Dere ville fått verdens fineste turer sammen...

Det er så sjeldent gutten sier noe om sorgen og savnet han har i seg. Det blir sjeldnere og sjeldnere. Men, jeg tror han tenker, og jeg tror han savner. Mer enn vi som er rundt ham forstår. Og jeg skulle så forferdelig ønske jeg kunne gi ham det han ønsker seg aller mest i verden. Eller, i det minste skulle jeg ønske jeg kunne overta sorgen. 

Vi ser på bilder vi to. Gutten min og jeg. På Facebook. Folk vi kjenner.  

Så ser vi et bilde av en pappa og hans sønn. De skal på tur sammen. I fjellet. Nå i sommer. 

"Skulle ønske pappa levde, så vi også kunne gått på slike turer sammen."

Dere ville fått verdens fineste turer sammen, dere to...

Gutten min.

Jeg elsker deg høyere enn himmelen. 

Alltid. 

 

 

Jeg er SÅ sint på vegne av et annet menneske!

Hva skjer hvis du plutselig en dag har behov for blodtrykksmedisiner? Jo, legen undersøker deg og så får du medisiner skrevet ut av legen. De er på resept. Så ikke hvem som helst bare går og henter medisiner de tror de kanskje trenger.

Ok, så får du disse medisinene da. Men hva skjer hvis du ikke tåler dem? Du blir kvalm, svimmel, uvel.
Jo, du går vel til legen og sier at dette her, det tålte du dårlig. Og legen, som har respekt for deg som menneske, og som tror på deg som pasient, pluss at denne legen har masse kunnskaper om medisiner, han eller hun finner ut at kanskje du skal prøve en annen type medisin. Så da er det nettopp det som skjer. Du får nye medisiner. 

Er ikke det fint? At man har flere muligheter som pasient? At legen passer på, vurderer og ordner opp for deg. Man MÅ ikke ta medisiner man ikke tåler, alltid. Noen ganger har man ikke noe valg, som for eksempel dette med cellegift. Der finnes ikke så mange alternativer, om noen i det hele tatt. Men i mange andre tilfeller finnes det alternativer. Heldigvis. 

Men, der er en pasientgruppe som ikke er så heldige at disse har samme mulighetene som oss andre, hvis medisinen de tar ikke tåles så godt. De kan ikke bare gå til legen og be om en annen type medisin. Og med stor sannsynlighet få det. Niks. Snakker vi om rettsløse mennesker?

Den uheldige pasientgruppen jeg snakker om, er de som har en rusmisbrukerdiagnose.
Mange i denne pasientgruppen får medisiner som skal stagge opiatsuget (jeg er ikke så helt inne på mekanismene for hvordan disse medisinene virker, det kan nok andre forklare bedre enn meg). 

Og når de får slike medisiner, ja så er de inne i et system som mange kjenner som LAR. Legemiddelassistert rehabilitering.
Da kan de bla få metadon. Og der er et preparat til mener jeg man kan tilby. To medikamenter har man tilgjengelig inne i dette systemet.
Men, det finnes flere medikamenter som kan være til hjelp for de som ikke helt tåler det LAR har å tilby. Men det vil ikke de som bestemmer, ha noe av. 

Noen pasienter, og en av disse noen, kjenner jeg svært godt, tåler ikke det LAR mener han skal ha av medisin. Metadon. Han hater denne medisinen, fordi den gjør ham syk! Regelrett syk.
Han tåler den ikke. Og jeg har selv sett hvordan han blir av den. Svært overvektig, han svetter konstant, gulgrå i huden og han plages på utallige måter som jeg ikke skal gå inn på her (noen plager har medført sykehusinnleggelse, flere ganger til og med tror jeg).
Men dette bryr man seg visst ikke om hos LAR. De tror ikke på pasienten når han sier at han ikke tåler medisinen. Tror ikke på? Hvorfor i alle dager skulle han lyve? Alternativet han ber om er jo ikke heroin akkurat. Så langt derifra!

Det verste av alt, LAR-lege bryr seg heller ikke om at det finnes andre muligheter for å gjøre hverdagen lettere for denne personen som ikke tåler metadonen. Hva kaller man dette? Når man i kraft av sin stilling som lege, tvinger en pasient til å måtte tåle noe han ikke tåler, til tross for at det finnes alternativer? Jo, det kalles maktmisbruk!! MAKTMISBRUK!!! Og hvor mange må finne seg i denne typen maktmisbruk? Tja, man kan jo bare lure. Jeg kjenner jo, som du skjønner her, godt en som er utsatt for dette. Men jeg mistenker dessverre at der er mange flere. Fordi disse pasientene snakker sammen, og pasienten jeg står nær, forteller til meg hva som rører seg blant LAR-pasientene. Så han er ikke den eneste.

Pasienten i dette tilfellet har altså selv foreslått en alternativ medisin. Om så for å prøve (selv om han vet at den fungerer for ham). Uten hell. LAR vender det døve øret til. Jeg var til og med med ham på et møte engang for å be om de ikke kunne være så snill og prøve noe annet for ham - kommer tilbake til det litt senere. Litt av et møte må jeg si det var.

Men i alle fall, nå nylig skjedde det noe, jeg er ikke sikker på hvem som var involvert, men LAR-legen var det ikke i hvert fall.
For en eller annen lege syntes dette var en god ide, dette med et annet medikament, og gav pasienten muligheten til å prøve denne typen medisiner. Livskvaliteten ble på kort tid betraktelig forbedret. Den fysiske helsa kom seg. Og pasienten selv så endelig litt lysere på fremtiden. Det var liksom bare dette som skulle til. En annen type medisin.

Men, hvor lenge var Adam i paradis? Jo, helt til LAR-legen hans fant ut av dette, og beordret stopp av medisin som pasienten tålte, og beordret oppstart av medisin som pasienten IKKE tålte. Forstå det den som kan!! Jeg gjør det ikke. Og dermed er jeg temmelig nær å tenke tanken; Maktmisbruk!
Å si at pasienten nå er nedfor, og svært oppgitt en underdrivelse. Han er luta lei hele livet nå. En mann på snart 60 år. Som har  hatt den ene motbakken etter den andre. Og han skylder ikke på andre enn seg selv, bare så det er sagt. Her er ikke mye selvmedlidenhet ute og går  i denne saken. Livet hans er nå som det er. Og da er det det man må forholde seg til. Både helsevesenet, sosionomer, NAV, familie osv. 

Men tilbake til det jeg nevnte tidligere, et møte jeg var med på hos LAR.
Det var altså et møte med denne LAR-legen som har hatt et slags ansvar for pasienten dette handler om (jeg opptrer på møtet som pårørende, og jeg er pårørende).
Dette møtet fant sted for et par måneder siden.
Til stedet var legen, en slags kontaktperson som pasienten forholdt seg til (en varm og flott person som virket som om hun brydde seg på ordentlig), jeg som pårørende og pasienten selv.

For en konsultasjon! Noe så nedlatende! Noe så hjerteløst! Noe så arrogant! Noe så dårlig har jeg aldri i min nesten 20 år lange sykepleierkarriere vært borti! 

Legen gadd så vidt hilse på meg da jeg kom inn sammen med pasienten. Ikke antydning til smil. Det var som om vi var der for å forpeste hele arbeidsdagen hennes (det var vel kanskje akkurat det vi gjorde). Vi følte oss overhodet ikke velkommen. 

Jeg så bare hvordan pasienten jeg fulgte, sank sammen på stolen og ble liten. Som om han hadde lyst å be om unnskyldning for at han var til!
Grunnen til at vi var der, var jo som sagt i et slags håp om at man kunne endret denne medisineringen jeg nå har fortalt om, slik at metadonen kunne fjernes og han kunne settes på noe annet.
Det var et nytteløst møte. Vi snakket for helt døve ører! Legen hverken ville høre, eller ønsket å høre. Metadon var det eneste som gjaldt! Det fantes ikke andre alternativer (og da løy hun). Vi kom ingen vei. Ingen vei. Det var å fortsette på metadon.

Her er forresten endel av samtalen som foregikk på dette nye flotte legekontoret hos LAR i Oslo, og dette viser hvor liten innsikt der faktisk er:

Legen, henvendt til pasienten. Uten smil, uten medfølelse, uten noen ting. Steinansikt, det var det hun satte opp: "xxxx, hvorfor er du så sur og misfornøyd nå? Sist vi så deg var du så optimistisk og fornøyd."

Jeg: "Når møtte dere ham sist da?"

Legen: "Da han var innlagt på Aker så var vi der oppe for å snakke med ham"

Jeg til pasienten: "Hvor lenge hadde du ligget på Aker da du møtte henne?", sa jeg og nikket mot legen.

Pasienten: "Åtte til ti dager kanskje...."

Jeg til alle i rommet:" Lurer dere VIRKELIG på hvorfor han var fornøyd sist dere så ham? Etter at han hadde fått mat, tak over hodet, medisiner som funket, ei seng å sove i, trygghet i flere dager?! Og så lurer dere på hvorfor han er misfornøyd nå? Nå som han bor på gata og må ty til medisiner han ikke tåler? Er ikke dette innlysende?? Hva ER dette for et opplegg??" Jeg rista på hodet så jeg nesten fikk hodepine der jeg satt!

Ja, hva er dette for et opplegg? Hvorfor sitter dette LAR-opplegget med all makt i behandlingen av denne pasientgruppen? Hvorfor ser det ut til at alle pasienter som er inne til behandling via LAR, vær så god bare må passe inn på LAR sine premisser?
Hvorfor finnes det ikke rom for at hvert menneske er unikt og at man kanskje må skreddersy behandlingen utfra behovene til den enkelte pasient? Og ikke tvinge pasienten til å passe det opplegget en eller annen, eller flere, smartinger har pønsket ut at må være til det beste for alle? 

LAR er et system. Hvor det jobber mennesker med helse- og sosialfaglige bakgrunner. Noen er nok veldig og oppriktig interessert i å hjelpe på best mulig måte, men stoppes av systemet. Noen bryr seg nok ikke så himla mye og anstrenger seg ikke en tøddel for å endre på noe som helst, og synes bare systemet kan være som det er. Og at pasientene bare får tilpasse seg eller ryke og reise. Og vi vet jo hva det betyr. 

Pasienten her er snart 60 år. Det er ikke så mange som ham som blir så gamle. Kunne nå ikke denne mannen få fred, la ham slippe å kjempe og sloss for å få et slags verdig liv med medisiner som gjør at han kan fungere?

Å gå på metadon er som å være lobotomert, sa han en gang. Samtidig som han vet at der finnes noe som gir ham en helt annen livskvalitet. Men den får han ikke hos LAR.

Jeg er nok ganske uvitende om mye innen dette her. Men litt kan jeg. Jeg har i nesten hele mitt voksne liv sett opp og nedturene til han jeg her har skrevet om. Han har har fortalt om så nedrig behandling fra helsepersonell at du ville ikke trodd det var sant! Jeg kunne skrevet bok om ham, og hans opplevelser om dette.
En ting er sikkert, der er mennesker i dette landet med skyhøy utdanning hvor man skal jobbe med mennesker, som burde blitt avskiltet som lege på flekken. Og der er nok endel sykepleiere også som burde funnet seg andre jobber. 

En annen ting, for mange fungerer nok LAR-opplegget helt optimalt. Og det er fantastisk at der finnes pasienter som glir rett inn og får et nytt liv. Men de jeg er bekymret for, er alle de som ikke glir rett inn. Som burde hatt noe annet, og kanskje noe i tillegg til det som gjelder. Det er disse jeg kjenner et sinne på vegne av. Mot et system som ikke vil gi disse menneskene en eneste sjanse, om de ikke innordner seg. 

Det var en som spurte meg om man ikke bare kunne bytte lege hos LAR. Vel, det er nok ikke som fastlegeordningen, der man stort sett har flere å velge mellom. Det er begrenset med leger som jobber i LAR, så her må man ta til takke med de som er der. Og selve fastlegen som man evt har utenom LAR har visst ikke så stor handlefrihet ifht sin pasient, om pasienten er tilknyttet LAR. Jeg må si jeg synes det er vanskelig å forstå dette systemet her. Og det er vel ikke så viktig at JEG forstår det, det viktigste er vel at det er et menneskevennlig system!

Og det får være siste ord i dette innlegget. Selv om jeg har lyst å si mer om det jeg har lært om LAR og denne menneskeuvennligheten systemet forfekter. 

PS om noen har innspill, egne erfaringer med dette, er uenig i det jeg skriver, så vær så snill og legg igjen en kommentar eller send privat mail. Jeg vil og ønsker å høre mest mulig om dette.

Robotbordell og robotstøvsugere

Vi lever i en merkelig tid. Mulig det er jeg som begynner å bli for gammel til å henge med, og at det er derfor samfunnsutviklingen virker litt snodig på meg.

Mennesker rasjonaliseres bort. Vi trenger ikke oss selv mer. Selv psykologene kan visst erstattes med datamaskiner. Og, de har til og med vist seg å ha bedre effekt på pasienten. De åpner seg mer til en datamaskin, enn en ekte psykolog! Så da så, hvorfor ikke?
Ringer vi noen steder er det datamaskiner som henviser oss til rett sted: Skal du ha serviceavdelingen, trykk 1, salgsavdeling, trykk 2...Så trykker man 2 da, og så får man nye valg, også presentert av en datastemme. Hvis man får snakke med et ekte menneske til slutt, så skvetter man til så man helt glemmer hva man ringte for i utgangspunktet. 

Banken min har det slik at jeg må snakke inn beskjeder, til en datamaskin. "Si kort hva det gjelder!" beordres jeg til de få gangene jeg må ringe (fordi jeg tror jeg har mistet visakortet, mens det egentlig ligger og blomstrer nederst i veska). Så svarer jeg: "Eh...kort..?!". Og for å være sikker på at mr.data ikke har mistforstått meg spør han: "Gjelder det kort?". Og jeg føler meg UENDELIG dum når jeg svarer: "Ja!". Så tydelig og utvetydig som jeg kan.
Og slik kan det fortsette: "Javel, så det gjelder kort altså. Hvilket kort? Visa, mastercard?"...neida, maskinen drar det ikke langt at den begynner å si "javel" og "altså" som et vanlig menneske. 

Regningene går rett i nettbanken. Får man papirregninger så er det en god mulighet at man glemmer den. Man er så vant til at alt ekspederes av seg selv i dag. Jeg er så gammel nå at jeg husker godt den gang man måtte gå med regningene i banken eller på posthuset og betale dem der. Stempel og signatur på regningen, var kvittering godt nok.

Det er lenge siden dataroboter begynte å foreta operasjoner på levende  mennesker. De er mer presise! De skjelver ikke på hendene i hvert fall.

Og, vi er jo der nå, på hjemmebane, hvor vi nærmest kan sitte i stua, godt parkert i sofaen, og bare rope ut ordrer om at lys må tennes og slukkes. I alle fall kan man styre dette via mobiltelefonen. Eller en fjernkontroll, eller noe annet som gjør at vi slipper å gå selv. Ja, gud forby!
Og robotstøvsugere har vi jo hatt veldig lenge. Fint, helt til den dagen bikkja får diare om natta og støvsugeren ikke vet forskjell på diare og støv. Leste om en slik uheldig familie. Hunden hadde ikke diare, men likevel, den orket ikke vente til familien sto opp. Så den fant veien til et slags toalett i stua et sted. Et sted støvsugeren kom godt til. Og den, den lot seg ikke stoppe av litt hundemøkk! Den fortsatte ferden igjennom huset den! Sikkert i en slags god tro om at den gjorde en kjempejobb! Reint ble det ikke, for å si det forsiktig. 
Vi har jo hatt robotgressklippere lenge. Den snauer pinnsvin over en lav sko, så de stakkars dyrene går en fremtid i møte, full av sår og smerter. Mulig de dør av dette, hva vet jeg. Trasig er det i hvert fall. Så slik gressklipper skal jeg aldri ha! Ikke har jeg gress å ha den på heller, så problemet er ikke så himla stort i utgangspunktet. Men HVIS jeg hadde hatt gress...

Vi kan ringe hytter varme, vi har biler som kan parkere seg selv, kjøre selv (vi er ennå på begynnerstadiet her, så en og annen ulykke har vel forekommet nå i startgropa av dette eventyret), vi har apper på telefonene våre som fungerer som personlige trenere, der de kjefter og oppmuntrer, alt etter hva du yter og ikke yter.
Og skal vi se film så slår vi på tv`en, og den er smart ser du! Fordi klarer man å finne en slags meny, og klarer man å starte et abonnement av ett eller annet slag, så kan man velge og vrake i filmer.
Husker dere den gang man måtte gå bort på videobutikken. Leie en VHS-boks/Betamaxboks og disse svære kassettene det var filmer på? Husker jeg så blant annet Supermann og en fæl edderkoppfilm på disse boksene. Og jeg tror vi først hadde Betamax, men så avanserte familien, og vi fikk en VHS-boks. Men herreminhatt, dette er virkelig lenge siden. Det har jo vært lettere alternativer mellom dette og nå. Filmer på CD. Men, man måtte likevel ut av huset for å leie disse også. Men nå, nå sitter man i sofaen og klikker på fjernkontrollen, og vips så har man en film som kan fylle kvelden. 

Og tv, hvem ser vanlig tv i dag? Hva er det det heter igjen? "Lineær tv"? Hvor man ser programmer som kommer til gitte tidspunkt? Det trenger man ikke mer. Man kan se programmene når det passer en selv. Og ikke når det passer tv-stasjonen. 

Robotbordell! Det finnes det visst også! Roboter som ser ut som supermodeller som er klare til å ta i mot kåte mannfolk. Menn som ellers bare kan skyte hvite piler etter supermodellene i hvert fall. Og muligens alle andre slags kvinner også.
Her kan alle ønsker innfris, og det av en supermodell. At det er en robot er underordnet. Den krever i hvert fall ikke en tøddel! For hvem har hørt om roboter som maser om at du må ta del i husarbeidet hjemme? Som spør hvor du har vært når du kommer hjem midt på natta etter en rangel med gutta (og et par babes)? Robot er lettere å forholde seg til. Og den er sikkert ikke kald en gang. Man har sikkert gitt den 37 grader via noen varmekabler under silikonhuden. 

Finnes det forresten sorteringsmaskiner for skittentøyet vi har på hjemmebane? Kulørt hit, hvitt dit. Sikkert. Jeg begynner å sakke akterut. Utviklingen går nok litt for fort for meg. Jeg sliter med internettdekningen hjemme fordi jeg skulle hatt en forsterker av noe slag. Hakking og stopp under netflix-filmene er dessverre litt for vanlig.
Og jeg har en sørgelig gammeldags støvsuger, hvis ledning alltid er for kort. Jeg kunne jo egentlig hatt en robotstøvsuger. Jeg har jo ikke hund!

 

Når er nok nok?

Jeg satt her og trålet nettet, formålsløst og på jakt etter ingenting. Kjeder meg. Føler meg ikke helt i toppform etter en kort uke på ikke mindre enn to antibiotikakurer (samtidig). Jeg har rømt på hytta som eies av en nær og kjær. Byleiligheten føles dobbelt så trang og mørk når man ikke er helt i slaget. Det er som om veggene kryper inn under huden på meg. Og byen? Den får meg til å nesten svette eksos! Og på riktig ille dager er det vel slik at vi nesten puster eksos.  

Den ene historien etter den andre svømmer mot meg fra skjermen. Om drømmer om et annet liv. Om realisering av de samme drømmene. Ut av byen, inn i naturen. Vekk fra asfalt og betong. Vekk fra køer, eksos, bomaskiner i form av blokker hvor massevis av mennesker bor tett i tett, og hvor man knapt vet hva nærmeste nabo heter. Når så jeg dem sist tro? Flyttet de i fjor sommer allerede sier du?

Det er et slags velordnet kaos der nede i byen. Alle vet hvor de skal mens de navigerer seg igjennom Oslo S, til bussholdeplasser, mot et sete på trikken, igjennom 100 lyskryss som alle viser rødt i det du siger inn mot det. De skal til barnehager. På jobb. Og så hjem igjen. Den samme innøvde rutinen hvor man tråler nøyaktig den samme løypa. På vei hjem. Mens man tenker på hva i alle dager dagens middag skal være. Er man sliten og litt lei, kan det hende pølser med posepotetmos duger. Med noe c-vitaminer slik at ikke nitritter eller nitrater eller hva det nå ikke heter det som befinner seg i bearbeidet kjøttmat, ikke skal forårsake magekreft. Ikke sikkert det er hold i teoriene engang. Men for sikkerhetsskyld.

En slags trett resignasjon. Over det livet man har valgt, men egentlig ikke ønsker. Et i-landsproblem av de store. For man kan velge det vekk. Til fordel for noe annet. Tenker man mens man jager av gårde. Byen har da et mangfold av tilbud! Noe for alle. Men ikke meg. Jeg bryr meg ikke om fine restauranter, teater, opera, kjøpesenter, folk. Jeg er ikke noe bymenneske. Har hatt min tid der. Hvor jeg har likt restauranter, klesbutikker, barer, kafeer. Men det begynner å bli veldig mange år siden.

Men jeg har blitt. Som i en slags perlegrå tåkete angst for å gjøre noe annet. Sitt rolig i båten. Da går alt bra. Fortsett som før. Bo der du bor, jobb der du jobber. Fordi det går bra med barnet. Gutten. Barnehage, senere skole, så ungdomsskole. Så skal han velge utdanning. Han vokser til. Blir etterhvert voksen. Da er min misjon som oppdrager over. Han overtar roret selv og fortsetter dit hans drømmer tar ham. Håper jeg.

Jeg teller ned. Om fem år kan jeg vel pakke og dra!? Selge og flytte. Langt nok til å leve i takt med soloppganger og solnedganger over tretoppene og fjellene. Jeg skimter drømmene i det fjerne.

Husker min egen barndom. På bygda. Det lille fiskeværet hvor vi var frie som små fugler, der vi løp fra det ene til det andre. De voksnes nitidige kontroll over hverandres liv vedkom oss ikke. Bygdedyret beit aldri på oss. Vi var for små. For ubesudlet. Vi visste ikke om annet enn vår verden som strakte seg fra den ene enden av bygda til den andre. Og sto vi på veien ytterst, mot havet. Mot storhavet, så skjønte vi nok at der var mer enn bare små trehus, den ene kirka og den ene lille skolen.  Så snudde vi oss og lekte ubekymret videre. I vår trygge lille verden. Men det var da. En slik barndom har jeg ikke gitt mitt barn. Hans barndom har vært i en gul bygård. Hvor folk bor godt fordelt på 90 leiligheter. Hans verden i starten var lekeplassen midt i mellom alt. Hans verden strakte seg fra den ene murveggen til den andre. Fra den ene lukkede porten til den andre. Men jeg prøvde. Tok ham med på ski, på teltturer. Han kan tenne bål. Han kan fiske. Men det kom i så altfor små drypp. Han skulle hatt alt. Hans verden skulle strakt seg fra den ene enden av bygda til den andre. Han skulle vært fri fra starten av. I stedet har han vært som en liten uvitende fange i sin egen verden. Han visste ikke om annet. Men så kom vissheten. Han reiste på sommerferier. Nordover. Der sola aldri går ned. Der fisken alltid biter. Der han kan løpe opp på fjellet bak huset for å se så langt øyet bærer. Jeg liker ikke byen, begynte han å si. Jeg er ikke noe bymenneske, sa han. Gjentatte ganger. 

Så hvorfor ble jeg? Hvorfor blir jeg? Jeg tenker langt. Jeg tenker skolegang og utdanning for han som skal stables på bena for sitt eget liv. For et bygdeliv betyr mer av det ene og mindre av det andre. Men at the end of the day, hva veier tyngst? Mens jeg tenker over det, flyr årene forbi. 

Hadde han vært to år igjen, så hadde jeg ikke tenkt meg om. Å tenke for lenge saboterer muligheter. Jeg har tenkt i 10-12 år nå. Når er nok nok?

 



 

 

 

Å spørre hvor folk er fra, er det så farlig? Sånn egentlig?

"Hvor er du fra?" har jeg hørt en rekke ganger. Mange ganger! Folk lurer. På grunn av dialekta. Og jeg svarer villig vekk at jeg er fra Finnmark. ØstFinnmark. Og hvis de som spør, har vært nordpå, så forteller de gjerne om det. Så har vi gjerne startet en prat om løst og fast. 

Familien min på mors side er vel alt annet enn fra Norge - sånn opprinnelig sett. Alle har hatt norske statsborgerskap, men likevel var der et annet land de kom fra. Det var Finland, som for den eldre garde, var et slags "hjemlandet". Og det er jo også spennende å se nærmere på. Vi er finske, vi er samer, vi er kvener, vi er alt mulig der nordpå. 

Fra tid til annen har jeg fått med meg at enkelte har veldig mye i mot å bli spurt hvor de er fra. De mener det er hverdagsrasisme, hvis man spør på bakgrunn av hud- og hårfarge.
Virkelig? Skal vi være redd for å spørre om noe som ofte er inngangsspørsmålet når man møter nye folk i sosiale lag, eller tilfeldig i en eller annen sammenheng? Vi vet at mørk hud er mørk fordi det i enkelte deler av verden er land som er veldig utsatt for sterkt sollys. Da kreves det en annen hudtype enn vår kritthvite. Så at man spør på bakgrunn av hudfarge, kan rett og slett være at man virkelig lurer og er nysgjerrig. Ikke for å være rasistiske eller slemme.

Hovedgreia er altså at man er født og oppvokst i Norge. Derfor skal man ikke spørre. Men deres foreldre er kanskje født og oppvokst i et annet land - "hjemlandet".  Da har man røtter fra andre land - og det er dette man lurer på når man spør. Man spør vel ikke etter statsborgerskap og hvilket pass man eier. Man spør etter noe helt annet. Men er det rasisme å spørre? 

Finnes det ikke stolthet i å ha røtter fra andre land? Jeg må si jeg er stolt av å være fra Finnmark (det var en gang det slett ikke var noe sjakktrekk å avsløre at man var nordfra), og jeg er stolt av å ha samisk blod i årene. Og jeg er stolt av å ha røtter fra Finland. Har aldri bodd der, men jeg biter ikke hodet av folk om de spør hvor jeg kommer fra, på bakgrunn av mellomnavnet mitt som er finsk. Tvert i mot.

Så jeg blir spurt om hvor jeg kommer fra, på bakgrunn av navn og dialekt. Er det så mye verre å bli spurt på bakgrunn av hudfarge? Er det bedre å bli spurt på bakgrunn av navn? Eller er det også rasistisk - hvis man har en viss type navnetilhørighet? Hvor skal grensene gå?

Jeg spør om man ser kritthvit ut, jeg spør om man er veldig mørk. Jeg spør når det passer inn i en samtale. Fordi jeg er nysgjerrig og har lyst å bli kjent med den jeg snakker med. Det går på dialekt. Aksent. Kanskje klær. Sko. Ser jeg en som spaserer med skaller på seg i Hemsedal, så lurer jeg jo på om vedkommende har tilknytning til min egen landsdel. Men, jeg spør også utfra hudfarge. Fordi jeg vet at en med mørk hudfarge sannsynligvis har røtter andre steder fra enn Norge på grunn av det der med sola og hudtyper. 

Det er som om man skammer seg over røttene sine. Man vil og skal bli tatt for å være norsk, uansett. Som om det å være norsk er best av alt. Ja, man er per definisjon norsk om man har norsk pass og er norsk statsborger. Om man er født og oppvokst i Norge er det også store sjanser for at man er norsk. Og at man er fra Norge. Men opprinnelsen er ikke fra Norge om man har hud som er tilpasset sterkere sol enn vi har her i landet. Og so what??  Hva så? 
Det å spørre slik er noe som er vanlig overalt i landet. Det er helt vanlig. Det er ofte lange avstander, man har svært ulike dialekter og folk er nysgjerrige. Som oftest ikke av ondskap. Men av et genuint ønske om å bli kjent med deg kanskje? Må man farliggjøre alt?

Jeg vet veldig godt at der er en hårsårhet ute og går. Så da jeg møtte en ung gutt med mørk hud som snakket kav nordnorsk, så sa jeg følgende for å unngå å tråkke i salaten: "Hører du snakker ei dialekt nordfra. Kor e du fra?". Han svarte med et smil at han var født i Tromsø, men at foreldrene hans kom fra Sri Lanka. Og det var vel greit. Han virket ikke spesielt forulempet over at jeg spurte hvor han var fra. Muligens fordi jeg spurte på en veloverveid og forsiktig måte. Uansett, vi snakket en halv times tid om Tromsø, for der har jeg også bodd. Og så spurte jeg ham om han pleide å reise på ferie til Sri Lanka. Skulle jeg latt være? Kan det på noen måte være rasistisk? Jeg må jo nesten spørre, fordi nå vet man aldri når man gjør noe feil sånn sett.

Skal jeg liksom slutte å spørre en hel gruppe, bare på bakgrunn av hudfargen, eller navn for den del? Ville ikke DET vært en slags rasisme? Å bare spørre lakenhvite folk hvor de er fra? For å unngå å komme med spørsmål som kan oppfattes som rasistiske? Hvor er du fra? Et spørsmål alle  som beveger seg blant folk i Norge, sannsynligvis får før eller siden. På bakgrunn av ytre momenter som avslører at man ikke akkurat er fra feks Oslo eller Norge for den del. 

En av onklene mine blir veldig mørk om sommeren. Så han ble en gang spurt om han var fra Pakistan av noen barn - de regnet med det siden huden hans så ut til å være mer vant til sola enn det kritthvite nordmenn er. Han svarte ja og begynte å snakke samisk. Hvem ble da hetset her? Alle fra Pakistan? Onkelen min som ble tatt for å være en annen enn den han er? Det samiske? Eller kanskje ingen? Jeg tipper ingen. Med mindre man lar seg krenke ekstremt lett.

Nei vær stolt av opphavet ditt. Og har du dine røtter i Norge, og likevel blir spurt på bakgrunn av hudfarge/dialekt eller hva som helst, så bær over og ikke tenk det verste med en gang. 

Og ja, jeg vet jo at det er mottakeren som skal få definere om de utsettes for rasisme eller ikke. Men føler de seg rasistisk behandlet, så får det i denne sammenheng bare være, og problemet får plasseres der det befinner seg - hos den som føler seg forulempet.
Jeg spør ikke for å tråkke på folk, og jeg mener og vil alltid mene at dette handler om helt andre ting enn hverdagsrasisme. Jeg vil vite noe om deg, din bakgrunn, fordi jeg er interessert i deg som menneske. Det er ingen skam å ha røtter andre steder fra enn Norge. Tvert i mot. 

Hvor er DU fra forresten? 

Har du penger nok kan du bare forurense i vei! Og det er mange med penger nok.

Miljøavgifter. Det snakkes om at vi må  betale for å forurense. Og blir det dyrt nok, så lar vi være. Men hva er dyrt nok da?

Og det er klart, blir det dyrere å reise med fly, kjøre forbi bomringene, fylle bensin osv så er det nok noen som lar være. Fordi de er nødt. De har ikke råd. Så står de på sidelinja og ser på at folk med større økonomiske muskler kan fortsette som før. Dog med bedre plass på feks motorveiene, siden de andre må ta bussen til jobb. Da har man ryddet noen av veien og det forurenses mindre. I global sammenheng, en bitteliten ubetydelig del mindre. 

I Finnmark har man ikke alternativer til fly, som feks tog. Som regnes som et miljøvennlig alternativ. Men dette her gir alle regjeringer blaffen i. Så folk som skal reise innad i fylket, alternativt til nabofylket, må betale i bøtter og spann. Og tro meg, flybillettene i nord er så dyre fra før, at man skulle tro man skulle til månen og ikke 90 mil i en eller annen retning. Og på toppen kommer altså flyseteavgiftene. 

Hvorfor kan man ikke finne på tiltak som fører til at alle må bidra? Ikke bare de med dårlig råd. 

I de store byene synes jeg det er en idiotisk ide å heve avgiftene for å passere bomringen. Man må da kunne komme opp med noe annet? Som kanskje gir enda mer effekt enn å heve prisene? Og som ikke fører til at en hel gruppe mennesker ofres på miljøavgiftenes alter. Altså de som har lite penger.

Vi må og skal tenke på miljøet, og det må, som sagt, finnes en måte å gjøre dette på, som gjør at alle bidrar om de vil eller ikke. Alle. Da mener jeg alle fra Røkke til deg og meg. 

Syntes det ble litt vel mye syting da dieselforbudet kom. Og det er vel veldig omstridt dette med om nyere dieselbiler forurenser så himla mye mer enn bensinbiler. Her er jeg helt blank. Jeg vet ikke. Men selve ideen om å ramme en viss type biler, det rammer blindt. Om det er kongen eller Jørgen Hattemaker som skulle tatt seg en tur i dieselbilen sin. Da blir det ikke bare de med dårligere økonomi som rammes. 
Man kunne sett på andre alternativer, men med samme effekt - at alle rammes på tvers av økonomi. Det er det mest rettferdige i min verden.

 

Rasistiske pepperkaker!

Tror jaggu meg vi har fått en ny juletradisjon her i landet!

Finn på noe som man kan kreve avlyst! Henvis til rasisme, diskriminering og kanskje litt irritasjon!

Vekk med juletrærne! De er noe man forbinder med jul, og jul er noe man forbinder med Jesus. Vekk med det! 

Nisseluer på juleavslutning er forbudt, i år som i fjor!

Juleskuespill er vel en debatt som man ikke trenger ta mer. Alle har vel skjønt at det er som å banne i kirka å arranger noe sånt på en juleavslutning? Så den kampen er vunnet!! Yehhh!!

Julegudstjeneste - åh fytti katta!! Vekk med det! At dette ennå består er jo helt vanvittig! Men, folk må jo ha noe å klage på da. Tenk så kjedelig førjulstida ville blitt om man ikke hadde noe å påpeke!

Og nå sist er det luciatoget! Det ble avlyst ett eller annet sted. Hva var det for igjen? Var det på grunn av kjønnsdiskriminering? Ja, legg ned hele greia. Lucia får finne veien alene og i mørket.

Noen har også antydet at pepperkaker er diskriminerende! Ja, når vi tenker etter så er de kanskje både diskriminerende og rasistiske?

Dette her, det kommer hvert år. Og hvert år legges det til noe nytt man vil ha bort! Men ingen snakker om å fjerne juleferien! Se DEN vil alle ha i fred!

Tenk om vi kunne  overlatt til barna å bestemme alt her?
En ting er sikkert. Luciatoget ville gått, i alle farger og kjønnsvarianter! 
Det ville vært juletrær overalt!
Og juleskuespill? Barna ville heiet hverandre frem og vært ufattelig stolt om de fikk presentert noe sånt for foreldrene sine.
Vi ville alle gått med nisseluer på! Og barna ville kanskje innført bøter til de som ikke tok dem på seg i desember!
Matpakkene i desember ville vært stappfulle av gluten-,egg- og laktosefrie pepperkaker!

Men det er ikke barna som bestemmer! Det er vi voksne!

Jeg kjenner muslimer som sier barna deres SKAL gå på julegudstjeneste! For å bli kjent med andre religioner enn kun sin egen. Jeg kjenner nordmenn som forbyr det samme!
Jeg har aldri hørt mennesker med opprinnelse andre steder enn fra Norge, klage og sier de vil ha vekk nisseluer, juletrær, pepperkaker, julegudstjenester. Grunn: minoritetene i landet kan føle seg støtt. Vi må vise hensyn må skjønne! 

Det er voksne, velmenende, redde mennesker (gjerne etnisk norske) som vil løpe i det godes tjeneste. Og på vegne av oss alle, hevder de at juletradisjonene våre virker støtende på mennesker som ikke er forbundet med den kristne trosretning. Så det meste av det vi holder på med i desember bør dempes ned eller fjernes helt!
Man vil være så politisk korrekt at selv luciatoget aldri kom seg fra perrongen! På grunn av kjønnsdiskriminering! Og i kjølvannet av dette hører man om hets og sjikane! Det er ikke til å tro!!

Skjønner ikke disse "snillistene" at de skaper ufred og irritasjon? Og dette rettes uheldigvis mot de som faktisk ikke har noe i mot juletradisjonene våre! For eksempel muslimene! Joda, det finnes sikkert muslimer som virkelig ikke kan  utstå jula. Men det gjelder jo flere enn akkurat en og annen muslim. Jeg var jo slik selv før jeg fikk barn! Hadde lyst å reise til månen hver desember, for å slippe unna all kos og pynt! Alt kunne avlyses for min del.

 Når et lucia- arrangement bidrar til hets og sjikane, så kan man raskt fastslå at det finnes ikke rart at det er krig ute i verden. Folk, voksne folk går helt av skaftet på grunn av et luciatog!! Hva feiler det folk??

Jeg vedder på at neste år kommer den tradisjonelle julemiddagen til å bli diskutert! For hvis vi tenker etter, er ikke ribbe litt....kontroversielt i religiøs sammenheng? Bør ikke butikkene slutte å selge juleribbe, av hensyn til, tja, noen?

GOD JUL!!

 

Den forbanna dørstokkmila!

Jeg er i et slags vakum for tiden. Jeg savner intenst å ferdes mer ute i naturen. Med bålkjelen hengende på sekken. Sitteunderlag og mat. Uansett vær og vind. Det var jo derfor jeg kjøpte gapahuken - for å komme meg ut i all slags vær.

Men den gang ei. Jeg er blitt av de der som bare tenker at "jeg burde jo...". Og så gjør jeg aldri mer alvor av dette.
Men herregud som jeg savner det.

Å gå til DNT hytter som jeg en gang syntes var en opplevelse gull verdt. Det å stå opp i ei kald hytte, fyre opp i ovnen, koke kaffe mens varmen brer seg. Litt frost på vinduene, rim på bakken utenfor. Ta på seg en god ullgenser og hansker, og så ta kaffekoppen med, samt et sitteunderlag, for så å sette seg på trappa. Bare nyte stillheten. Dette har noe ekte over seg. I alle fall rører det noe i meg, som jeg aldri finner i folksomme områder. 

Jeg tror jeg rett og slett må se til å finne meg ei turvenninne! Ei som også har såpass store barn at man bare kan drømme om at de blir med automatisk, som de gjorde da de var små. Ei som kan motivere når min motivasjon ligger nede, og motsatt. Og kanskje vi til og med en og annen gang får med oss de små som er blitt så store? 

Det er fint å gå alene også. Men jeg merker at det er derfor motivasjonen svikter - jeg har ikke så lyst å gå alene på tur. Men kanskje det er det jeg skal? Bare kaste meg rundt og komme meg ut? Jeg kan både tenne bål, sette opp telt, pakke en sekk, ta med hensiktsmessig mat og klær. 

Det var noen hjemmefra som sa jeg burde finne meg en kar det lukter konstant bål av. Jeg fant det motsatte - en som kan styre sin begeistring for bålet. Han liker seg ute, men da bare for å gå turer. Ikke for å overnatte eller tenne bål. Det ser både han og guttungen min på som uhyre unyttig og unødvendig. 

Og da blir jeg påvirket. Så derfor hadde det vært hyggelig med ei venninne, hvor vi gjensidig påvirker hverandre i retning av tur i guds frie natur.

Det er merkelig å snakke om lav motivasjon for noe som er så bra for meg.

Jeg var forresten i en sosial setting forrige helg og møtte en jentunge på 9 år. Hennes bursdagsgaveønske fra foreldrene var å få dra på telttur helt alene! Snakk om! Jeg gleder meg til å høre hvordan det gikk! Så noen er mer motivert enn andre kan man si. Og da finnes det ingen dørstokkmil.

Her er en historie fra da gutten min var litt mindre. Jeg tok ham ut av skolen og så gikk vi på ski innover i marka til en av hyttene. Midt i uka er det fint lite folk på disse kanter, så vi fikk hytta helt for oss selv. En utrolig fin tur som jeg aldri glemmer. En av mange: 

http://mayforsberg.blogg.no/1362421087_vi_har_vrt_p_lille_tm.html 



Kjæragsbolten fra vestlandsperioden min :)

 

Vi må ha pelsen din du lille vaskebjørn. En jakke skal bekles og selges!

Åh igjen kom jeg over et bilde på facebook, av en coyote stående fast i en fotsaks. Der kan den ha stått lenge. Man vet de står så lenge at noen har rukket å gnage av seg foten sin!
Og hvorfor fanges dyr på denne måten? Jo, for å bli pynt på blant annet Canada Goose jakker. Fine jakker med blodig pynt kan man jo si. 

Og jeg kom over et bilde av en vaskebjørn som sto fast. Livredd. Den ble skutt i hodet da fangstmannen kom langt om lenge. I hodet - da skades ikke pelsen! For pelsen den skal bli pynt på jakker den også antar jeg.

Både de som produserer parajumpers og canada goose sier de bruker fotsaksfangede dyr på jakkene sine. Siden 1932 har slik fangst av dyr vært forbudt i Norge. Jeg tror EU har fulgt etter. Men importen fortsetter. Og hvorfor? Jo, for det første på grunn av press fra land som selger sånt ræl, og for det andre at folk etterspør klær med slikt på! 

Men hvorfor tillater ikke Norge slik fangst? Tenk det er fordi fangstmetoden anses som inhuman og jævlig for å si det rett ut.

Jeg skulle så fryktelig ønske at slike firma gikk konkurs! For hvem trenger slike pelskanter på jakkene sine i Norge? Hvor man spasere fra dør til bil og fra bil til dør. Det er de aller færreste som skal til nord- eller sydpolen. Og  jeg har aldri sett noen dra hetta langt ned over hodet og knyttet godt igjen for å få varmen fra pelsen. Så det er regelrett snakk om "show-off-pynt". En slags fjollete pryd! 

At vi er på toppen av næringskjeden som mennesker bør bety at vi har et eksepsjonelt stort ansvar for å behandle dyr med respekt, selv om de skal ende opp på matfatet vårt. Og det å pine dyr for pynten sin del er rett og slett kvalmt. Ingen ville satt hunden sin i ei fotsaks i timevis, ikke i så mye som ett sekund! Så hvorfor skal en vaskebjørn eller en coyote måtte lide på denne måten? Gidder ikke folk å sette seg inn i pelsens/jakkas opprinnelse? Hvor er foreldrene til ungdommer som kler på seg slikt? Det er jo den enkleste sak i verden å google opp feks parajumpers, vise avkommet hva jakkene er laget av, og så spørre om de likevel vil ha noe sånt? Om det er mas om det. Jeg tror og håper at de fleste ungdommer IKKE vil ha noe sånt.

Jeg skulle av hele mitt hjerte ønske at de som produserer canada goose og parajumpers gikk fullstendig konkurs fordi folk våknet opp og ikke gadd støtte slike fæle merkenavn! De er dynket i blod. Fra dyr som har lidd. For at eierne skal tjene masse penger.

Jeg forstår at det er vanskelig å alltid vite hvordan et plagg er laget, og hva det er laget av. Men ærlig talt, pels? Er ikke det ganske åpenbart at en jakke med pelskant på hetta, er en jakke som krever at et dyr først pines og så dør? Plagg med slike ting på, er noe av det letteste å skyve til side for å velge noe annet. Det er så åpenbart. Men altså ikke for alle. En hel del mennesker bryr seg visst ikke. 

Jeg skulle sånn forøvrig ønske man fikk vite alt om hvor klær lages. Hva de lages av. hvordan man har avlivet dyr for å bekle en jakke med pels. Å ha bilde av en vaskebjørn som står der i fella si, på disken er vel ikke noe salgstriks akkurat. Så når forhandlerne og produsentene ikke gjør jobben sin, så må folk tenke mer selv. Stille spørsmål. Være på vakt og være årvåken. Internett ligger der. Klinkende klar til å brukes. Man kan google! Og man vil finne massevis av argumenter for å styre unna merker som lager klær på dyrs lidelse. 

Jeg vet at mange hater å se bilder av dyr som lider. Det gjør jeg også. Men dette må vi tåle å se! For slik behandler mennesker dyr! Slik tillater folk at dyr behandles i og med at man kjøper merker som piner og plager dyr. Det må da kunne ta slutt. Hvorfor er parajumpers og canada goose blitt så populære merker blant norsk skoleungdom for eksempel? Jeg ville jo trodd at ungdommer er mer opplyst enn noen gang. Men nei, slik er det såvisst ikke. 

Her er en vaskebjørn som skal tas av dage for å kanskje bli en fin pelskant på jakka di. Enjoy!



 

Folkevaksine mot dødsvirus? Lurer på om ikke svaret burde vært jatakk?





 

Jeg er i ferd med å få avsluttet erstatningssaken min hos Norsk Pasientskadeerstatning. Dette ved hjelp av en god advokat. Det skal bli godt å lukke den saken, for godt forhåpentligvis. 

Jeg har lært mye etter at jeg la ut historien bak min kreftsykdom - om feilslåtte celleprøver fra livmorhalsen (den historien kan du lese om her: http://mayforsberg.blogg.no/1454586282_forsinket_kreftdiagno.html )
Jeg har fått bekreftet at jo, vi skal ta celleprøver jenter! Men jeg har også fått bekreftet at DE alene er ikke gode nok. Jenter og kvinner stoler kanskje litt for mye på disse prøvene. 
Det hadde seg nemlig slik at en lege leste innlegget jeg hadde om celleprøver, kreft og behandling. Han sendte meg mail, og gikk rett på dette med celleprøver. At jo, der er nok flere kvinner som meg, og ja, det stemmer, celleprøver alene er ikke nok for å forebygge livmorhalskreft. Man kan altså få denne kreftformen selv om man er aldri så flinke til følge opp screening programmet som helsemyndighetene her lagt opp for oss.  

Nå føler jeg for å skrive en aldri så liten oppfølger av mitt forrige innlegg om dette. På bakgrunn av alt jeg har lært siden den gang.  Uten å skremme vettet av folk! Skal prøve, men jeg synes sant å si at dette er ganske skremmende. Første bud er: Stol ikke 100% på celleprøvene. 

For visste du at omtrent halvparten av alle som får livmorhalskreftdiagnosen har hatt fine celleprøver tre år tidligere? Vet du hva det betyr? Det betyr at noe viktig har glippet underveis.Det skal ta omtrent ti år å utvikle kreft. Derfor prøver hvert 3. år. 
Fordi nemlig, på veien mot livmorhalskreft så skal man jo ha celleforandringer. Som egentlig skal fanges opp før man får kreft. Det er derfor kvinner skal gå til celleprøvetagning hvert tredje år. Disse prøvene skal avdekke celleforandringer - altså forstadiene til kreft. 

Men hvis du har noen fine celleprøver, og tre år etterpå så har du fått kreft, hvordan går dette an da? Skulle ikke det ha vært noen forandringer å fange opp? Jo. Det har det nok vært. Så jo, det glipper et sted.

Og her er hva de skriver i en uttalelse fra Ullevål Universitetssykehus, til Norsk Pasientskadeerstatning, da de ble bedt om å sjekke prøvene mine en gang til:

"Selv om man følger er nasjonalt screeningprogram kan følgende situasjoner opptre:

1) Hurtigvoksende kreft kan oppstå i perioden mellom anbefalte screeningtidspunkt (= celleprøvetagningstidspunkt)

2) Prøven som er tatt trenger ikke få med seg kreftceller eller celler med forstadier til kreft.

3) Prøver som faktisk inneholder cellerforandringer kan feiltolkes (som i mitt tilfelle)."

Så der er noen feller man kan ende opp i. For mitt vedkommende handlet det om 3. kategori, selv om nok patologen ville ha meg i 1. kategori - med hurtigvoksende kreft.  Men prøvene mine ble tolket feil. 
Og for all del, alle mennesker kan feile. Men i mitt tilfelle feilet de både en, to og tre ganger. I går gikk jeg igjennom dokumentene i erstatningssaken min og ser at der foreligger faktisk en 3. granskning av prøvene mine, hvor de fremdeles mener at prøver som nesten viser fullt utviklet kreft (når analysert et annet sted), er fine!! Det er mer enn utrolig spør du meg. Hvordan går sånt an??

Det jeg har lært, er at prøver som dette faktisk er svært vanskelig å granske. Feil skjer, og de som betaler for dette er de kvinnene som får kreft.
Om kvalitetssikringen omkring analysering/granskning av prøvene er god nok, det vet jeg ikke, men jeg vil jo tro at den kanskje ikke er det. Skal forøvrig ikke gå inn på laboratorievirksomhet her. Det blir for detaljert og jeg kan ingenting om det. 

Men en ting er bombesikkert, prøvene vi kvinner tar er ikke nok! Og hva skal vi da gjøre? Om prøvene ikke så gode som vi har likt å tro? 

Vi får begynne med begynnelsen. 
Hvordan oppstår denne krefttypen? Livmorhalskreft? Jo, for å få livmorhalskreft må man ha vært bærer av et virus som heter HPV. Jeg vil tro mange har hørt om dette, i alle fall den siste tiden, hvor Gynkreftforeningen har gått aktivt ut og snakket om livmorhalskreft og forebygging. 

HPV-viruset kan forårsake kreft på livmorhalsen. Men også i øre/nese/halsområdet, på kjønnsorganer hos både kvinner og menn, og om mulige enda flere steder! Der er liketil funnet HPV-virus i forbindelse med lungekreft ( http://www.dagensmedisin.no/artikler/2000/09/14/hpv-virus-kan-medvirke-til-lungekreft/ ).
Så folkens, er dette rett og slett et slags dødsvirus? Som kan forårsake mer skade enn vi noen gang har trodd? 

I alle fall, dette er et virus som smitter seksuelt. Jeg tror det er sånn ca 70-80 % av den voksne seksuelt aktive befolkning som har dette viruset. Det er nesten som et forkjølelesesvirus hva omfang av smitte gjelder.  Kan man si at dette er noe dagligdagse greier som gjelder utrolig mange mennesker? 

HPV kan regjere i kroppen en viss tid, og så klarer kroppen å ordne opp. Lurer på om det tar ca 16 måneder for kroppen å kvitte seg med viruset. Og blir man ikke smittet på nytt, ja så er man jo per definisjon HPV-fri. Og risikoen for livmorhalskreft er betraktelig redusert.
Men hos noen blir dette hersens viruset værende. Og langsomt, over år begynner cellene å forandre seg. Fra å være friske fine celler, til å bli ondartede og skumle. Og til slutt, blir de til kreft. Om de ikke fanges opp, slik at man kan få nødvendig behandling før det går så langt - for eksempel konisering hvor man fjerner litt av livmortappen.
Det tar som tidligere nevnt, ti år å utvikle livmorhalskreft.
Så man burde jo være godt "innafor" om man tar celleprøver hvert 3. år, ikke sant? Men nå vet vi jo at disse prøvene slett ikke er så treffsikre som vi har likt å tro - jeg ante ikke at jeg ikke kunne stole helt på dem. Og derfor var jeg mer enn lamslått da jeg fikk kreftdiagnosen. Jeg kunne ikke fatte og begripe at det gikk an!! Jeg hadde jo sjekket meg regelmessig i alle år! Jeg fikk det aldri til å stemme. 

Kvinner som tar celleprøver og har fine prøver, og så får kreft, de har falt i en av fellene som finnes; hurtigvoksende kreft som man ikke rekker å fange opp, ikke godt nok prøvemateriale eller feilgranskning av prøven. 

Så hva gjør man? Hva skal vi gjøre for å skape større trygghet mot kreft?

Jeg er operasjonssykepleier. Og fordi jeg er utsatt for blodsmitte igjennom jobben min har jeg tatt en vaksine som er mot en sykdom som heter Hepatitt- B. En leversykdom som blant annet  smitter via blod, og som på sikt kan utvikle seg til kreft.
Vi har altså en vaksine som forebygger kreft. Men vi har ikke bare denne ene! Vi har en til! En som kan forebygge livmorhalskreft, og som sammen med celleprøver skaper et mye, mye større landskap av trygghet for kvinner. Og menn, som da blir beskyttet, via kvinnene, mot de kreftformer de kan få av dette viruset.

Denne vaksinen skulle først bare gis til 12 år gamle jenter.Betalt av helsenorge. Og så har det vel blitt slik at man ser at effekten av vaksinen er så enormt gode, at man utvider grupper som skal få vaksinen til å gjelde eldre og eldre jenter. 

Nå tilbyr helsemyndighetene vaksine til kvinner opp til 26 år. Og mytene om at vaksinen bare hjelper mot kreft på de som aldri har hatt viruset, står for fall. Dette er tull. Den har vist seg å ha effekt på kvinner opp til 45 år. Selv om om man er bærer av viruset, har vaksinen vist seg å ha effekt. 
Og, jeg mener å ha lest et sted at flere og flere land vaksinerer gutter også. For hvorfor bare vaksinere jenter? Når gutter også er utsatt for dette virusets herjinger, og kan få kreft? Er ikke dette litt urettferdig da?

Vaksinen burde vært en allmennvaksine! Ja, den koster penger. Men det koster jaggu meg penger å få kreft også! MYE penger! Man snakker om at 40% av befolkningen vil bli rammet av kreft, i en ikke så altfor fjern fremtid. Det blir en enorm belastning på velferdsstaten. 
Så kan man jo veie vaksinasjonsutgifter opp mot behandlingsutgifter 

Jeg tipper min kreft må ha kostet samfunnet godt over 1 million om man tar med erstatningen, sykemelding, behandlingsutgifter (stor operasjon), oppfølging, senplager osv (så ja, jeg betaler min skatt med glede).
Og tro meg, flere og flere vil ønske å få sjekket sine prøver nærmere (det kommer jo flere og flere til som forteller om kreft etter fine celleprøver, erstatning osv) om de får kreft - og foreligger det noen feil som har bidratt til forsinket diagnose, ja da er det godt mulig man er berettiget erstatning om denne forsinkelsen har medført alskens belastninger for pasienten. 

Hva koster en vaksine? Man må ta dem i tre omganger og hver vaksine koster omtrent 1000 kr. For mange er dette mye penger. Så igjen er vi der at de som har penger kan forsikre seg bedre mot sykdom, enn de som ikke har penger. Men det er en helt annen diskusjon. 

Jeg håper virkelig at denne vaksinen blir endel av vaksinasjonsprogrammet for både jenter OG gutter! Og kanskje burde helsemyndighetene se på muligheten for å vaksinere en hel del av befolkningen, siden det nå viser seg at dette viruset kan forårsake så mye mer enn en krefttype, og hos begge kjønn, og ja, siden den viser seg å ha effekt på mennesker "langt opp i årene" (45, ja jeg er jo selv 44 så jeg vet jo hva jeg snakker om når jeg sier langt oppi årene)? 

Nå vil sikkert vaksinemotstanderne frese, men det får de gjøre. Når man påstår at folk har dødd av hpv-vaksinen, og så viser det seg å være bla overdose av narkotika, svulster, trafikkdød osv, da mister jeg tråden fullstendig. Men ok, dem om det. Er de heldige nok så får de og deres barn, dra nytte av flokkimmuniteten i det minste, om mange nok vaksinerer seg.

Om jeg skal summere opp her - stol ikke blindt på celleprøven jenter! Men ta den, for gudsskyld, ta den. Den er en viktig faktor i jakten på forstadiene, så absolutt, og som jeg skjønner vil man endre rutiner i forbindelse med analysene av prøvene, som vil kvalitetssikre dem bedre. Men skal jeg si noe om det, beveger jeg meg ut på veldig tynn is.  
Ellers mener jeg, sammen med mange fagfolk, at vaksinen er et svært godt supplement til celleprøvene. Virkelig.

PS det dør flere kvinner av livmorhalskreft i Norge per år, enn i trafikkulykker. 1/3 av alle som får denne krefttypen dør. Og det er ikke bare tall og brøker dette handler om. Det handler om enkeltmennesker. Noens søster, mor, datter, kone, kjæreste, barnebarn...

(Vær ovebærende med skrivefeil - innlegget er skrevet på en søvnløs natt)

Linker:

http://www.vg.no/forbruker/helse/kreft/flere-unge-kvinner-faar-livmorhalskreft/a/23443547/

https://www.kreftregisteret.no/generelt/nyheter/unge-kvinner-mer-utsatt-for-livmorhalskreft/

https://www.socialstyrelsen.se/riktlinjer/nationellascreeningprogram/livmoderhalscancer-screeningme

http://www.aftonbladet.se/nyheter/article22741485.ab

http://tjomlid.com/2013/08/03/diane-m-harper-om-hpv-vaksinen/

http://forskning.no/vaksiner-virus/2013/10/hpv-vaksinen-gir-ingen-alvorlige-bivirkninger

https://www.nsf.no/vis-artikkel/1018098/264661/Debatt-om-HPV-vaksine

https://www.nrk.no/livsstil/oppdatert_-trodde-14-aring-dode-av-vaksine-_-viste-seg-a-vaere-svulst-1.6796270

http://www.dagensmedisin.no/artikler/2000/09/14/hpv-virus-kan-medvirke-til-lungekreft/

http://legeforeningen.no/Fagmed/Norsk-gynekologisk-forening/Veiledere/veileder-i-gynekologisk-onkologi-2009/Premaligne-lidelser-i-cervix-uteri/

https://www.nrk.no/presse/programomtaler/folkeopplysningen_-sesong-2-_5_6_-1.11873466

 

Politi og røver...eller meg!

For første gang siden jeg fikk førerkort holdt jeg på å bli stoppet av politiet i dag! Nesten. Eller, kanskje litt langt fra nesten. Jeg så på lang avstand to politibiler, et par uniformerte politimenn (ja, menn denne gang) som hadde stoppet en vanlig bil (altså det var en ikke-politibil). De sto liksom i en rundkjøring. Merkelig sted å ha kontroll, men kanskje de hadde "nød-stoppet" en fartssynder? Hva vet vel jeg. Jeg kastet ikke bort tiden med å studere opptrinnet, om man kan kalle det det. Jeg konsentrerte meg iherdig om å kjøre helt perfekt inn i rundkjøringen og ut av den igjen. 

Da jeg kom ut på andre siden pustet jeg lettet ut. En av politimennene så på meg som om han hadde lyst å sjekke både vognkort og førerkort og ta promille og alskens andre tester. Men jeg slapp unna, følte jeg. 

Det er godt mulig han overhodet ikke tenkte tanken på å stoppe meg. Men jeg kjente jeg ble merkelig paranoid der jeg forsiktig gled igjennom rundkjøringen. Som om jeg hadde verdens svarteste samvittighet for et eller annet. Ikke hadde jeg drukket, ikke kjørte jeg for fort (eller sakte heller for den del), ikke hadde jeg sniffet kokain eller skutt heroin(heter det det? Skutt?). 

Jeg gruer meg virkelig til den gang jeg blir stoppet på ordentlig. Jeg kommer til å stotret og stamme som om jeg er verdens største kjeltring som nettopp er blitt tatt og som vil gjøre alt for å virke uskyldig! Jeg kommer til å skjelve på hendene når førerkortet og vognkortet skal overleveres for inspeksjon. Og DA tror de nok jeg har både drukket, tatt dop OG kjørt for fort!! Så må jeg sikkert ta blodprøver kun fordi jeg oppfører meg så skyldig! 

Jeg har jo, til mitt forsvar, bare hatt førerkort i litt over ett år. Det vil si at jeg ennå føler jeg har førekortet på nåde! 

Blir alle nervøse av å se politiet på veiene? Av å bli stoppet? Jeg håper aldri jeg blir stoppet og OM jeg blir det, så håper jeg det er noen av politigutta hjemmefra! De kjenner jeg som hurragutter fra ungdomstiden, og de kjenner meg som en lovlydig snill og grei jente som aldri gjør noe galt. Så de vil bare gi meg en klem, si takk for sist og vinke meg videre etter at vi har avtalt en kopp kaffe for gammelt vennskaps skyld! Eller, jeg kan jo håpe... 

Besteforeldre i toppligaen!

Det er høstferie. Jeg skal ikke ha særlig til ferie. Jeg må på et kurs. Mens gutten min, trettenåringen, han er på ferie han. I Finnmark. Hos min mor og hennes mann, altså hos mamma og Tore.
Fra første dag som aleneforelder (fra den dagen gutten ble født) har de vært to svært viktige personer i sønnen min sitt liv. Og i mitt. Jeg trengte dem. Jeg var alene, og hadde aldri hatt fullt og helt ansvar for et spedbarn, da jeg ble mor for tretten år siden. Og heldigvis har jeg en mor og stefar som gladelig åpnet opp. Guttens første leveår bodde vil delvis hjemme hos dem. 

Etter at jeg begynte å jobbe etter permisjonstiden, så kom de fra tid til annen sørover for å bistå, gi avlastning og for å se gutten. 

De ble viktige for oss. Men aldri noen selvfølge. Absolutt ikke!

De har jo flere barnebarn, og der er et par andre hvor behovet for barnepass og hjelp var til stedet. Og de stilte opp. Gang på gang. Og de gledet seg over det. Følgende av dette er at de har barnebarn som søker mot dem, som vil til dem og som føler seg 100% hjemme hos dem. 

Sønnen min for eksempel, han vil ikke andre steder på ferie enn til Finnmark. Der besteforeldrene befinner seg. For stefaren min er blitt som ekte ordentlig bestefar for gutten min. De to er så sammensveiset og knyttet til hverandre, at det nesten er rørende. At blod et tykkere enn vann, kan så være, men her vektlegges ikke manglende blodsbånd i det hele tatt. 

Å få en så tett relasjon til besteforeldre betinger jo flere ting. Men det jeg ser har vært viktig i denne sammenheng, er blant annet at jeg rett og slett har gitt disse besteforeldrene fritt spillerom. De har fått ha gutten alene, uten meg til stedet, helt fra han var liten. Da knytter de bånd på en litt annen måte, tror jeg, enn om jeg er der og "overvåker" det hele, setter grenser, som besteforeldre er litt velsignet med å slippe. Men selvsagt må de også være tydelige og klare, og de må også ha grenser. Ingen barn liker grenseløshet. 
Men altså, dette med å gi besteforeldrene og barnebarnet "alenetid" sammen, hjemme hos dem, på deres arena og premisser, det tror jeg har vært viktig for oss. For dem. For gutten. 

Jeg kunne jo ha barnevakt da han var mindre. Og alle foreldre vet hvordan det er å ha barnevakt. Flott at noen stiller opp og kan. Men endel av deg er alltid opptatt av hvordan det går der hjemme med barnevakten. Jeg var aldri i stand til å slappe helt av når jeg hadde noen som så etter guttungen. Men slik var det aldri når det var besteforeldrene som tok seg av barnet. Da slappet jeg helt av, fordi jeg visste at gutten ikke var til bry, at de er like glad i ham som jeg er, og at de rett og slett var glade for å få passe ham. 

Og slik er det nå. Gutten er blitt 13 år og reiser nordover i alle sine ferier. Han elsker besteforeldrenes hjem. Med de mangler og eventuelle skavanker det måtte ha. Det er rett og slett hans barndomsparadis som han nå, når han har nådd tenårene fortsetter å søke mot. 

Jeg tror verdien i dette er ubetalelig. Og jeg er så takknemlig og glad for at jeg har mamma og Tore som virkelig er der for gutten. Og ikke bare ham, der er andre barnebarn også som har kommet til dem igjen og igjen. Og som er fryktelig glade i dem. Da disse andre var små, så stilte disse to besteforeldrene opp både ofte og lenge. Da også. 

Mamma og Tore blir jo eldre og eldre. Aldersbetingede plager melder seg, litt mer for ham og litt mindre for henne.
Og på grunn av disse plagene bor de i Thailand i vinterhalvåret. Det er overkommelig for dem i forhold til hva det koster. Og helseplagene blir mildere. Så der er en litt lengre periode de ikke er så tilgjengelig. Men hva så? Skal de sitte i Norge fordi jeg kanskje kunne hatt behov for barnevakt 1-2 ganger i løpet av vinteren? Være parat? Leste nemlig et innlegg skrevet av en tydelig bortskjemt voksen type. Han klaget over at besteforeldregenerasjonen var så egoistiske at de ikke gadd passe barnebarna mer. De skulle bare på ferier og leve livet. Det er praktisk og fint å ha barnevakt tilgjengelig hele tiden, men det er vel ikke derfor man har fått barn? For å overlate barna til andre? Jeg har vært pukka nødt. Har ikke hatt noe valg, ellers ville ikke ting gått rundt for oss. Så barnevakt som aleneforelder er man rimelig avhengig av til tider. Da gutten var mindre kunne det forøvrig gå måneder uten at jeg hadde barnevakt. Vi bodde (og bor) tross alt i Oslo, og besteforeldrene i Finnmark. Jeg husker at den eneste alenetiden jeg den gang hadde var på bussen og trikken på vei til jobb. Men slik var det nå, og derfor var det spesielt kjærkomment å ha disse to besteforeldrene som stilte opp fra tid til annen.

Jeg vet jo med sikkerhet at hvis faren til sønnen min hadde levd og han hadde vært der opp igjennom oppveksten til gutten, så hadde ikke behovet for støtte fra besteforeldrene vært så påtrengende som det har vært til tider. Vi hadde jo vært to om ungen. Og barnet hadde ikke bare vært mitt ansvar, men også pappaens ansvar. Og da hadde nok ikke de to besteforeldrene vært så tydelige i guttens liv, som det de er. 

Er man to foreldre, så er det jo åpenbart hvem som  først og fremst skal ta seg av barna om den andre blir syk. Slik jeg ble. Jeg fikk kreft. Og sto der med en 4-5 åring. Alene. Helt til de to i nord kom på banen. Og det gjorde de raskt. 
Så takk Gud for besteforeldrene! De stilte opp. De kom begge to sørover og hentet gutten. De passet på ham og tok seg av ham, så jeg kunne fokusere 100% på å bli frisk. Jeg bekymret meg overhodet ikke for ham. Enda så nevrotisk redd jeg alltid var for at noe skulle skje den guttungen. 
Jeg kan med hånda på hjertet si at der er ingen andre i denne verden som kunne tatt på seg barnevaktsrollen slik de gjorde, og at jeg da slappet helt av. Og fremdeles slapper helt av.

Jeg vet at et slikt engasjement kunne trigget sjalusi hos andre i familien. Men alle forstår at en helt-aleneforelder stiller i en helt annen posisjon enn de som faktisk er to foreldre . Så lenge begge foreldrene fungerer sånn noen lunde da. Det finnes jo plenty av de som ikke gjør det. Og man kunne like gjerne vært alene. 

Det er lett å skjønne at engasjementet til "våre" besteforeldrene er tuftet på et reelt behov for støtte og hjelp. Ingen kan sitte og gnage på dette som et problem og å dyrke sjalusi i forhold til dette. Eller har andre opplevd det motsatte? Hvor en i familien har behov for støtte og hjelp,  og så svarer evt søsken med sjalusi når slik hjelp kommer?

Uansett, gevinsten i vårt tilfelle er et sjeldent sterkt bånd mellom besteforeldre og barnebarn. Rett og slett fordi jeg har vært helt alene om omsorgen. Jeg har trengt dem, og de har respondert med å stille opp. De så behovene både jeg og gutten hadde. Han trengte omsorgspersoner utenfor vår tosomhet. Og de kom i form av besteforeldre.

Mamma sa en gang til meg: "Jeg har kanskje ikke vært verdens beste mor, men jeg vil i alle fall prøve å være en god mormor/farmor for barnebarna". 
Ja, mamma det er du! Virkelig. 

En venninne sa det også en gang - du er heldig som har den mora du har! Ja, det er jeg.

Takk mamma og takk Tore, dere er aller aller best! 

 


En sommer er over og man sitter på flyplassen for å ta farvel for denne gang (bestefar og barnebarn)

 

 

 

Man kan faktisk bli frisk av kroniske sykdommer! Det sier i hvert fall NAV.

Jeg er meget imponert over NAV Forvaltning. 

Sønnen min har cøliaki. Altså den diagnosen hvor man virkelig ikke kan spise glutenholdig mat. Hvor magen virkelig får unngjelde og blodprøver går i taket om han får det i seg. En sikker diagnose, stilt av folk som har gått mange år på skole for å lære noe om dette her. 

Dette er en kronisk lidelse. Og enn så lenge forblir den det. Får man den, ja, så blir man aldri kvitt den. Kostholdet fordyres. Og man har krav på grunnstønad fra NAV. Slik som at mennesker med diabetes1 har krav på det samme. Også en kronisk lidelse som ikke går over som ved et trylleslag, eller andre slag for den del. Dette er livslange tilstander.

Trodde jeg inntil i nylig. Jeg har nemlig mottatt et skriv fra NAV Forvaltning om at diagnosen må bekreftes (ennå en gang. Den ble bekreftet i 2007).

Og begrunnelsen for dette kravet om bekreftelse? Jo, fordi cøliaki kan nemlig gå over!! Og da har man ikke krav på grunnstønad mer. Grunnstønaden er der på grunn av et allerede nevnt fordyret kosthold (jeg er litt glad det er trendy å spise gutenfritt forresten. Utvalget av matvarer har eksplodert de siste årene. Så nå er det i alle fall lettere å finne slik mat).

Dette var jaggu nytt under solen, på jorda og i hele universet så vidt meg bekjent. At cøliaki ikke nødvendigvis er kronisk lengre! 
Det er ikke lenge siden jeg snakket med en spesialist på Ullevål om dette. Han var nå ennå der at vi snakker om en kronisk, livslang tilstand. Så det er godt mulig noe har skjedd på kort tid. Men vet du, det tror jeg rett og slett ikke.

Jeg har argumentert med NAV om dette. Men beklager. De MÅ ha en ny erklæring. Fordi tilstanden kan gå over. Vel, man kan ikke argumentere med ignorante saksbehandlere i det offentlige. Det tror jeg mange har erfart. 

Hva er følgende av dette her? Jo. Først må vi ha time hos fastlege. Som så må henvise oss til Ullevål. Hvor det er allment kjent at ventelistene er evig lange. Så lange at ansatte har gått ut i mediene og slått alarm. I alle fall, vi må inn på en slik venteliste.
Men å fremskaffe denne erklæringen, det må vi altså gjøre på 14 dager! For det er tidsfristen NAV har gitt. Utrolig nok.

Jeg må gi beskjed om jeg trenger lengre tid. Som om ikke det ligger klinkende klart i alle kortene her - at vi definitivt må ha lengre tid! Det er som om det ikke er lov å tenke selv før man sender ut brev fra denne etaten. Alle i hele norges land vet at man ikke kommer inn til en spesialist på 14 dager. Selv folk med kreft må vente lengre enn dette! Så tror altså NAV at vi skal få gå foran alle andre i helsekøene? Eller hva tror de? Jeg tipper de ikke tror noe som helst. De bare gjør det de er satt til å gjøre. 

I erklæringen fra 2007 står det svært tydelig: SIKKER DIAGNOSE! Men dette holder altså ikke. Spesialisten må skrive "sikker diagnose" en gang til.

Jeg har også snakket med en helsesekretær på Ullevål. Hun var oppgitt. Dette er tydeligvis ikke første gang de hører om dette. At kroniske lidelser og tilstander må bekreftes gang på gang! Diabetes, downs syndrom, cp osv.

Dette her er sløsing med offentlige ressurser! Sløsing med legenes tid. Med min tid. Og ikke minst kaster NAV bort tid! På tull og tøys. Hvis dette er noe som forekommer jevnlig så må da noen gå inn i etaten og veilede dem! Og sakkyndig lege hos NAV, hvor er vedkommende? For jeg kan da ikke tro at det er slike leger som står bak rutinene med å kreve spesialisterklæringer som åpenbart er unødvendig å kreve! Fordi diagnosene er livslange, og de er allerede bekreftet.

Det må da gå an å lage en liste eller noe, hvor man har satt opp diagnoser som er å betrakte som livslange og kroniske? Slik at man ikke sender ut krav om erklæringer gang på gang? 

Jeg ser nesten frem til å vise spesialisten på Ullevål (når vi nå en gang kommer inn der) hva NAV skriver om cøliakien til gutten min. At tilstanden kan gå over. 

Og en ting er sikkert. Hadde sønnen min lest dette brevet før meg, så hadde han blitt jublende glad! For tenk det, cøliakien kan gå over! Det er jo stikk i strid med hva både legene og jeg har lært ham opp til å tro (vite). Brevet var jo adressert til gutten. Men fordi jeg visste dette var et brev fra NAV, så åpnet jeg det. Og glad er jeg for det!

Jeg må legge til at jeg har jobbet i NAV en gang for nesten ti år siden. Og jeg møtte utrolig mange hardarbeidende og pliktoppfyllende mennesker der. De gjorde sitt beste, og de sto på. De kunne utrolig mye. Men etaten var ny, tre ulike etater skulle slås sammen til en stor etat. Trygd, sosial og arbeid ble til NAV. Og da får man kanskje det man ber om? Ansatte som ikke alltid vet hva de holder på med.

Så jeg skylder ikke på den enkelte. Den som har sendt ut brevet. Vedkommende vet ikke bedre. Rett og slett.

Men hvor er de som kan gjøre noe med dette her? For at de har mottatt klager på slike ting som dette, det nekter jeg å tro at ikke har skjedd. Spesialister som må skrive nye erklæringer har garantert gitt beskjed. Og foreldre har gitt beskjed. Og pasienter selv har nok gitt beskjed. Og jeg skal gi beskjed.

Men det er vel som å snakke til en vegg antar jeg. Vi gjør som vi alltid har gjort, er vel omkvedet blant ledere hos NAV forvaltning. Ironisk navn forresten uten at jeg skal utdype det videre.  

 

 

Matpakken? Den skal JEG lage!!

Hjelpes meg! Hva gjorde jeg før jeg fikk barn?? Hvem besto omgangskretsen min av? Hva i alle dager fylte jeg tiden min med? Jeg har vært i mamma-boblen i 13 - 14 år nå. Og er jo det for så vidt ennå, men guttungen har jo vokst ut av hendene mine, og jeg synes det er litt...tomt.

Da han var mindre hadde vi alltids noe å ta oss til. Vi måtte jo det, ellers ble dagene så himla lange.

Det var fisketurer  til (ikke le) Sognsvann, om det var på ettermiddagstid etter jobb, og vi ikke orket annet enn å kreke oss på en t-bane og bare gå i halvsvime halvveis rundt vannet for å slenge ut en fiskekrok. Sånn, da hadde man liksom praktisert litt friluftsliv samtidig som man fikk tida til å gå, før kveldsmat og sengetid. Det var barnefilmer på kino. Basseng. Barneteater. Spaserturer i skogen med andre småbarnsforeldre.

Det var teltturer, turer med danskebåten og Kaptein Kid. Eller bare stunder med lesing av blant annet Harry Potter (hele helsikas serien leste jeg for ham! Alle mursteinene!)

Ja, alt mulig man kunne klare å finne på for å få tida til å gå og for å ha noe meningsfylt å gi gutten av minner og opplevelser. Jeg har aldri vært sånn der plastikk-moro-mamma med Disneyland og tjo-og-hei på tivioli. En sjelden gang gikk vi vel på Tusenfryd, men det var mer som en sabla plikt fordi "alle" barn må jo ha vært DER vel!!

Nå er jeg tenåringsmor! Og barnefilmene på kino må jeg se alene om jeg vil se noen. Så ja, jeg og kjæresten min gikk faktisk uten barn og så Istid her for en stund siden.

Og jeg som elsker å telte, jeg har plutselig ikke noen som synes det er morsomt mer! Gutten her i huset lurer bare på hvorfor i alle dager man skal ligge og plages på et tynt liggeunderlag når man har gode senger hjemme! Sånt hørte jeg ikke før! Da vandret han glad og lykkelig i vei mot skogen for å slå opp et telt. Skal jeg liksom gå alene nå da? 44 år gammel dame i telt i skogen, alene? Hvor rart er vel ikke det? Jeg er jo ikke akkurat en kvinnelig utgave av Lars Monsen heller, som bare kan vandre 12 mil innover i villmarka, slenge opp et telt, dra opp en fisk eller to som jeg fortærer over et kveldsbål. Til det er jeg altfor pysete! Jeg har sett "Villmark" ser du!

Nei, hva gjorde jeg før jeg fikk barn tro? Jo, jeg gikk jo ut på byen. Og på fjellturer med venninner som var like gamle (unge) som meg, like barnløse og forpliktelsesfrie som meg. Jeg reiste av og til på ferie alene, eller sammen med de allerede nevnte venninnene. Og hvor er de nå forresten? Jo, spredt for alle vinder! I nord og i sør og i øst og i vest. Med barn og familie. Vel, de fleste i alle fall. Alle er opptatt med sitt!

Og hva er jeg opptatt med? Jo, Netflix, bøker, suller nå litt med blåbærplukking (men den sesongen er snart historie for denne gang), koser meg når kjæresten min er på besøk, men det er han jo så langt fra hele tiden.

Jeg prøver også å få i gang vettuge diskusjoner med tenåringen. Prøvde iherdig her en ettermiddag, som alle ettermiddager å spørre hvordan dagen på skolen hadde vært. Fikk da det utfyllende svaret: "Fint". Men plutselig en ettermiddag utvidet han "fint" med: "...og fint gjelder helt til jeg sier noe annet, ok mamma?".

Så jeg føler meg i grunnen litt fortapt på en måte. Jeg må reorganisere livet mitt. Finne på nye ting, skaffe meg en hobby. Kanskje en hund? Begynne å studere noe igjen?

Jeg klager ikke. For totalt sett har jeg det innmari fint. Men det er bare noe med det å plutselig ha så mye egentid! Sånt som var for luksusvarer å regne for bare kort tid siden!

Men uansett, en ting er bombesikkert, jeg kommer til å tviholde på jobben med å lage skolemat til gutten. I alle år han bor hjemme skal jeg lage den matpakken! Han kan få lage middager, rydde rommet sitt selv, fikse seg kveldsmat osv. Men matpakkejobben får han aldri overta, så lenge han bor under mitt tak!

"Sånn går nu dagan!"

 

Vi er alle en slags mangelvare vel?

Det heter det at "det er noe i alle familier". 

Alle familier har noe de ikke akkurat forteller om på Facebook, i sosiale sammenhenger, på jobb og så videre. 
Noen familier har virkelig stygge fæle hendelser med seg i sin historie. Andre har mindre ting. 
Noen familier er splittet på grunn av svik og manglende omsorg for hverandre. Og noen er splittet på grunn av tøys og tull. Eller på grunn av enkeltepisoder som skjedde for 10-20, kanskje 30 år siden. Og mer. 

Vi er nå alle forskjellige mennesker. Jeg husker en kollega av meg sa det så treffende og så sant, fra den tiden jeg var singel: "Du vet, den perfekte mannen finnes ikke!".
Jeg vil dra den litt lengre å si at det perfekte menneske ikke finnes. Den perfekte mor, søster, bror, far, bestefar, mormor, stefar, stemor, tante, fetter, sønn, datter, venn, kamerat, venninne finnes ikke. Vi er alle mangelvarer på godt og vondt, tror jeg.
For hva er egentlig å være perfekt? At folk er akkurat slik jeg ønsker de skal være? Og er de bare litt utenfor den ramma vi har satt opp, så er de ikke noe å samle på? Da snur vi bare ryggen til? Vel, da blir man nok skikkelig alene til slutt. For det vil alltid være noe med noen - for enkelte. 

En litt eldre dame jeg kjenner fikk beskjed av datteren sin at hun var for "dramatisk" til at hun orket å komme på besøk. Nedlatenheten ellers var også til å ta og føle på. Denne kvinnen følte seg aldri vel når hun besøkte datteren. Alt hun sa, gjorde og tenkte ble møtt med en iskald skulder. Så etterhvert ble besøkene til datteren færre og færre. Og til slutt døde de helt ut. 

Hva mente datteren med at det var for mye dramatikk? Var det på en skadelig måte? Eller bare på en litt irriterende måte? Eller var det noe å snakke om i det hele tatt? Nok til å kutte ut kontakten med sin egen mor? 
Det eneste jeg vet er at denne datteren forøvrig ikke kan utstå øvrig familie heller, med noen få unntak på farens side av slekta. Så kanskje det bare er snakk om hennes egne demoner? For det kan da ikke være slik at i en familie på over 20 stykker, så er det disse 20 det er feil med, og ikke datteren og de få som er inne i varmen hos henne? 
Det må i hvert fall være rimelig ensomt å være så kravstor til andre mennesker. Og særlig om man ikke evner å se seg selv i speilet fra tid til annen. 

Jeg kan irritere meg grønn over min egen mor. Hun maser så inni granskauen mye til tider når vi er hos henne. Husk ditt og husk datt.
Men, så hører jeg meg selv når jeg forholder meg til sønnen og kjæresten min. Jeg er da ikke noe bedre selv! Og jeg har nok en hel del irriterende egenskaper jeg også. Men det har nok du også! Og du! Og du! Vi har slike egenskaper alle sammen. 

Så det ville nå være utrolig rart om jeg kuttet ut min egen mor fordi hun maser så mye! Eller fordi hun stresser, tar seg et glass vin, reiser på ferie. Er dramatisk. Ja, skulle jeg liksom kutte henne ut fordi hun er den hun er? Skal jeg liksom bære nag til en av foreldrene mine for ting som skjedde for 30 år siden? Er det ikke da man kalles bitter?  

Så det var dette med å tåle folk som de er! Innse at ikke alle kan være akkurat slik vi ønsker. Hvis man tåler mangfoldet hos andre mennesker, så blir kanskje livet litt rikere? Jeg kan absolutt være smålig og litt trangsynt. Så absolutt. Der er folk jeg ikke gidder bruke tid på. Men familiemedlemmer føler jeg det er viktig å ha en viss tak høyde for. Og dermed plass til også.

Ok, la oss si at mora di er litt vel dramatisk av seg, at hun kanskje lot deg få for mye ansvar da du var liten, men det får du vel både tåle og tilgi i rettferdighetens navn? For hvor perfekte er vi selv da? Kanskje du er litt vel hysterisk livredd for støv? Uorden? Rot? Kanskje du alltid må låne penger hos folk og ikke betaler tilbake før du får 3. påminnelse? Kanskje du drikker litt for mye? Kanskje du har utsatt dine egne barn for ting de ikke burde bli utsatt for? Så hvem er vi da til å kaste stein? Når vi sitter i glasshus? 

Jeg har en stor familie. Masse tanter og onkler. Og jeg forholder meg til alle sammen i større eller mindre grad. Skulle jeg kuttet dem ut hvis der var sider ved dem jeg ikke likte?

Nå har jeg heldigvis en veldig likanes familie, så kontakt med dem er sånn sett lettvint, og når jeg treffer dem så er det alltid veldig hyggelig. Latteren sitter løst, men også alvor innimellom alt annet. Jeg føler meg rik som har alle disse i livet mitt, selv om vi sees så altfor sjeldent.
Noen ser jeg mer enn andre, og et par av tantene mine er mer som søstre enn tanter. Og familiens eldste, min lille snille mormor er vi alle opptatt av at skal ha det bra. Vi er altså som en helt vanlig familie, som tåler hverandre på godt og vondt. Men der er jo noe hos oss også, som hos alle andre. Men vi tåler heldigvis hverandre, vi som betyr noe for hverandre.  

Ja, noe er det i alle familier. Og noe er alvorlig, med vold og rusmisbruk. Noe er faktisk for bagateller å regne, som feks dette med at mor er for dramatisk til at man orker å besøke henne. Eller at man bærer nag for hendelser lang tilbake i tid. Det går an å være overbærende, det går an å tilgi. Tror nå jeg da. 

Hver gang jeg irriterer meg over andre, så tenker jeg som denne kollegaen min påpekte; den perfekte mannen finnes ikke. Eller, det perfekte mennesket finnes ikke. Vi får og må da tåle hverandre slik vi er vel? 

Og til deg som ikke gjør det, tell over hvor mange nære du egentlig har. Og gå deretter til speilet og spør deg selv: Er jeg selv så jævla perfekt da? Er jeg for perfekt til å ha kontakt med den dramatiske mora mi, for perfekt til å ha kontakt med den alkoholiserte tanta mi, for perfekt for den frittalende søstra mi? 

Er du det? Det perfekte menneske, eller er du en slags mangelvare du også? Som resten av oss håpløse individer?

Tårer i øynene av folksomme strender i Spania? Nja...tror ikke det.

Jeg lever ikke noe travelt liv. Det har jeg ikke gjort på flere år. Smekkfulle timeplaner er så ikke-meg som det går an å få det. Jeg liker de blanke dagene, blanke helger. Og hos meg er det flest av disse. Jeg har klart å lære kjæresten min til å like slike dager, han også. Tror ikke han hadde hørt begrepet engang da vi møttes. 

Jeg bestemte meg etter at jeg fikk kreft, at jeg for aller siste gang i hele mitt liv har stresset i negativ spiral.
For jeg, og mange med meg, er hellig overbevist om at alvorlig sykdom kan oppstå etter perioder med mye belastning. Negativt stress. En evig spiral av alt som må rekkes og nås. I et repeterende jag, hver dag. Klart man kan bli syk av sånt! Det er jo opplest og vedtatt. Og helt naturlig. Kroppen jobber med for mange ting på en gang, og det blir vel et slags venstrehåndsarbeid (for meg som er høyrehendt) over hele linja. Helt til det smeller et sted hvor det virkelig hadde trengtes fullt fokus med begge hender! 

Hvilke behov har vi egentlig?
Jeg tenkte på dette da jeg var oppe i Finnmark. Vi bodde på en litt primitiv hytte, med utedo. Så står jeg opp midt på natta for å gå på dette utedoet da. Og kommer ut i strålende solskinn rundt ett på natta. Det er så stille og så fint.
Og så skal jeg til å snu for å løpe inn etter mobiltelefonen - for å ta bilde, for å vise hele Facebook hvor fantastisk flott dette er! Så stopper jeg opp. Skal jeg virkelig kaste bort disse minuttene med å se det hele igjennom mobiltelefonen? Jeg klarer jo uansett ikke å dele hele virkeligheten med de der ute! De ser et bilde, mens jeg står midt i opplevelsen! 
Jeg lar mobiltelefonen ligge der inne i hytta et sted, og blir stående rett opp og ned og bare nyter dette fantastisk nydelige øyeblikket. Helt alene i verden, akkurat der og da. Stillheten, naturen, sola, luktene av sommerfinnmark - det er nesten overveldende. Og ja, jeg kan få tårer i øynene av naturopplevelser. Og det av de helt helt enkle opplevelsene.  
Ville jeg byttet dette mot en travel gate i Paris? Eller en folksom strand i Spania? Eller en luksusrestaurant i London? Eller en konsert med Springsteen eller hvem som helst andre? Vel, de som kjenner meg godt vet nøyaktig hva jeg ville svart her. For å si det slik, jeg får aldri tårer i øynene av folksomme strender i Spania.

Jeg skal ikke si at det ene er bedre enn det andre.
For meg handler det mest om å være klar over hva som gir og hva som stjeler energi. 

Jeg skal skrive mer om disse blanke dagene jeg innledet med her i innlegget. Men nå skal jeg ta med meg bærspannet og gå ut i skogen for å plukke blåbær. Det er milliarder av dem i år.

Ha en god dag.

Kongekrabba kan bare bli i Finnmark! Who cares? I alle fall ikke regjerende maktmennesker!

Jeg kommer over en link til avisa Finnmarken, på Facebook. Av en eller annen grunn fanger saken linken handler om, min interesse.

Så jeg åpner linken og leser. Og mens jeg gjør det, blir jeg mer og mer forundret. Og faktisk litt forbannet.

Kort fortalt og gjengitt, så handler linken om en liten bedrift i Honningsvåg i Finnmark, som har fått det til! De har rett og slett klart å gjøre litt butikk av den berømte/fordømte kongekrabba som finnes der nord (og etter hvert her sør og så vil jeg tro). 
Det hele handler om eksport av en råvare. Fra Finnmark til Seol i Sør-Korea. Det er en lag distanse det! Og å da få til å sende levende kongekrabber så langt avgårde er jo egentlig godt gjort, og noe som krever litt innsats og pågangsmot, og ikke minst optimisme og risikovillighet.

Men denne bedriften får det altså til. Først var det kronglete. De måtte sende krabbene via Helsinki i Finland. Det kostet vel en del mer av både tid og penger. Så bedriften lette etter, og FANT en annen og mye mer kostnads- og tidsbesbarende måte å gjøre dette på. De kan jo fly direkte fra Lakselv til Sør-Korea. Det er også en lang flytur, men dessto kortere distanse å frakte krabbene fra sjøen og til et fly. Lakselv er jo for de som er sånn noenlunde kjent, nærmere Honningsvåg enn Helsiki er. 

Så altså, dette får firmaet til. De er i alle fall 10 ansatte lokalt som jobber med dette. Mulig de er flere, men ti var det antallet jeg hang meg opp i, fordi det nå meldes om ti permitterte som en følge av en fjollete hevngjerrig politikk, spadd frem av byråkratiet og politikere. Sentralt i landet. Altså av folk som sitter på ræva si langt sør og drar i snorer som påvirker folks arbeid og liv langt nord. Da skulle man tro de visste hva de holdt på med og at de var litt forsiktige i sin omgang med den makta de er satt til å forvalte. Men ikke svarten heller!

Fordi, flyet som frakter, kan vel si fraktet nå da, krabbene fra Finnmark til Sør-Korea, var et russisk selskap. Et russisk flyselskap. Her samarbeider man over landegrenser. Og det skulle man jo tro var positivt. 

Så har det seg slik at Norge godt kunne tenkt seg å ha en hypotetisk mulighet, altså hypotetisk, ikke noe erklært behov altså, til å fly over Russland. Så en slik søknad er like godt sendt fra norske luftfartsmyndigheter til makta i Russland. Og svar lar vente på seg. Men ingen plages direkte av dette, fordi man snakker altså om hypotetiske muligheter. 

Men på grunn av manglende svar, så skal Norge reise kjerringa! Så da gis det heller ikke tillatelse for at dette Russiske kongekrabbeflyet skal få lande på norsk jord i Lakselv. Æddabædda Russland! Og SOM om Russland bryr seg! Det er vel knapt en kjeft i Russland dette går utover. Men så er det verre med denne iherdige bedriften i Honningsvåg. Det er de som rammes. Eksportnæringen rammes. Så Norge står rett og slett og riser seg på egen ræv i sin iver etter å statuere et eksempel. 

Arbeidsplasser ryker, folk blir permittert og da må man på NAV. Og NAV driftes av skattepenger, som igjen altså er penger som staten Norge henter inn fra folk som jobber. Så da synes det nå mer enn rart at staten Norge skal ta fra folk muligheten til å jobbe for å bidra til fellesskapet, i stedet for å bygge opp om dette, gjøre det mulig for bedrifter å overleve. Snakker man ikke opp og ned om at oljen snart tar slutt, at vi må finnne alternative inntekstkilder for fremtiden. Og herunder snakker om man om eksport av laks, og da sikkert også om eksport av kongekrabbe. 

Så da lurer jeg på, hvem i herrens navn gidder å gå i gang med noe sånt når man blir motarbeidet på denne måten her? Det er jo helt utrolig elendig distrikspolitikk! For det mest ironiske her, det aller mest ironiske her er at Russiske fly får lande som før på Gardermoen. Her drar man ikke inn noen tillatelser. Nei, man har vel lett med lykt og lys for å finne en måte å besvare Russlands sendrektighet på, som ikke går utover noe sør for Polarsirkelen. Og det fant "de" (luftfartsmyndighetene) jaggu ta meg! Men de måtte helt til Finnmark for å ødelegge noe. 

GODT JOBBA DERE SOM STYRER NORGE!! FAEN SÅ GODT JOBBA!

Og så lurer jeg på, hvor er riksdekkened media her? 

Åhh, beklager, dette handlet jo ikke om realitydeltakere, første snøfall i Oslo, dårlig sommer eller om redegjørelser for hvordan man skal unngå migrene, hjerteinfarkt, personlig konkurs og andre livsstilsspørsmål, som både VG og Dagbladet er blitt noe man kan bruke som daglige oppslagsverk innenfor nevnte tema på.

Det skrives jo også om hvordan man kan gjøre det bra på Tinder og/eller Facebook (hvordan få mest mulig "likes") -  og ikke minst, dette handlet ikke om sport. Bare EKSport. Og disktriktspolitikk. Da er det ikke interessant. 

Jeg blir alltid så glad når jeg leser om pågangsmot og engasjement for å få til noe oppe i nord. Fordi jeg vet hvordan avstand til makta kan gjøre det vanskelig for folk som ønsker å få til noe. Og dette her, denne historien er et glimrende men tragisk eksempel på hvordan man kan hundse med folk, bare de bor langt nok unna - fordi da høres de ikke så godt når de klager, blant annet fordi riksmedia ikke stiller med annet enn fravær og stillhet.   

Fastlegen som sviktet...

Der satt han i sofaen min. 56 år gammel, sliten, trett og fortvilet. Han gråt. Onkelen min satt foran meg og gråt i fortvilelse, mens han forteller. Jeg ba ham om det, å fortelle hva som har skjedd den siste uken. Og han fortalte.

 Dette her, det er historien om hvordan en fastlege på sitt vis sparker til en som så vidt har klart å reise seg etter mange år med rusmisbruk.

Jeg er rasende og forbannet. At det er mulig å behandle mennesker slik han forteller at han er blitt behandlet. Han er et menneske, med følelser, tanker, hjerte, sjel og ånd. Og han fortjener å bli behandlet som nettopp dette, et menneske. Uansett fortid.

 Kort fortalt handler bakgrunnen hans om årevis med rusmisbruk. En sykdom så altfor mange sloss og kjemper med og mot, uten at hjelpen alltid strekker til.

Jeg vil ikke høre annet enn at dette er en sykdom, så kan de som mener noe annet søke andre arenaer enn denne. For her forteller jeg utfra et perspektiv om at rusmisbruk handler om sykdom. Og det har egentlig det offentlige helsenorge også konkludert med. Og en sykdom skal behandles om det er mulig.

 Han bor et godt stykke utenfor Oslo. Jeg tror han nesten har sett på hovedstaden som et slags rovdyr, på jakt etter ham. Så han ville bort og vekk herfra hvor han har lagt igjen så altfor mange år av sitt liv. Så til sist ender han opp i en liten leilighet langt fra byen, med sjøutsikt, eget soverom, kjøkken og bad. Så fint. Så trygt. Men så ensomt.

 Han plages med smerter. Mye smerter. Og det er utfordrende for ham. Det isolerer ham. Han klarer ikke så mye.

Vi skulle jo reise nordover vi to. Jeg skulle ta ham med for å besøke mormor, hans mor. Hjelpe ham på reisen, være der sammen med dem.Et av de fineste sommerminnene jeg har, var sammen med nettopp disse to. Mormor og onkel. Vi var sammen noen dager hjemme i Nyelv. Laget middager, sov ettermiddagshvil, ryddet og ordnet utenfor huset, kjørte til nærmeste kafe for å få i oss litt kaffe og ikke minst kaker. Det var så rolig og lun stemning.

Og det var dette jeg hadde i tankene da jeg tilbød meg å ta ham med nordover. Han har jo ikke vært der på 8 år. Det er på tide. Mormor begynner å dra skikkelig på årene. Han må jo få treffe henne. Så jeg går 100% inn for å få til en reise.

Men han klarer ikke. Han plages av angst og av smerter. Ensomheten handler om mye mer enn det å ikke ha mennesker rundt seg. Man kan være ensom i sin angst, ensom i sine smerter. Der er ingen andre enn bare ham selv i dette. Jeg kan ikke hjelpe eller ta fram ham angsten eller smertene.

Så ryker han utfor. Med fastlegens «bistand og hjelp».

Han forteller legen hva han trenger, smertestillende i form av et smerteplaster. Slike plastre som avgir smertestillende i jevne doser hele døgnet  i en uke. Så må det nytt plaster til. Dette ville ikke gitt ham noe rus/eufori, det ville gitt ham lindring. Og det var det han trengte. Smertelindring.

Men hva avspises han med? Jo, han er jo tidligere narkoman må skjønne, så her gir vi blaffen i smerter, og han får 1 stk Paralgin forte per dag. Det er som å skvette vann på gåsa for å si det rett ut. Han oppnår ingen smertelindring på dette. Og legen hører ikke på ham.  Sannsynligvis fordi han har den fortiden han har.

Men for svarte svingende, både aktive og forhenværende rusmisbrukere kan få vondt! De kan ha smerter på lik linje med alle oss andre!

Hva er det de lærer på doktorskolen om det er slik å forstå at en narkoman/forhenværende rusmisbruker bare skal avspises med uvirksom behandling når de har vondt?? Det er til å gråte av! Jeg kjenner jeg er så forbannet.

For hva var følgende her? Jo, min onkel han starter med selvmedisinering. Mens han glir lengre og lengre inn i depresjonen. For han vet at dette er galt og feil, men han ser ingen andre utveier. Til slutt har han sprukket! Han er på vei til Oslo. Der får han tak i gatas smertelindring. Den som der og da tar både angst og smerter. Injiserer, flere ganger. Han har sprukket.

Han får lindring fra smertene, men på helt feil måte. Fordi legen sviktet. Legen hørte ikke på ham. Legen som kunne hjulpet ham, sviktet fullstendig.

Det er slett ikke alltid slik at en med hans forhistorie bare er på jakt etter piller. Det kan faktisk hende at vedkommende har vondt og har smerter. Tvilen MÅ da komme pasienten til gode noen ganger vel?

Jeg er ikke naiv. Jeg kjenner onkelen min. Jeg har fulgt ham i mange år. Jeg vet om kampene hans, hva han vil og ønsker, jeg vet om smertene og om angsten.Jeg har trøstet ham over telefonen når psykosene kom i forbindelse med brå avslutning av substitusjonsbehandling (metadon).

For det gjorde han, kuttet ut metadonen. Han ville ikke ta noe. Han ville vekk fra metadonen også. Han fikset ikke bivirkningene.

Så han kuttet brått ut og gjennomgikk et mareritt uten sidestykke. Det ville alle forstått om de hadde snakket med ham under prosessen når kroppen skulle kvitte seg med stoffene.

Men han kom igjennom det også. Uten å gi etter for fristelsen med å ta dop. Så han er sterk når han vil.

Men han taper i møte med disse evige smertene. Og det er her jeg mener legen nå har sviktet. Og det har jeg så lyst at denne legen skal få vite. At hun på solid vis har bidratt til at onkelen min nå havnet en uke på kjøret. Nå må han til avrusning, han har vandret gatelangs i Oslo, fortvilet og uten penger eller løsninger.

 Selv er jeg i en flytteprosess og har knapt nok madrasser nok til min egen sønn og meg selv. For tiden.

Så det eneste jeg har kunnet bidra med er psykisk støtte, en gammel telefon (han har ødelagt sin egen), noe penger og forsikringer om at jeg er glad i ham.

Jeg har vært i kontakt med Kirkens Bymisjon. De har for tiden gitt ham tak over hodet og mat. Og de snakker med ham. Tar seg av ham og de har hjulpet ham nå til å trappe ned, slik at abstinensene ikke blir for kraftige. Fordi en uke med sterke stoffer er nok til å gi ham fryktelige abstinenser.

Jeg er evig takknemlig for at det finnes slike som Kirkens Bymisjon. Jeg sendte dem en mail i fortvilelse, fordi jeg selv ikke kunne gi ham tak over hodet.  De tok tak. De svarte meg, de ringte meg. Han er trygg. De hjelper ham på bena igjen.

Men fastlegen, hun burde blitt tatt i skole av leger som virkelig kan dette her. Som vet hva menneskeverd er, som vet å møte slike som onkelen min, med den respekt og forståelse det kreves i møte med et hvert menneske.

 Dette er fortalt og gjengitt med tillatelse fra ham det gjelder.

Forsinket kreftdiagnose med 1,5 år - det er lang tid det!

Jeg har tidligere skrevet her at jeg en gang fikk kreft.

Men så var det det da, følelsen av at noe ikke var helt ok etter denne diagnosen.

Ok i den forstand at det skurret med disse prøvene jeg tok 1.5 år før diagnosen var et faktum.

Kort fortalt fikk jeg altså livmorhalskreft. En sykdom det tar flere år å utvikle. Kvinner tar cellerprøver hvert 3.år for å avdekke eventuelle celleforandringer, slik at disse kan fjernes, og man utvikler da sannsynligvis ikke kreft.

For meg var det altså slik at jeg tok prøver, disse celleprøvene. Jevnlig gikk jeg til kontroll. Jeg var nøye på det!

Så får jeg plutselig beskjed om at der var celleforandringer som måtte følges litt med. Det ville si ny prøve etter 6 måneder. Og guds lykke, celleforandringene var gått tilbake på denne nye prøven. Ikke sant, da er man lettet? Det var jeg også.

Men ikke helt. Jeg var ikke helt lettet.
For jeg gikk faktisk og tok enda en ekstra prøve, for å være helt sikker. Da hos en annen lege som sendte prøvene tiil et annet laboratorium enn dit de foregående prøvene gikk. 
På eget initiative tok jeg altså denne ekstra prøven. Noen ganger er det bra å være nevrotisk.

Fordi, nå skulle det faktisk vise seg at jeg hadde kreft! I full utviking.

Det gikk som det måtte gå. Mange undersøkelser, på kryss og tvers for å sjekke at der ikke var spredning. Det ble stor operasjon og en lengre sykemelding. Den psykiske belastningen med å få kreft skal jeg ikke gå inn på her. Det var tung, det er alt jeg skal si.

I alle fall. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan jeg kunne ha fått kreft på 6 måneder! Fin celleprøve og så viser den neste at jeg har kreft.

For en ukes tid siden fikk jeg det bekreftet. Min kreftdiagnose var forsinket med 1,5 år. På grunn av feiltolkning av celleprøver.

Hadde de gransket de første prøvene jeg her nevner, korrekt, så ville de sett noe helt annet enn de de faktisk så.
De ville sett det diverse leger så, da prøvene ble re-gransket ved et annet sykehus.
De ville sett grove, svært grove celleforandringer.

Hvordan er dette mulig? Hvordan kan en fagperson se null nix og ingenting farlig, på en prøve en annen ser farlig, farlig, alarm, alarm? 
De snakker om diskrepans når man snakker om avvik. Det var såpass stor diskrepans mellom granskningen av prøvene, at legen som fikk jobben med å dobbeltsjekke prøvene mine, måtte få 4 andre overleger til å sjekke dem sammen  med ham. De kunne vel knapt tro det de så?

Norsk pasientskadeerstatning har gitt meg medhold i saken min. De har konkludert med at jeg sannsynligvis ikke ville fått kreft hvis ikke disse feilene hadde skjedd.

Det som bekymrere meg, er om dette har skjedd flere kvinner, hvor prøvene sendes til samme sykehus som mine ble sendt til.

Var feilgranskningen på mine prøver bare et engangstilfelle? Jeg har nesten vanskelig for å tro det. Fordi prøvene mine ble gransket to ganger med to års mellomrom. Og begge gangene kom de til samme resultat. Mindre celleforandringer. Det var en lege som ba om at prøvene måtte granskes et annet sted. Og det ble så gjort og feilen ble avdekket.

Handler dette om systematiske feil? I så fall må der være andre kvinner som meg der ute.

Fylkeslegen har åpnet tilsynssak, så da håper jeg eventuelle livsfarlige avvik oppdages og gjøres noe med! For dette her er skandaløst dårlig.

Hadde ikke jeg, på eget initiativ, tatt en ekstra prøve, så hadde jeg altså gått med kreft i full utvikling i tre år. Mye kan skje på tre år.

"Du har reddet deg selv med å ta denne ekstra prøven du" sa legen til meg, da jeg fortalte gangen i dette her. Men hvor mange går og tar en ekstra prøve? Jeg vil tro det er få.

Jeg selv finner ikke helt ro, jeg tenker stadig på om der er andre. Kvinner som er noen sin mor, sin søster, sin datter, sin kone, sin kjæreste.

Jeg forteller villig vekk for å sette fokus på livmorhalskreft. Og viktigheten av å ta disse celleprøvene litt oftere enn hvert 3. år. Er det feil på en av prøvene, så er tre år lang tid. Det må da være udiskutabelt? 
Men dette er ikke helsemyndighetenes budskap. De mener at hvert 3. år er godt nok, og så har vi "råd" til å miste de ca 300 kvinnene som hvert år dør av livmorhalskreft.

Jeg snakker av personlig erfaring. Og den erfaringen har vært dyrekjøpt. Jeg er evig glad for at jeg sitter her jeg sitter, at jeg nå er frisk, men opplevelsen av å få kreft ville jeg betalt mye for å være foruten.

Når tok DU celleprøve sist?

Jeg er så glad i deg fordi du er så flink!

Jeg overhørte en samtale mellom to jentunger i 12-13 års alderen på bussen her om dagen.

"Jeg synes synd på unger som må gå i HM-klær. Hva tenker foreldrene på som lar ungene gå i slike klær?".

Ja, hva tenker vi på? Hva tenkte jeg der jeg satt?

Jeg tenkte som følger; dette er to jenter, på en buss i en bydel i Oslo, hvor barnefattigdommen ligger på opp mot 20%. Disse to er sannsynligvis døtre av helt vanlige hardt arbeidende folk, de sitter i sine borettslagsleiligheter i en bydel hvor de fleste kanskje går og handler på nettopp HM til barna sine. Eller enda bedre, Cubus! 

Og ja, folk må få gå kledd i akkurat hva de vil. Men hvis man har behov for å påpeke at noen klær rett og slett ikke er bra nok, for så å sole seg i glansen av sine egne dyre klær, hva da? Hvem er man da? Hvilke signaler sender man da? *

Sender man ikke ut signaler om dårlig selvfølelse? Hva belønnes man for hjemme? Prestasjoner, eller for hvem man er som menneske? Jeg må si jeg holder en  knapp på dette med å rose barna for hvem de er som menneske. Empati, godhet for andre, omsorg, hjelpsomhet, samvittighet.

I andre rekke får prestasjonene komme. For ja, det er flott når kompliserte skatetriks landes! Men ikke for min del. For ham som har slitt og jobbet og terpet på dette her er dette flott. Jeg unner ham å lykkes. Og ja, det er supert når skolearbeidet leveres til rett tid og med gode tilbakemeldinger fra lærer. Men ungene er ikke våre prestisjeprosjekter. De skal ikke gå rundt som noen reklameplakater for oss foreldre. 

Jeg hører sjeldent foreldre skryte av at sønnen var så utrolig hjelpsom mot bestemora si. Eller at han tok i et tak for å få ferdig rydding i boden, så du kunne få legge deg nedpå med den stive vonde ryggen. Eller at han spurte deg hvordan dagen din hadde vært. Sjeldent.
Men det man hører mye om er hvor mange mil poden gikk på ski, hvor gode resultater han fikk på siste eksamen, eller at han ble trukket ut til å spille på A-laget. Slike ting. Og ja, det er flott det. Men det handler om prestasjoner, som igjen handler om å dyrke barnets ego. Me, myself and I. Den lille oppvoksende konge eller dronning.

For å få slutt på kroppshysteri, moteslaveri, egoisme så tror jeg kanskje veien å gå er å oppmuntre barn til å gjøre noe fint for andre. Oppmuntre dem til å bry seg om andre mennesker. Gi dem ros for slik oppførsel, lære dem slike handlinger. Hjelpe dem slik at sånt kommer fra hjertet.

Jeg prøver så godt jeg kan. Men jeg ser jo hvor lett det er å havne i "presatsjonsrosefella". Så altfor lett. Men å høre disse to jentene på bussen fikk meg til å tenke litt på dette her. Hvorfor blir barn slik, at de faktisk ser ned på foreldre som kler på ungene sine HM klær? Og da også sikkert de som går i HM klær. 

Kanskje vi foreldre har en tendens til å sende ut signaler som handler om betinget kjærlighet, uten at vi vil det: "Jeg elsker deg fordi du alltid er så flink!". 

Eller: 

"Du trenger ikke gå fort på ski, du trenger ikke være god på skolen, du trenger ikke spille perfekt på piano.

Jeg elsker deg akkurat slik du er! "

Betingelsesløs kjærlighet.

 

*Og bare så det er sagt, klær laget av unger som må jobbe opptil 16 timer i døgnet er ikke ok å ta på seg.  Heller ikke  klær som produseres ved hjelp av å pine dyr. Jeg har ikke full oversikt over akkurat dette, men der jeg vet at barnearbeid eller dyreplageri ligger bak klesproduksjonen, slike klær bruker ikke vi. Men det er ikke alt man har oversikt over.

Alle pappaer, både i himmelen og på jorden

Farsdag i dag.

Kjæresten min er pappa til to fine tenåringer. To jeg er blitt veldig glad i. De to er ikke sammen med oss i dag, men vi gratulerer og vi har gitt en liten gave til han som er far til disse to. Kanskje litt på vegne av oss alle sammen?

Så er det min egen pappa. Han som kom inn i livet mitt da jeg var halvannet år. Jeg husker jo ingen andre enn ham. Og han ble virkelig en ordentlig pappa! I ett og alt. Ville ikke hatt noen andre der enn akkurat ham!

Han fulgte meg til legen da fingertuppen min nærmest ble kappet av. Passet på om vi var syke. Han var lett å be, mamma var det verre med. Fikk jeg nei hos mamma, ja, da var det bare å gå til pappa, som ofte var fristet til å si ja.

Han ønsket hele tiden å glede oss barna, ville se oss glad. Hadde vi kranglet, og jeg låste meg inn på rommet, så tok det ikke lang tid før han banket på døra og foreslo en tur til Varangerbotn for å shoppe godterier. Kanskje ikke helt korrekt sånn barneoppdragelsesmessig, men dette husker jeg som fine hendelser. Det skapte samhørighet.

Overnattet jeg borte og fikk hjemlengsel, ja da var det pappa jeg savnet.

Han laget bløtkaker til morsdager og husker jeg ikke helt feil, så laget han det til farsdagene også. Så vi ungene kunne servere dette på senga på denne dagen.

Da, den gang var ikke dette så kommersielt og gavepreget. Men noe gav vi. Og fantasien satte jo ingen grenser sånn sett.

Og jeg var aldri aldri i tvil om at han var akkurat like glad i meg, som i mine søsken, som er knyttet til ham via blodsbånd.
Uansett, pappa bor langt borte nå, så i dag må jeg bare nøye meg med å ringe.

Så har vi sønnen min sin pappa. Han som døde for så mange år siden. Han tenker jeg også på hvert år på denne dagen. Sender ham noen fine tanker om det som kunne vært mellom ham og sønnen hans. En fin ung mann gikk bort så altfor tidlig. Han rakk aldri å kjenne på papparollen. Men finnes det en himmel, ja så tror jeg han følger med. Og jeg tenker han da har all grunn til å  være fornøyd.

God farsdag alle pappaer, både i himmelen og på jorden.

Urettferdighet satt i system

Det å miste en eller begge foreldre er for et barn en tragedie. For foreldre skal jo være der igjennom barndom, ungdomstid, tidlig voksen og lengre enn det.  Foreldre skal trå støttende til når det kreves, være der for ungene sine. Stå på, oppmuntre, trøste, være forbilder og mye annet. 

Om foreldre skilles i dag, så er samværsordningene laget slik at barna fremdeles kan se begge foreldrene like mye. 

Døden er endelig. Dør mamma eller pappa, ja så kommer de aldri tilbake. 

Min sønn vokser opp uten pappaen sin. Så han er mitt ansvar, og mitt ansvar alene. Jeg forsørger ham etter beste evne. Vi har det greit. Har alltid klart oss fint. Så vi skal ikke klage.

Men noe irriterer meg noe vanvittig i dette her. 

For barn som har mistet den ene, ja eller begge, forsørgere, mottar jo noe som heter barnepensjon. Det skal gå til underhold av barnet. Slik barnebidrag også er tenkt.

La oss si vi har to barn.

Det ene barnet har skilte foreldre og mottar 2000 kroner i barnebidrag fra en av foreldrene.

Det andre barnet har mistet sin far eller mor. Dødsfall. Og mottar 2000 kroner i barnepensjon. 

Vet dere hva forskjellen på disse to utbetalingene er? Barnet som har mistet en forelder i dødsfall, må betale skatt til staten av barnepensjonen. Mens det barnet som mottar bidrag får hele beløpet utbetalt. Ingen skatt.

Så kan man gjerne si at det allerede er betalt skatt av bidraget. Ja, men det er en filleting midt i det hele. Sånt kan man gjøre noe med. Man KAN unnta noen for skatteplikt, og er det noen som burde komme inn under en slik ordning, så er det jaggu barna som sitter igjen  med ingen eller bare en forelder! 

I 2006 tok en Venstrepolitiker dette spørsmålet opp i Stortingets spørretime. Jeg husker ikke navnet på politikeren som kom med spørsmålet, men jeg husker navnet på daværende finansminister som fikk spørsmålet. Og som sa at hun så ingen grunn til å endre på dette. Det var SV`s Kristin Halvorsen. På vegne av alle barn som har mistet en mor eller far (eller begge); takk skal du jaggu meg ha Halvorsen. Og takk til dagens politikere som ikke løfter en finger for å endre dette.

I dette landet har vi altså folk som tjener penger som gress, og som kommer ut som nullskatteytere, så har man altså barn som har mistet en forsørger, som mottar en barnepensjon som staten Norge forsyner seg av. For å finansiere skattekutt for eliten?

Mitt barns pensjon kommer fra Storbritannia. Der har også barna skatteplikt, men ikke før pensjonen når en viss størrelse. Så de har altså litt mer takhøyde der for disse barna, enn hva Norge kan skryte av å ha. Det ironiske i det hele, er at skatteplikten for mitt barns pensjon, er til Norge, og her skattes barna fra første krone.

Når så barna våre bli store nok til å få sin første sommerjobb, ja, da må de bare skyte hvite piler etter frikort. For da må de også betale skatt, fra første opptjente krone, fordi barnepensjonen også regnes som inntekt, eller kapitalinntekt som det så fint heter hos skatteetaten. Mens venner som mottar barnebidrag kan benytte frikortet fullt ut, fordi bidraget ikke teller som inntekt. 

Den samme urettferdigheten slår ut når det kommer til utdanningsstøtte. Ungdommer som mottar barnepensjon får utdanningsstøtten avkortet, om barnepensjonen overgår en viss grense. Jeg ser ingen steder i forskrifter/lovverket at det samme skjer med ungdommer som mottar barnebidrag.

Jeg unner barn og ungdommer som mottar bidrag, alle fordeler de kan få. Men jeg unner barn og ungdommer som har mistet en mor eller far (eller begge) de samme fordelene - men det får de ikke. Tvert i mot. De straffes en ekstra gang, som om ikke det å miste en forsørger er nok! Disse barna har ikke begge foreldrene de kan gå til om de trenger ekstra bistand. Det kan i prinsippet de som har begge foreldrene i live, gjøre. Og det selv om det betales bidrag.

Jeg har alltid betalt min skatt med glede. For jeg har født barn på et norsk sykehus, jeg har barn i norsk skole, jeg har vært alvorlig syk og fått behandling, jeg har vært tildels alvorlig skadet og fått behandling. Jeg ser at skattepengene mine går til bra ting! 

Men at barn skal skattelegges for penger som skal gå til deres underhold, etter at mor/far er gått bort, se det er urettferdighet satt i system! 

Så jeg sier bare; skam deg Norge!

Alenehetsfølelsen

Fra tid til annen ringer det en og annen journalist og vil ha noen synspunkter på tema jeg skriver om her i denne bloggen. Det har særlig vært bloggposter som har blitt delt ofte. 

Nå sist ringte NRK og ville ha mitt syn på dette med akutt sykdom/skade, og det å være alene med omsorg for barn.

Et viktig tema egentlig, fordi barna er så himla sårbare når omsorgspersoner settes ut av spill.

Og er man bare en eneste omsorgsperson, så er man ekstra sårbar. Det er bare den ene. Ingen andre har forpliktelser på linje med denne ene. Og man kan ikke forvente at andre slipper det de har i hendene og stiller opp. Men folk gjør jo det, når man ber om hjelp. Har jeg erfart.

 

NRK skriver på slutten av artikkelen (  http://www.nrk.no/norge/_-man-blir-utrolig-sarbar-1.12518693 ) som ble presentert på deres nettsider i dag, at:

"Selv om jeg fikk utrolig god oppfølging sist gang, vet jeg ikke hvordan det ville blitt løst om jeg ikke hadde spurt. Jeg håper jeg aldri trenger å teste det ut, sier Forsberg."

Jeg vil aldri sitte der og vente på å bli spurt. Jeg tar nok affære så sant det er pust i meg. For er man såpass at man kan håndtere en telefon, så får man spurt noen, hvis man har noen. Slik må det jo nødvendigvis være.

Man kan selvsagt ikke sitte å vente på at kommunen, staten eller hvem som helst ordner opp for seg. Er man vant til å klare seg selv, så ordnes dette også stort sett greit tror jeg. Staten kan ikke fikse alt for deg. 

Men likevel, sykehus bør ha fast rutine for å spørre hvem som tar seg av barna som evt er på skolen eller i barnehage. Og kanskje trenger man hjelp til å få orden på saker og ting, før man forsvinner inn i sykehuset. 

Jo mer akutt og alvorlig det er, jo viktigere er det at dette blir kartlagt. Det har jeg mange mange ganger tenkt på. Hva hvis?! Hvem passer på? Hvem tar affære? Hvis ikke jeg kan? Åh fy søren da er man sårbar. Veldig. 

Jeg holdt på å bli påkjørt en gang på vei fra jobb. Skikkelig. Åh fy fader jeg gikk med hjertet i halsen etterpå.
Og så begynner tankespinneriet å jobbe. Hva hvis den bilen hadde truffet meg? Og jeg ble skikkelig alvorlig skadet? Tankene handlet ikke om meg selv. De handlet om gutten min. Hvem skulle ordnet opp med ham? Får vondt i magen bare av å tenke på det at han kommer hjem til tomt hus...som forblir tomt utover kvelden og natta. 

Der er jo de som er skikkelig ordentlig alvorlig syke. De undergår kanskje behandling som innebærer at en blir satt helt ut på sidelinja. Fullstendig.

Det er i slike situasjoner jeg lurer på hva som skjer med barna, om man da er helt alene? Jeg vil tro at de aller aller fleste vil ha barna hos seg, man vil være der for dem, man vil og man ønsker ikke annet enn å klare. Men så butter det i mot. Helsa viker for sykdom. Sykdom som spiser opp all energi, alt overskudd, all motivasjon. Alt. 

I gamle dager, hvis man kan si at 80-tallet er i gamle dager, hadde man den gode gamle husmorvikaren. Selve navnet sier jo det meste om hva denne ressursen skulle bidra med. Men husmorvikaren forsvant. Og man klarer seg selv som best man kan. 

Jeg må bare understreke at jeg vet at ting alltid ordner seg. Men når det står på er det et sabla stress, i tillegg til alt annet.
Sist: det ble lagt inn lungedren, mens jeg konset på smerter OG på hvordan jeg skulle løse dette med sønnen min. To tanker i hodet samtidig. 

Alenehetsfølelsen kan ingen ta fra meg, nettopp fordi der ikke er noen som har foreldrebånd til barnet mitt, andre enn meg selv. Men jeg har nettverk rundt meg som stiller opp. Bare jeg får kontaktet dem. Men det er jo aldri så himla artig å be om hjelp. Overhodet ikke.

Jeg føler meg uendelig mye mer trygg på alt, etter at kjæresten min kom inn i bildet for snart to år siden. Han er blitt min stødige medspiller. En jeg kan stole på at er der. Og er han langt borte, så vet jeg at han ville gjort alt han kan for å hjelpe meg uansett. Selv om han har sine egne forpliktelser. Og det beste av alt, sønnen min foretrekker kjæresten min foran alle andre. Dit er vi altså kommet, vi som alltid har vært to.

 Jeg er heldig. Tross alt så er jeg veldig heldig. 

 

Men hjertet mitt er i Finnmark. Uten tvil.

Som alltid, når jeg kommer sør fra nord, så ligger jeg litt brakk i et par dager. Sturer rett og slett. 

Ser for meg Varangerfjorden der den fråder hvit, mens austavinden river og sliter i både trær, folk og i sjøen. Ikke noe spesielt sjarmerende vær, det kan både jeg og alle der hjemme skrive under på. Å måtte ta på seg lue og dunjakke for å løpe til naboene bør jo være forbudt ved lov om sommeren.  Men slik er det der hjemme. Man bør ikke pakke vekk alle vinterklærne. Noe må bli liggende lett tilgjengelig. Og folk lever med det. Og de lever helt fint med det. 

Ja, så klages det på været, der som alle andre steder. Men folk vet hvor de bor, og de vet hva de kan vente - men alle håper. De håper på litt sommer, de håper på lite mygg, mye bær, de håper høsten blir fin om ikke annet. Så håper man ikke vinteren blir like hard som den forrige. Så håper man det kommer snø, fordi mørketida blir så himla mørk uten snøen som speiler seg i nordlyset.

 Jeg gikk meg en tur en ettermiddag. Skulle gå og se hvordan det sto til med multebæra oppi fjellskråninga. For å melde fra til en av onklene mine, så han kan gå og plukke for mormora mi som ikke kommer seg ut i multemyrene mer. Der var litt på gang, men langt fra modent. Men det kommer nok. I år plukker ikke jeg. Skal ikke være i Finnmark igjennom bærsesongen.

Ellers ryktes det om bjørn i nærområdene der hjemme. Noen har sett selve bjørnen, andre har sett spor. Så der er nok kommet litt større rovdyr til enn bare jerven og gaupa. Og jeg er jo litt pysete sånn sett. Så i år våget jeg ikke å løpe oppover dalen der utfor mormor si stuedør.

Jeg er bare redd for å komme overraskende på et slikt stort dyr. Ellers hadde jeg virkelig satt pris på å få se bjørn - helst fra bil da! Eller på lang lang avstand ute i naturen. I følge friluftsfolk av det mer hardføre slaget, så har jeg angivelig ikke så mye å være redd for. Så fremst jeg ikke overrasker bjørnen eller det er ei binne med unger.

Ja, nettopp tenker nå bare jeg...

Uansett, nå er jeg i Oslo igjen. Og det er her jeg bor. Og trives. Her har jeg jobben min, kjæresten min, hjemmet mitt og gutten min (som nok kunne flyttet til Finnmark for et godt ord fra tid til annen).

Men hjertet mitt, det er i Finnmark. Uten tvil...

 

 

Jævla nordlending!!

Har gått og tenkt på noe de siste dagene, etter en samtale jeg hadde med en, ja, la oss kalle henne en medsammensvoren (like tanker om slike ting som den norske selvgodheten og så videre).

Jeg er fra nordnorge. Nesten siste stopp før nordpolen, og fra der den russiske grensa slynger seg langs den norske grensa. Øst-Finnmark. Der vokste jeg mer eller mindre opp. Har vel bodd langs hele Varangerfjorden i tur og orden; Vardø, Vadsø, Varangerbotn og Kirkenes. 

Samiske røtter og alt det der. 

I en alder av 23 år forlot jeg den nordlige landsdelen, etter et års tid i Tromsø. Hvor jeg i grunnen ikke gjorde så mye fornuftig annet enn å ta ex.phil og å gruble på hva jeg skulle ta meg til i fremtiden. Lang historie kort; jeg ble sykepleier. I Stavanger.

Men altså. Hvordan har det vært å være fra nord? I sør? Først i Stavanger, så Oslo.

Helt greit vil nå jeg si. Men en og annen gang har jeg møtt på til dels latterlige kommentarer. Den mest patetiske kom fra en kirurg jeg jobbet med på Rikshospitalet. Men den historien kommer litt senere her i innlegget.

Først må jeg fortelle om denne taxisjåføren som kjørte meg hjem etter en kjempeartig kveld på byen. Jeg bodde på et studenthus, i Stavanger. Fikk mange gode venner der forresten!

Sjåføren finner lett frem til der jeg bor. Jeg betaler, og skal til å gå ut av bilen, så sier denne smart-ass`en: "Du, eg får ikkje bli med inn då?".
"Hæ??" sier jeg. Jo, han ville gjerne bli med inn "en tur".

Husker jo ikke helt hva jeg sa, men det var vel noe sånt som at han kunne ryke og reise med hele den der wonderbaumbefengte bilen sin!

Snurt sier han så at han trodde nå jenter fra nord-norge var så "spretne og litt med på alt". Vel, svarte jeg, og dette husker jeg at jeg sa: "Da kreves det et skikkelig mannfolk og ikke en blodharry idiot - som deg for eksempel!" Så gikk jeg og slamret døra så hardt igjen at den vel nesten endte opp i fanget på denne "lykkejegeren" av en taxisjåfør.

Så må jeg fortelle om kirurgen jeg sto og skrubbet meg sammen med. Vi skulle inn på operasjonsstua og hadde dermed en fem minutters håndvask foran oss, side om side. Så sier Dr. Gud Selv: "Hvor er du fra?"
Og jeg svarer: " Æ e fra Øst-Finnmark."
Han sier så, og denne er jaggu god: "Oisann, da har du kommet deg langt i livet siden du har endt opp her, på Rikshospitalet!".

Som om folk fra Øst Finnmark stort sett ikke evner annet enn å tviholde seg fast i dvergbjørka der nord!

Jeg himlet med øynene og lo, og sa bare at jo, jeg har vel det. Kommet meg langt i livet. Siden jeg jobber på Rikshosptialet, i OSLO!  Det er noe heeelt annet enn lille Varangerbotn. Jajamensann!

En bekjent av meg, fra det store utland, fortalte at hun engang hadde spurt en av sine kolleger om hvordan folk fra nord-norge egentlig er. Vi er enkle og vi er alt for direkte! Var svaret hun fikk.

Enkle? Hva menes med dette? At vi ikke løper ned dørstokkene på Operaen? At vi ikke reiser på skiferie til alpene selv om vi har plenty av snø her til lands?
Eller hva mener man med det, at folk fra nord er enkle? For meg er jo det i grunnen en positiv ting. Å være enkel. Det motsatte av å være enkel, er for meg å være ekstravagant, wanna-be-ett-eller-annet...

Direkte? Takke meg til folk som trasker rett over grøten, i stedet for rundt den. Takke meg til folk hvor det aldri er noen tvil om de er forbannet eller glade. Takke meg til å vite hvor jeg har folk. 
De der som smiler mens de egentlig har lyst å be deg ryke og reise, de kan du få på billig salg spør du meg.

Jeg er i alle fall stolt av å være nordfra. Og jeg skjemmes når jeg møter folk fra nord som har glemt hvor de kommer fra...

 

 

Søsteruret

Den gang, da jeg som 23 åring, begynte på sykepleien i Stavanger, var jeg helt fullstendig blank på alt som handlet om å pleie mennesker. 

Hadde riktignok besøkt oldemora mi på et sykehjem - en gang på åttitallet. Så var jeg lagt inn på sykehus selv en gang på tidlig nittitallet.
Så ett og annet besøk i forbindelse med noen barnefødsler i familien.

That`s it. Ikke noe mer. Så jeg ante mildt sagt ikke hva jeg hadde i vente da jeg optimistisk tok fatt på studiet.

Der var forresten en kamerat som ble stående som et stort spørsmålstegn da jeg proklamerte at jeg skulle bli sykepleier. "DU??" sa han. Jeg orket ikke be ham utdype hva han mente med dette...jeg hadde vel en anelse.

Jeg var redd blod, og kunne ikke utstå å skifte bleier på familiens smårollinger. To av mange sentrale komponenter i sykepleien, skulle jeg snart nok oppdage.

I alle fall. Jeg flytter jo fra nord til sørvest. Stavanger. Hadde aldri vært der før. Men det var bare å bli kjent med folk i en faderlig fart. Og det ble jeg. Noen av mine beste år ble levd i Stavanger. Men den sosiale delen av tiden der var nå en ting.

En annen ting var  de sykepleiefaglige erfaringene jeg gjorde meg. Både som student, og senere som ferdigutdannet.

I Stavanger skaffet meg jobb nesten med en gang. Studier måtte finansieres. Jeg hadde ikke noen åpen bank av noen foreldre som kunne spytte inn alt jeg måtte trenge av penger.  

Midt i byen, på en klesbutikk fikk jeg meg en deltidsjobb.
Men, jeg tenkte som så at jeg måtte jo også ha en jobb som gav meg litt praktisk erfaring i forhold til sykepleieryrket jeg med tid og stunder skulle ut i. Så jeg skaffet meg en til jobb.

Hver 3. helg skulle jeg være ekstravakt, eller hva de nå ikke kalte slike som meg, på et sykehjem. På en avdeling for demente.

Jeg fikk sjokk.

- En stakkars dame på nitti år gikk og gråt dagen lang etter mammaen sin. Jeg kunne jo ikke si at mora var død, for ellers ville jo alt blitt ti ganger verre for henne. Det der syntes jeg var trasige greier.

- En dame satt så frisk og opplagt i dagligstua, og vi pratet om håndarbeid (som jeg ikke kan noe av), om barnebarna hennes, om mannen (som hun fikk meg til å tro at levde, men så skulle det vise seg at han var død) og om livet i sin helhet. Alt mulig. Jeg likte henne. Så da jeg kom på jobb igjen etter tre helger, fikk jeg virkelig hakeslepp. Dama var død!! Hun hadde dødd av en lungebetennelse.
Jeg skulle jo lære meg etterhvert at døden kunne komme fort og noen ganger brutalt. Men dette her var jeg ikke forberedt på. Hun levde jo som bare det sist jeg så henne! Og nå død?

- For første gang så jeg en kateterisering bli utført (hvor man stikker inn et  plastrør, kateter, inn i blæra for å tømme den, evt ta prøve.). Beboeren som dette skulle utføres på, protesterte vilt. Så det ble litt armer og bein, og jeg syntes det hele virket mer som et overgrep, enn det jeg forestilte meg var sykepleie. Jeg var nummen da jeg gikk hjem.

- Å gi en fullstendig hjelpeløs person mat, skulle bli svært nervepirrende. Svelgrefleksen var ikke som den skulle, så den pasienten jeg skulle gi mat, fikk stadig mat i halsen. Og dette var moset mat!  Fullstendig. Nettopp fordi hun ikke kunne svelge nevneverdig bra.
Det var regelrett ubehagelig å ta ansvar for mat og drikke her, og jeg trodde på ramme alvor en gang at hun var i ferd med å dø, av mat jeg nettopp hadde gitt henne. Herregud så redd jeg ble! Sprang ut og ropte på hjelp. Det jeg der lærte var at slike hendelser slett ikke var så uvanlig med denne beboeren, samt at man alltid, alltid måtte ta opp sengehesten før man forlot en hjelpeløs person. Sengehesten er disse bøylene man drar opp på siden av senga. 

Jeg syntes møtet med pleieverdenen var sjokkartet og litt overveldende. Og jeg husker jeg lå på senga på hybelen min og stirret opp i taket mens jeg tenkte og tenkte. 

"Jeg kan IKKE bli sykepleier. Dette her passer jeg ikke til!".

Jeg bestemte meg, jeg skulle slutte på studiet. Det var helt klart. Vi var tett oppunder jul i første semester og jeg var klar til å gi meg. 

Så reiser jeg nordover i jula på ferie.

Og hva får jeg i julegave av mora mi? Jo, et søster-ur! Slike som  man ofte ser sykepleier gå med. De henger på brystet, oppned, slik at eieren bare kan kaste et blikk ned på klokka og med en gang se hva den er. 

Dette var et dyrt urverk. Det visst jeg. Og så visste jeg at jeg ikke kunne slutte på sykepleien. Nå som mamma hadde brukt så mye penger på den klokka, så måtte jeg bare fortsette! Og det gjorde jeg.

Og sykepleier, det ble jeg.

 

Regler kan av og til bare være regler...

Jeg har sansen for mennesker som tør bryte en og annen regel for å gjøre andre glad, eller for å lette en ellers tung hverdag for noen.

Bussjåføren som stopper midt mellom to bussholdeplasser for å ta med en travel mamma og gutten hennes.

En flykaptein som inviterer en 9 årig guttunge til å sitte på klappsete inne i styrhuset under landing. 

En sykepleier som klarer å smugle en hel sykehusseng hjem til en døende pasient - fordi pasienten så gjerne vil dø hjemme, men er så avhengig av å ha en slik seng hjemme i stua si for at det skal være mulig. Men ingen har seng å låne ut. Liksom.

Som sjåføren på 20 bussen i morges. 07:59 bussen var bussen på Torshov. Den er på vei mot Sagene, men så ser sjåføren en mamma med en liten gutt på slep, som løper for å nå bussen.

De der sjåførene har sikkert en stående instruks om å IKKE, under noen omstendigheter (nesten) stoppe, utenom på bussholdeplassene. Og er døra lukket for avgang, så skal den ikke åpnes igjen.
Dette har man jo sett eksempler på mange ganger.

Sjåføren smeller døra igjen, så kommer det en stakkar halsende og står rett utenfor døra - som aldri åpnes for vedkommende. Bussen har ruta som skal holdes og dermed så kjører sjåføren. Han har ikke gjort noe galt. Tvert i mot. Han har gjort som han skal.

Men i dag stoppet bussen, helt utenom alle regler og forskrifter og kanskje lover også for alt jeg vet!

Så var det flykapteinen da. Sønnen min fylte ni år, og vi satt på et fly nordover. Han har fødselsdag 22. juli. Norges svarteste dato.

Året etter Utøya, ville ikke gutten min feire bursdag. Han syntes ikke det var noe å feire, siden dette var blitt Norges sørgeligste dag. Uansett hva jeg sa, det nyttet ikke. Dagen skulle ikke markeres med venner og familie. 
Jeg syntes jo det var skrekkelig at han tok dette så mye innover seg. Det kunne jo ikke være normalt tenkte jeg. 

Og jeg som hadde vært så nøye på at han som liten gutt skulle skjermes mest mulig fra nyhetene som gikk nærmest døgnet rundt, denne fatale sommeren. Men så gikk det altså så mye innpå ham at han ikke ville feire bursdagen sin året etter, likevel.

Jeg husker jeg googlet frem en tale daværende statsminister hadde holdt. Stoltenberg. Hvor han spesifikt hadde nevnt alle barn som ble født på denne datoen. Mener å huske statsministeren sa noe om at disse barna var fremtidshåp og så videre. Viste den til gutten. Men nei. Ikke snakk om, selv om det var fint å høre at statsministeren sa dette, så hjalp det ikke.

Så da vi skulle reise nordover på fødselsdagen til gutten, så sendte jeg rett og slett mail til flyselskapet og spurte om ikke de kunne be mannskapet på maskinen vi skulle med, om de kunne være så snill og gratulerer gutten med dagen over høytaleranlegget! Som en overraskelse til ham. Bare for å få se ansiktet hans når de kom med gratulasjonen!

Og det gjorde de! Ansiktsuttrykket på niåringen var ubetalelig! Han ble så overrasket at alt han klarte å si var: "Mamma, de VET at jeg har bursdag!!"

Og så gikk det slag i slag på denne flyturen. Kabinpersonalet gjorde veldig stas på gutten. Han fikk drikke så mye brus han ville (jeg hadde ingen stemmerett og det var greit det), de kom med godterier og et nydelig flott bursdagskort. Som de hadde laget selv, og hvor hele mannskapet hadde signert.

Og så,  til slutt kom de og inviterte gutten inn til flyverne. Han skulle få sitte sammen  med dem under landingen i Kirkenes.
Dette var sikkert helt utenom alle regler i flybransjen. Flyverne skal vel helst sitte mutters alene i et hermetisk lukket styrhus. Etter regelen.

Men her gav de bengen i regler og inviterte altså en liten gutt inn - og gjorde bursdagen hans til noe helt spesielt noe!  En dag guttungen aldri glemmer!

Sykepleieren som trosset alle regler for sykehussengene, jobbet jeg sammen med en gang i tiden. Hun tok bare affære på egen hånd, da vi ble fortalt at pasienten som ville dø hjemme, ikke kunne det, fordi man ikke hadde rett seng å plassere i stua. Hun sjekket om sykehuset kunne låne ut ei seng. Nei.
Da brettet hun opp ermene, fikk tak i en varebil og smuglet faktisk en seng fra sykehuset og hjem til pasienten! Som fikk sitt siste ønske oppfylt...

Slike mennesker gjør meg glad. De trosser "øvrigheta", sine egne sjefer og ledere, på en hjertevarm måte. Det kan være fra de helt små tingene til de helt store.

De gjør noe for noen, samtidig som de på sett og vis risikerer ett og annet selv.

Så vil noen si at "tenk om alle pasienter skulle hatt sykehussenger hjem", "tenk om niåringen hadde forstyrret flyverne", "tenk om 10 stykker på den bussen kom for sent på jobb på grunn av den ekstra stoppen".

Da sier jeg bare, ja, tenk om!

 

 

 

...andre mennesker går meg på nervene...

Mennesker overalt. Ukjente. På ukjent sted. Biler. Sykler. Og lyder. 

Desperasjonen etter stillhet kom sigende over meg. Jeg sitter på en flyplass. Har hatt mennesker rundt meg hele tiden, i noen dager.

Lyder, surr, stemmer, suset av mennesker som lever sine liv i byen. På reise.

Jeg sitter der og venter. Må lukke øynene, prøve å stenge ute alle lyder, og forestille meg en stille kveld i skogen, ved et blikkstille vann. Kun lyder av det skogen gir. Og fra flammene på bålet som flakker der ved siden av meg. Jeg henter frem slike bilder. Prøver å finne ro.

Slik rømmer jeg fra alt virvaret. 

Jeg kan reise, og jeg kan oppleve nye steder og nye mennesker og alt det der. Jeg kan til og med kose meg, massevis.  

Men etter en stund, avhengig av hvor lenge jeg har planlagt å være borte, så blir jeg desperat. Jeg lengter intenst etter stillhet. Ro og fred. Jeg kommer alltid til et metningspunkt, der andre mennesker går meg på nervene.  

Det er som om man renses innenfra og helt ut, ved å være der det er stillheten og roen som hersker.  Og motsatt, som om man tappes gradvis for energi og kraft, ved å være i et evig menneskelig surr av lyder. 

Jeg har vært i Nederland i helgen. Bodd i en liten by, besøkt en stor. Mennesker overalt. Kost meg. Hadde det kjempefint med kjæresten min, bare oss to - midt blant alle disse andre. 

Men plutselig kom desperasjonen. Etter stillhet. Det var da jeg lukket øynene. Midt i lydhavet som omgav meg.

Det var den skogen og det vannet...

Fra dette:

Til dette:

Gjett hva jeg liker best!

 

 

 

Den introverte meg...

Er du en av de som trenger tid alene for å lade opp batteriene? Eller er du av de som må ha andre mennesker rundt deg for å komme på plussiden? 

"Alenetid" er et begrep som regjerer i mitt vokabular. Jeg MÅ ha alenetid. Jeg henter meg best inn når jeg får litt tid alene.

Slik er jeg. Et skifte skjedde for noen år siden. Fra mer utadgående til mer tilbaketrukket. Jeg har alltid vært introvert til en viss grad. Men så kom det mer til med årene. Jeg sluttet å oppsøke venner, sosiale sammenkomster osv. Og dette handler ikke om sosial angst. Det er noe annet. 

Jeg har hatt og har venninner som er stikk motsatt. De næres av andres selskap. Mens jeg, jeg tappes. 

Det høres jo helt skrekkelig ut - at man blir brukt opp av å forholde seg til andre mennesker. Men det er ikke så ille som det høres ut. Det er bare det at for å kunne gi av meg selv, så må jeg være litt alene først. Så er jeg klar og kan være på giversiden. Men mindre enn før. Det er som om oppladningen ikke helt strekker til.

Jeg elsker å fordype meg i bøker, kan lese roman etter roman. Blir glad i noen bøker, andre kjeder meg. Men det er en slags hvilemodus for meg, å gå inn i litteraturens verden. Der slapper jeg av. 

Jeg kan fint gå på kino helt alene. Eller gå ut og spise et bedre måltid. Jeg har vært mange ganger på ferie helt alene. Bare meg. For andre er sånt helt uforståelig. Nå er jeg ikke helt der mer heller. Lever best hjemme.

Min erfaring fra feriene alene, er at kelnerne på restaurantene nesten synes synd på meg, og da har de alltid gitt meg det koseligste bordet i restauranten, og så gitt meg ekstra god service. De har vel tenkt "stakkars henne, hun har ingen. Sikkert veldig ensom".  Dette er i utlandet. Her hjemme blir man plassert innerst i et hjørne om man ikke gjør krav på en bedre plassering i restauranten. Det er som om alene-gjesten bare kan stues bort og innerst i et mørkt hjørne. Sånt finner jeg meg forøvrig ikke i, om jeg vil ha en bedre middag på restaurant - i mitt eget selskap.

Melankolien, nedstemtheten kan like gjerne være min følgesvenn når jeg pleier min alenetid. Men jeg føler meg aldri alene i mitt eget selskap. 

Når dette er sagt, så er det alltids noen jeg kan ringe til. Noen jeg kan tilbringe tid sammen med hvis jeg vil det. Men jeg har aldri vært av den typen som løper rundt og deltar på alt mulig. Som er supersosial. Og jeg har følt meg litt sær sånn sett.
Og derfor blir jeg så glad og lettet når jeg en sjelden gang møter på mine likemenn/kvinner. De som er som meg. De som også må ha alenetid. I en verden hvor alle skriker etter at man må være  så sosiale, hvor man måler ens vellykkethet ut fra antall venner og hvor mange sosiale aktiviteter man deltar på. 

En tidligere kollega av meg viste seg å være som meg. Alenetid var en viktig greie for henne også. Hun ble også tappet for energi om det ble for mange mennesker over tid. Og hun introduserte meg for begrepene introvert - ekstrovert.

De introverte søker tid for seg selv. De har ikke det helt store behovet for å delta på alle mulige slags arrangementer i jobbregi, venneregi og andre regier. Bøker kan bli ens bestevenner i perioder.
Man trives best sammen med ens nærmeste - for i min verden er de inkludert i min alenetid. Har jeg dem rundt meg, så har jeg det godt. Men selv fra dem må jeg også ha litt tid for meg selv. Ikke mye, da kommer savnet etter dem ganske raskt. Men litt tid i min egen verden. 

Da kan jeg sitte ned og skrive. Gå turer for å ta bilder - tenke. 

Jeg har venner som er ekstremt ekstroverte. De kan ha mennesker rundt seg hele tiden. Og de trives vanvittig godt med det. De deltar der de kan delta. De er med på alt som byr seg. Og de fylles av energi med å leve slik.

Så forskjellig kan man altså være...

Men så må jeg altså legge til, at jeg er uendelig takknemlig for at jeg har noen å komme hjem til når arbeidsdagen er slutt. Da venter 11 åringen på meg. Og mens vi ordner klart til middag så snakker vi sammen. Og han har sagt det så mange ganger: "jeg liker dette så godt mamma. Når vi snakker sammen som dette. Om alt mulig!": 

Og når kjæresten min kommer på besøk og han sier det er godt å være hos meg. Da blir jeg også varm om hjertet og tenker på hvor heldig jeg er. Som har disse to i livet mitt. 

Jeg bryr meg ikke om store hus, hytter, biler, båt, fin sofa, tøft kjøleskap, perfekte potteplanter, nydelige gardiner, puter som matcher veggene osv. Jeg bryr meg ikke om ting! Jeg bryr meg om mine nære og kjære. Og når jeg får min alenetid, så setter jeg enda mer pris på mine...

 

 


 

 

 

 

 

Deprimert? Det er jo bare å ta seg sammen!

Fra tid til annen kommer jeg over artikler som omhandler depresjoner.  

I det siste har jeg lest mer enn vanlig om dette. Og det gjør at jeg husker tilbake. Jeg har vært der. En gang var jeg der jeg også. Hvor depresjonen lå som et truende mørke over meg, i ferd med å kvele meg.

Så derfor har jeg sånn en sympati med de som sliter med dette, for jeg vet hvor mørkt det kan bli. Jeg vet hvor farlig det kan bli. Jeg vet. Mange vet.

Depresjon er farlig. Og depresjon er vanskelig å få behandling til - fordi den ikke finnes enkelt tilgjengelig, med mindre du har flere tusen kroner til overs etter at alt annet er betalt. De private psykologene. Der timene koster masse penger! Og det å behandle en depresjon kan faktisk ta tid. Og da bli dyrt.

Jeg synes det er så himla rart at det fokuseres så lite på psykisk helse. Disse lidelsene utgjør jo en temmelig stor del av sykemeldingene her i landet.

Men ingen politikere tar skikkelig grep, viser vilje og handlekraft til å gjøre behandling for psykiske lidelser like lett tilgjengelig som behandling for andre lidelser er. Å få time hos fastlegen for bihulebetennelse er ikke så vanskelig. Å få behandling for diabetes er heller ikke spesielt utfordrende. Eller migrene, eller ørebetennelse. Eller, eller og eller. Lista er lang. 

Mens en som går der og føler at livet bare er svart, som ikke klarer å forholde seg til verden, som ikke orker å gå på jobb - han/hun kan gjerne bare få beskjed om å "ta seg sammen", av fastlegen. Av arbeidsgiver, av familie, venner og gudene vet hvem som nå egentlig ikke vet hva de snakker om.  

Kan man si det? Ta deg sammen, til en med en brukket fot? Kan man be en med diabetes, cøliaki, allergi om å bare ta seg sammen? Vel, hvis vi skulle gjort det, så ville jo dødstallene på feks pasienter med diabetes skutt i været.

Er du allergisk mot vepsestikk og man bare sier "ta deg sammen" om vepsen har stukket, så vet vi jo at dette kan føre til døden.

Så vi behandler. Vi iverksetter og vi jobber mot å forebygge for tidlig død.

Men når det kommer til å få redusert dødstallene hos de som sliter med en eller flere psykiske lidelser  - se DER snakkes det ikke så mye om å forebygge. Joda, i visse fora, og man har så fine intensjoner fra politisk hold. Men derfra og til konkret og virkelig handling er det snakk om lysår. Virkelig. 

Det er jo bare å se på statistikken det. Tallene der forteller oss at det gjøres altfor lite for å få ned dødstallene.

Når fastlegene river seg i håret og bare kan si til pasienter som sliter at det ER umulig å komme inn til psykolog igjennom det offentlige helsevesen - hva da? Hva skal en fortvilet stakkar da gjøre? Ta seg sammen? 

Hvis en med en mild depresjon vet at det er vanskelig å komme inn til psykolog, til en pris man har råd til, så kan det vel lett hende at dette mennesket lar være å oppsøke hjelp. Det nytter jo ikke. Og hva da om denne milde depresjonen utvikler seg til å bli moderat? Alvorlig?

For det kan bli virkelig svart! Og da kan jeg love deg at det ikke bare er å ta seg sammen! Ikke i det hele tatt. For er det noe man vil, så er det ut av det mørket. Men man finner ikke utgangen...

Når jeg leser dødsannonser hvor det står at "xxxx valgte å forlate oss", så lurer jeg på om dette mennesket følte at der var flere valgmuligheter igjen? Vi som står utenfor vet jo at det er det, men den som kaver i mørket alene, uten hjelp, klarer kanskje ikke å se dette? Da MÅ man ha behandling og hjelp. Før utgangen blir så fatal. Før det får utviklet seg til å bli så mørkt og så svart at man ikke finner veien.

Jeg har i grunnen ikke vært så åpen omkring min egen depresjon. Men kanskje det er på tide? Kanskje jeg skal si noe om det? For å være med å kaste lys over et viktig helsemessig anliggende!

Jeg føler jeg kan snakke med tyngde og autoritet når det gjelder dette - fordi jeg har vært der selv! Jeg VET hvor forbanna tungt dette er! Og jeg blir sint og frustrert når jeg ser at der stadig ikke gjøres stort for å lette tilgjengeligheten til hjelp for den som sliter med for eksempel en depresjon.

Strikken i mitt liv ble strukket for langt. Kapasiteten min til å håndtere livet og de krav som ble kastet på meg, forsvant. Og jeg beveget meg sakte men sikkert inn i dette mørket jeg synes depresjonen dreier seg om. 

Jeg hadde en lege som forsto, han ba meg ikke bare om å ta meg sammen. Jeg hadde en fantastisk leder som forsto, og som heller aldri bare ba meg ta meg sammen.

Og jeg klarte etter lang tid å få hjelp hos psykolog. Jeg gikk til psykolog i omtrent ett år. For å bearbeide tidligere hendelser, det handlet om så mye som jeg bare hadde parkert og ikke gjort noe med. Reaktiv depresjon heter det når det er på grunn av utenforstående hendelser. Endogen heter det visst, om det ikke er noen åpenbare hendelser som bidrar til depresjonen. Jeg er ikke så inne på dette, men jeg er fullstendig klar over hva som utløste min depresjon. 

Det var på høy tid at jeg kom inn, og det sa psykologen min også: "Jeg sitter her og tenker at du skulle vært her for lenge siden." Det sa hun. Og hun hadde rett. Men å komme igjennom det nåløyet der var ikke lett. Men omsider klarte jeg det. Og fikk behandling.

Men så skal det legges til, og dette er viktig. Det var ikke bare det å gå til psykolog som stablet meg på bena igjen.

Arbeidsgiveren min var en svært sentral faktor her. Min nærmeste leder.  

Hun hadde alltid en åpen dør for meg. Jeg kunne sitte på kontoret hennes og gråte ut min fortvilelse over at jeg ikke orket å jobbe. At jeg følte meg helt udugelig. Hun lyttet med omsorg. Hun klandret meg aldri for at jeg var ute av dansen.

Men det hun gjorde, som jeg tror var avgjørende hva meg og jobben angikk, var å stille ett eneste krav. Kom på jobb - litt! Noen få prosent. Du trenger ikke jobbe engang sa hun. Bare være her! Så jeg var for det meste sykemeldt 90% denne perioden. Ti prosent på jobb. Fordi jeg visste at dette ble på mine premisser. Jeg var ikke i stand til å jobbe, men jeg var i stand til å VÆRE på jobb! Oppholde meg der, ti prosent! 

Tenk å ha en slik sjef? Tenk så mye omsorg det lå i dette kravet? Som jeg egentlig syntes var pyton. Kunne jeg ikke bare få være i fred? Helt i fred. Men i ettertid ser jeg verdien av dette at hun ikke lot meg være i fred.

Men uansett hvor mye jeg ønsket å være i fred, så fanget jeg likevel opp at dette var krav stilt i ren skjær omsorg. Ikke for at hun skulle få en eller annen vaktplan til å gå opp. For jeg var ikke i stand til å bidra så mye på jobb på denne tiden. Men hun skjønte at jeg trengte å komme meg ut døra hjemmefra. Og hun skjønte at dette ville gjøre veien tilbake lettere når det kom til å skulle bli fullt arbeidsdyktig igjen. For er du borte lenge lenge lenge, så kan jeg forstå at man nærmest får angst av å skulle møte jobben igjen. 

Jeg hadde jo en kort periode der jeg var 100% sykemeldt. Men da kalte sjefen meg inn for å bare snakke med henne. Så en gang i uka, igjennom 100% sykemeldingsperioden min, så måtte jeg inn på teppet hos sjefen. Men på en god måte. 

Så veien mot målet kan man vel nå på mer enn en måte.

Men først og fremst må man kunne tilby behandling til den som er syk. Så bør kanskje arbeidslivet også ha plass til de som er i knestående? For det tror jeg nemlig det ikke er overalt. Det er ikke alle som har en sjef i samme kaliber som det min sjef er i.

Uansett hvilken type jobb man har, om det er i det offentlige eller privat - er man syk så er man det! Og da kan jo arbeidsgiveren velge sin strategi deretter. Arbeidsmiljøloven er som den er, men til syvende og sist er det lov å være medmenneske også. 

Og til den som er syk, til den som sliter, så vil jeg også si, som andre som har vært der jeg har vært, vil si. Ikke gi opp! Om ikke hjelpen er der umiddelbart og så enkelt tilgjengelig som den er når du er fysisk syk, så finnes den der. Man må bare ikke gi opp. For gir du opp så finnes det jo ingen angrefrist...

Er det noe som kan skje alle, så er det å bli rammet av en depresjon - livet kan snu på sekunder, så betaler du prisen for det kanskje mange år etterpå. For slik kan en psykisk lidelse utarte seg. Og noen kan rammes lettere enn andre. Jeg er blitt betegnet som sterk, en som tåler mye, en med såkalt høy resiliensfaktor eller hva det nå ikke heter.  Og jeg ble rammet. Så dette kan skje hvem som helst. Det kan kanskje være en slags trøst for de som sliter. Og det kan kanskje bidra til å fjerne noe av tabuene omkring psykiske lidelser.  

Fordelen med å ha vært der jeg har vært, er at jeg kjenner signalene. Det gjør ikke du som aldri har vært der. Det er forskjellen på oss. 

Selv om ikke det fra politisk hold er spesielt stor interesse og engasjement for å gjøre helsehjelpen lettere tilgjengelig, kan ikke vi bare bli enig om at det der med å be folk med depresjoner, om å bare ta seg sammen er fåfengt, respektløst og helt bak mål? Takk, det er fint vi er enig :)

 

Les mer i arkivet » Juli 2017 » April 2017 » Januar 2017
mayforsberg

mayforsberg

45, Oslo

Fra Øst-Finnmark, men bodd over halve livet "sørpå". Likevel - hjertet er der røttene er og det er hjemme, der nord under nordlyset og midnattssola! Uten tvil. Er mamma til en gutt født i 2003. Jeg er operasjonssykepleier av yrke, men jobber utenfor sykehusverdenen. Er veldig glad i naturen. Og dyr og omsorg for dem, setter jeg svært høyt. Man kan være indirekte med på dyremishandling om man går i pels! Det er min soleklare mening. Og det er ikke noe bedre enn de som står i første linje for pinslene dyrene gjennomgår. Dyrene trenger pelsen sin selv. Er en slags introvert/utadvent person. Foretrekker mat over bål i skogen, fremfor flotte restauranter og vin av krystallglass. Foretrekker bortoverski fremfor nedover (har i grunnen gått lite på ski de siste årene, men det er pga lite snø overalt). Foretrekker Norge som ferieland fremfor alt der ute! Skulle gjerne bidratt mer i veldedighetsarbeid rettet mot fattige, hjemløse og rusmisbrukere. Men jeg kommer til kort. Skriver i perioder. Og i lange perioder skriver jeg ikke. Så jeg er ikke noen ihuga dedikert blogger. Begynte å blogge da jeg stadig tok meg i å skrive altfor lange statusoppdateringer på Facebook. Mye tekst fortjente en annen arena, følte jeg. Så derfor er jeg her.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits