hits

Man må oppleve for å forstå, det er alt jeg kan si...

Jeg driver på og pakker for å dra på telttur. Med kano og to andre damer! 

Naturen skal gi meg tilbake den energien jeg har tapt på den siste ukes rotterace, med en to dagers tur til USA i full fart. Flyplasstress, folk, støy og alt som hører med til slike lange reiser. 

Jeg bør ikke holde på slik, men denne gangen måtte jeg, av grunner jeg ikke skal gå inn på her. 
Midt i alt, hadde jeg hele tiden denne utflukten i guds frie natur, for øyet. Så for meg stille vann, solnedgang, fuglekvitter, lukten av telt og sovepose, følelsen av å dra en padleåre igjennom mykt vann. Alt dette så jeg for meg, når det ble for intenst med folk og lyder. 

Så håper jeg jo da at været holder seg såpass at det blir stille vann og solnedganger til å dåne av.
Jeg elsker bål ved teltet. Men det må vi utelate. Det er så tørt at regninga for tapt skog om det skulle ta fyr, ville bli så høy at jeg måtte jobbet i to-tre liv for å få betalt tilbake til skogseier. Så bålet må vi utelate.

Å varme maten og vann til kaffen har vi en slags plan på. Mulig den er skikkelig idiotisk. Men hvis det er sånn passe vindstille, så tar vi primus og kjele med vann ut i kano, padler utpå og koker opp vannet. Det kan jo ikke bli skogbrann i en kano, midt ute på et stort vann!? Og hvis vi sørger for at apparaturet står stødig, så kan jeg ikke skjønne at dette ikke skulle fungere? Men, det er nå en annen sak det da. Det med å få varmet opp vann til kaffe og mat. Jeg skulle skrive om måter å hente seg inn igjen, når man har tappet seg helt.

Jeg husker en gang jeg sto midt i et veikryss i København. Det var så mye støy, biler som kjørte hit og dit, syklister i en evig strøm, mennesker som snakket i munnen på hverandre, unger som gråt.
Da husker jeg at jeg lukket øynene, stengte alt ute og så for meg et sted ute i naturen, hvor roen rådet grunnen. 

Jeg synes sånt som dette med lyder er blitt så krevende å forholde seg til, de siste årene. De sier det hører med til denne kreftrelaterte fatiguen jeg har pådratt meg.
Varhet for støy, eller det andre bare kaller "lyder", er blitt støy for meg.
Jeg som kunne danse hele natta på nattklubber, gå på konserter, så ørene var helt numne! Som kunne høre på musikk  hjemme så høyt at naboene dundret i vegger og tak og alt.

Nå stikker jeg ørepropper i ørene bare jeg går hjem fra jobb, for å slippe trafikkstøyen! Om morgenen er det ikke så ille, da plages jeg ikke av lydene fra trafikken. Men etter en hel dag på jobb, er jeg tappet for det meste av energi, og da må jeg fjerne det som kan stjele siste rest av det som er igjen. Lydene. Så orker jeg å lage middag når jeg kommer hjem, for der har jeg et barn som krever sin mamma.

Man må oppleve dette for å forstå det. Det er alt jeg kan si.

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar