tjoret fast av manglende energi.

S jeg har skt og lett etter mulige lsninger. Man er begynt komme litt p vei, der er noe som tyder p at cellegift av alle ting, kan virke mot utmattelse. Jeg har sagt til meg selv at jeg stiller mer enn gjerne opp som forsksperson i eventuelle studier av medisiner som kan fungere. 

Men hva er hva? Kanskje jeg blir helt parkert fordi jeg bekymrer meg s mye? Ja, s mye at hver dag p sett og vis blir noe formrket, og skulle jeg kjenne snev av livsglede, s blir jeg raskt dratt inn i angsten igjen; "vre ikke for glad, det kan plutselig smelle!". Jeg unner alts ikke meg selv bare nyte livet som det er. For jeg har det veldig bra i grunnen. Om man ser meg utenfra. Har jobb, har egen bolig, bil, hytte jeg kan benytte s mye jeg vil. En flott snn, forvrig god helse (bortsett fra dette med manglende energi og en lunge som ikke er som den skal). Jeg har venner jeg liker og setter pris p, selv om vi ikke sees s ofte. Jeg bor i verdens beste land. Men likevel har jeg det ikke s bra som jeg burde.

S jeg fattet en beslutning for en tid tilbake. Jeg m finne ut av dette. For kanskje blir jeg bare helt utmattet og parkert p grunn av angsten for dd og fordervelse?
S jeg gr n til psykolog. Har sagt nei takk til dvele ved fortiden hos denne psykologen jeg allerede har vrt tre ganger hos. Forvrig en flott dame jeg fikk tillit til med en gang.
Jeg vil lre meg til leve her og n. Uten for store bekymringer. Kognitiv terapi. Jeg m tvinge meg selv til konfrontere angsten og ikke agere p dennes kommando. 

Som da vi fikk melding fra skolen om at barn var bitt forskt lokket inn i en bil. Alt var under kontroll, meldte skolen.
S begynner tankekverna mi g. Gutten min, hvor er han? Tenk om...hva vet skolen om hvor alle elever er? Det kan de da umulig vite: Har de liksom hatt opptelleing? Nei, det var usannsynlig.
S jeg kastet meg over telefonen, og ringte guttungen. Som ikke svarte. Ringte p nytt. Ingen svar. Og jeg kjente panikken gripe tak i meg. Tenk om han var kidnappet? Og tankene tok veier jeg er for flau over gjengi her.
Til slutt ringte gutten tilbake. Jeg spurte om han hadde hrt at barn hadde blitt forskt lokket inn i bil. Nei det hadde han ikke hrt om. S sier han langt om lenge "...mamma, tenkte du n at jeg liksom var blitt kidnappet og at det er derfor du har ringt 1000 ganger??"
Ja, jo jeg mtte jo medgi det. Men du vet n meg da, overbeskyttende mamma, sa jeg bare. 
Jeg snakket med psykologen om dette. Hva skulle jeg gjort annerledes? Jo, latt vre ringe. Konfrontert angsten! 

Det er klart at jeg trenger hjelp til tenke mer riktige tanker. Det skulle jeg hatt for mange r siden. Jeg kvier meg for knytte meg til mennesker, jo frre vre glad i, jo frre miste. 

Hadde Norge hatt en ministerpost hvor det var om gjre vre mye bekymret - jeg ville vrt en soleklar kandidat.

"May-Helen Forsberg er utpekt av statsministeren til bekle bekymringsministerposten. En mer korrekt utvelgelse skal man lete lenge etter..." ville de sagt p nyhetene! 

Vel vel, enn s lenge skal jeg n alts "pleie" denne lungeskaden jeg har. Og jeg har s mange sprsml omkring dette at jeg til og med har sendt inn en hel rekke av sprsmlene til Lommelegens lungespesialist.
Jeg betaler gjerne 295 kroner for f svar s snart som mulig. Har ikke tid til vente til jeg skal p kontroll p sykehuset, hvor jeg fr snakket med lege. Intet vondt ord om assistentlegene, men det vil sannsynligvis vre en slik jeg skal forholde meg til, og de har ikke alltid svar p alt jeg lurer p. Det hevdes forvrig at de verste pasientene helsepersonell kan ha er 1) sykepleiere 2) lrere 3) advokater. Vi spr og graver, mer enn ti vise kan svare, som det s fint heter.  

N skal jeg prve ignorere angsten for totalkollaps av lungen. Jeg skal ikke kjenne veldig mye etter om jeg kanskje er litt tyngre i puste i forhold til i gr. Eller kjenne etter om der ikke er blitt mer smerter. Skal heller ikke kjenne etter om jeg fler meg utilpass og drligere enn da jeg sto opp. Skal heller ikke dra kjpe meg et pulsoksymeter, for mle om jeg fr nok oksygen (er S fristet til det, men jeg str over - konfronter angsten!).

Til faens med hele angsten. Jeg har ikke bruk for den!!!

 

Les mer i arkivet Juni 2018 Mai 2018 April 2018
mayforsberg

mayforsberg

46, Oslo

st-Finnmarking i blodet. Bosatt p stlandet. Mor til en gutt og dama til en heldig kar. Operasjonssykepleier. Ingen regelmessig blogger, ingen fast rd trd. PS Jeg plages lite av anonyme tullinger som legger igjen mkka si her - men til de som har lyst, vit at du ikke er s anonym som du nsker tro. Med alle innlegg flger det med informasjon om avsender, som bare jeg ser.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker