Jeg er SÅ sint på vegne av et annet menneske!

Hva skjer hvis du plutselig en dag har behov for blodtrykksmedisiner? Jo, legen undersøker deg og så får du medisiner skrevet ut av legen. De er på resept. Så ikke hvem som helst bare går og henter medisiner de tror de kanskje trenger.

Ok, så får du disse medisinene da. Men hva skjer hvis du ikke tåler dem? Du blir kvalm, svimmel, uvel.
Jo, du går vel til legen og sier at dette her, det tålte du dårlig. Og legen, som har respekt for deg som menneske, og som tror på deg som pasient, pluss at denne legen har masse kunnskaper om medisiner, han eller hun finner ut at kanskje du skal prøve en annen type medisin. Så da er det nettopp det som skjer. Du får nye medisiner. 

Er ikke det fint? At man har flere muligheter som pasient? At legen passer på, vurderer og ordner opp for deg. Man MÅ ikke ta medisiner man ikke tåler, alltid. Noen ganger har man ikke noe valg, som for eksempel dette med cellegift. Der finnes ikke så mange alternativer, om noen i det hele tatt. Men i mange andre tilfeller finnes det alternativer. Heldigvis. 

Men, der er en pasientgruppe som ikke er så heldige at disse har samme mulighetene som oss andre, hvis medisinen de tar ikke tåles så godt. De kan ikke bare gå til legen og be om en annen type medisin. Og med stor sannsynlighet få det. Niks. Snakker vi om rettsløse mennesker?

Den uheldige pasientgruppen jeg snakker om, er de som har en rusmisbrukerdiagnose.
Mange i denne pasientgruppen får medisiner som skal stagge opiatsuget (jeg er ikke så helt inne på mekanismene for hvordan disse medisinene virker, det kan nok andre forklare bedre enn meg). 

Og når de får slike medisiner, ja så er de inne i et system som mange kjenner som LAR. Legemiddelassistert rehabilitering.
Da kan de bla få metadon. Og der er et preparat til mener jeg man kan tilby. To medikamenter har man tilgjengelig inne i dette systemet.
Men, det finnes flere medikamenter som kan være til hjelp for de som ikke helt tåler det LAR har å tilby. Men det vil ikke de som bestemmer, ha noe av. 

Noen pasienter, og en av disse noen, kjenner jeg svært godt, tåler ikke det LAR mener han skal ha av medisin. Metadon. Han hater denne medisinen, fordi den gjør ham syk! Regelrett syk.
Han tåler den ikke. Og jeg har selv sett hvordan han blir av den. Svært overvektig, han svetter konstant, gulgrå i huden og han plages på utallige måter som jeg ikke skal gå inn på her (noen plager har medført sykehusinnleggelse, flere ganger til og med tror jeg).
Men dette bryr man seg visst ikke om hos LAR. De tror ikke på pasienten når han sier at han ikke tåler medisinen. Tror ikke på? Hvorfor i alle dager skulle han lyve? Alternativet han ber om er jo ikke heroin akkurat. Så langt derifra!

Det verste av alt, LAR-lege bryr seg heller ikke om at det finnes andre muligheter for å gjøre hverdagen lettere for denne personen som ikke tåler metadonen. Hva kaller man dette? Når man i kraft av sin stilling som lege, tvinger en pasient til å måtte tåle noe han ikke tåler, til tross for at det finnes alternativer? Jo, det kalles maktmisbruk!! MAKTMISBRUK!!! Og hvor mange må finne seg i denne typen maktmisbruk? Tja, man kan jo bare lure. Jeg kjenner jo, som du skjønner her, godt en som er utsatt for dette. Men jeg mistenker dessverre at der er mange flere. Fordi disse pasientene snakker sammen, og pasienten jeg står nær, forteller til meg hva som rører seg blant LAR-pasientene. Så han er ikke den eneste.

Pasienten i dette tilfellet har altså selv foreslått en alternativ medisin. Om så for å prøve (selv om han vet at den fungerer for ham). Uten hell. LAR vender det døve øret til. Jeg var til og med med ham på et møte engang for å be om de ikke kunne være så snill og prøve noe annet for ham - kommer tilbake til det litt senere. Litt av et møte må jeg si det var.

Men i alle fall, nå nylig skjedde det noe, jeg er ikke sikker på hvem som var involvert, men LAR-legen var det ikke i hvert fall.
For en eller annen lege syntes dette var en god ide, dette med et annet medikament, og gav pasienten muligheten til å prøve denne typen medisiner. Livskvaliteten ble på kort tid betraktelig forbedret. Den fysiske helsa kom seg. Og pasienten selv så endelig litt lysere på fremtiden. Det var liksom bare dette som skulle til. En annen type medisin.

Men, hvor lenge var Adam i paradis? Jo, helt til LAR-legen hans fant ut av dette, og beordret stopp av medisin som pasienten tålte, og beordret oppstart av medisin som pasienten IKKE tålte. Forstå det den som kan!! Jeg gjør det ikke. Og dermed er jeg temmelig nær å tenke tanken; Maktmisbruk!
Å si at pasienten nå er nedfor, og svært oppgitt en underdrivelse. Han er luta lei hele livet nå. En mann på snart 60 år. Som har  hatt den ene motbakken etter den andre. Og han skylder ikke på andre enn seg selv, bare så det er sagt. Her er ikke mye selvmedlidenhet ute og går  i denne saken. Livet hans er nå som det er. Og da er det det man må forholde seg til. Både helsevesenet, sosionomer, NAV, familie osv. 

Men tilbake til det jeg nevnte tidligere, et møte jeg var med på hos LAR.
Det var altså et møte med denne LAR-legen som har hatt et slags ansvar for pasienten dette handler om (jeg opptrer på møtet som pårørende, og jeg er pårørende).
Dette møtet fant sted for et par måneder siden.
Til stedet var legen, en slags kontaktperson som pasienten forholdt seg til (en varm og flott person som virket som om hun brydde seg på ordentlig), jeg som pårørende og pasienten selv.

For en konsultasjon! Noe så nedlatende! Noe så hjerteløst! Noe så arrogant! Noe så dårlig har jeg aldri i min nesten 20 år lange sykepleierkarriere vært borti! 

Legen gadd så vidt hilse på meg da jeg kom inn sammen med pasienten. Ikke antydning til smil. Det var som om vi var der for å forpeste hele arbeidsdagen hennes (det var vel kanskje akkurat det vi gjorde). Vi følte oss overhodet ikke velkommen. 

Jeg så bare hvordan pasienten jeg fulgte, sank sammen på stolen og ble liten. Som om han hadde lyst å be om unnskyldning for at han var til!
Grunnen til at vi var der, var jo som sagt i et slags håp om at man kunne endret denne medisineringen jeg nå har fortalt om, slik at metadonen kunne fjernes og han kunne settes på noe annet.
Det var et nytteløst møte. Vi snakket for helt døve ører! Legen hverken ville høre, eller ønsket å høre. Metadon var det eneste som gjaldt! Det fantes ikke andre alternativer (og da løy hun). Vi kom ingen vei. Ingen vei. Det var å fortsette på metadon.

Her er forresten endel av samtalen som foregikk på dette nye flotte legekontoret hos LAR i Oslo, og dette viser hvor liten innsikt der faktisk er:

Legen, henvendt til pasienten. Uten smil, uten medfølelse, uten noen ting. Steinansikt, det var det hun satte opp: "xxxx, hvorfor er du så sur og misfornøyd nå? Sist vi så deg var du så optimistisk og fornøyd."

Jeg: "Når møtte dere ham sist da?"

Legen: "Da han var innlagt på Aker så var vi der oppe for å snakke med ham"

Jeg til pasienten: "Hvor lenge hadde du ligget på Aker da du møtte henne?", sa jeg og nikket mot legen.

Pasienten: "Åtte til ti dager kanskje...."

Jeg til alle i rommet:" Lurer dere VIRKELIG på hvorfor han var fornøyd sist dere så ham? Etter at han hadde fått mat, tak over hodet, medisiner som funket, ei seng å sove i, trygghet i flere dager?! Og så lurer dere på hvorfor han er misfornøyd nå? Nå som han bor på gata og må ty til medisiner han ikke tåler? Er ikke dette innlysende?? Hva ER dette for et opplegg??" Jeg rista på hodet så jeg nesten fikk hodepine der jeg satt!

Ja, hva er dette for et opplegg? Hvorfor sitter dette LAR-opplegget med all makt i behandlingen av denne pasientgruppen? Hvorfor ser det ut til at alle pasienter som er inne til behandling via LAR, vær så god bare må passe inn på LAR sine premisser?
Hvorfor finnes det ikke rom for at hvert menneske er unikt og at man kanskje må skreddersy behandlingen utfra behovene til den enkelte pasient? Og ikke tvinge pasienten til å passe det opplegget en eller annen, eller flere, smartinger har pønsket ut at må være til det beste for alle? 

LAR er et system. Hvor det jobber mennesker med helse- og sosialfaglige bakgrunner. Noen er nok veldig og oppriktig interessert i å hjelpe på best mulig måte, men stoppes av systemet. Noen bryr seg nok ikke så himla mye og anstrenger seg ikke en tøddel for å endre på noe som helst, og synes bare systemet kan være som det er. Og at pasientene bare får tilpasse seg eller ryke og reise. Og vi vet jo hva det betyr. 

Pasienten her er snart 60 år. Det er ikke så mange som ham som blir så gamle. Kunne nå ikke denne mannen få fred, la ham slippe å kjempe og sloss for å få et slags verdig liv med medisiner som gjør at han kan fungere?

Å gå på metadon er som å være lobotomert, sa han en gang. Samtidig som han vet at der finnes noe som gir ham en helt annen livskvalitet. Men den får han ikke hos LAR.

Jeg er nok ganske uvitende om mye innen dette her. Men litt kan jeg. Jeg har i nesten hele mitt voksne liv sett opp og nedturene til han jeg her har skrevet om. Han har har fortalt om så nedrig behandling fra helsepersonell at du ville ikke trodd det var sant! Jeg kunne skrevet bok om ham, og hans opplevelser om dette.
En ting er sikkert, der er mennesker i dette landet med skyhøy utdanning hvor man skal jobbe med mennesker, som burde blitt avskiltet som lege på flekken. Og der er nok endel sykepleiere også som burde funnet seg andre jobber. 

En annen ting, for mange fungerer nok LAR-opplegget helt optimalt. Og det er fantastisk at der finnes pasienter som glir rett inn og får et nytt liv. Men de jeg er bekymret for, er alle de som ikke glir rett inn. Som burde hatt noe annet, og kanskje noe i tillegg til det som gjelder. Det er disse jeg kjenner et sinne på vegne av. Mot et system som ikke vil gi disse menneskene en eneste sjanse, om de ikke innordner seg. 

Det var en som spurte meg om man ikke bare kunne bytte lege hos LAR. Vel, det er nok ikke som fastlegeordningen, der man stort sett har flere å velge mellom. Det er begrenset med leger som jobber i LAR, så her må man ta til takke med de som er der. Og selve fastlegen som man evt har utenom LAR har visst ikke så stor handlefrihet ifht sin pasient, om pasienten er tilknyttet LAR. Jeg må si jeg synes det er vanskelig å forstå dette systemet her. Og det er vel ikke så viktig at JEG forstår det, det viktigste er vel at det er et menneskevennlig system!

Og det får være siste ord i dette innlegget. Selv om jeg har lyst å si mer om det jeg har lært om LAR og denne menneskeuvennligheten systemet forfekter. 

PS om noen har innspill, egne erfaringer med dette, er uenig i det jeg skriver, så vær så snill og legg igjen en kommentar eller send privat mail. Jeg vil og ønsker å høre mest mulig om dette.

2 kommentarer

vic2orias.blogg.no

17.07.2017 kl.11:11

Det ble ikke nevnt i innlegget hva den alternative medisinen pasienten fant fungerende,det hadde jo vært av intresse og viktig og å få med seg,beste medisin uansett hva om det er somatisk lidelse,psykiatri eller rus relatert mener jeg personlig at naturen er riktig balsam for sjela..)piller uansett hva slags piller det er snakk om så er det kjemisk lobotomering!

Alt av institusjonaliserte opphold er enten hvile pute eller et slags fangenskap,for det kan kun hvert enkelt individ enten finne en måte å leve livet sitt i sammfunnet eller finne en måte å rømme fra uverdig opphold!

mayforsberg

17.07.2017 kl.20:07

vic2orias.blogg.no: Jeg utelot medikamentnavnet med overlegg. Har ikke lyst å "reklamere" for noe som virker for en person. Det kan være helt feil for en annen. Slik som at metadon fungerer bra for noen og helt elendig for andre. Så det er feil å se på dette som vidundermedisin - kun noe denne pasienten har funnet ut at virker for ham. Ellers er jeg enig, i en perfekt verden, der ingen ble syke (rusdiagnose) så er det vel klart best om man kan leve uten medikamenter. Men så lenge verden ikke er perfekt, så må man jo se på hva som hjelper best mulig. Og når det er sagt, jeg har ikke prøvd noen av disse midlene og kan ikke si at alt føles som lobotomering. Det er bare det at han jeg snakker om føler seg i bedre form og mindre ødelagt av denne medisinen som fungerer for ham, enn metadonen de på død og liv skal ha ham til å innta.

Skriv en ny kommentar

hits