hits

Garantier mot død og fordervelse

Se for deg at du har en utrolig fin dag foran deg. Du står midt i den. Alt er på plass. Ferie kanskje? Fint vær. En kopp kaffe i morgensola, ute på verandaen, eller på en utekafe. Kontoen har nok penger til at du kan kjøpe deg noe fint, reise et sted eller hva som helst annet.  

Du har en god og snill partner. Kanskje du har en eller flere unger du er stolt av og svært glad i? 

Du bor trygt, har god jobb. Absolutt alt er på plass.

Så kommer den. Enten som lyn fra klar himmel, eller den ligger der hele tiden. Tanken om at du kan rammes igjen. At du selv kan bli alvorlig syk, at en av de du setter høyest kan bli syk, og i verste fall dø fra deg. Eller, de kan alle sammen sitte i samme bil eller på samme fly, og du mister alle sammen i samme ulykke. 

Du kan rett og slett bare ikke ha det helt bra. Aldri. Fordi disse tankene, de hvisker deg i øret. Minner deg på at du skal ikke være for lykkelig, for tilfreds, for glad og fornøyd. Fordi noe KAN skje! Nå, i morgen eller snart.  Du vet aldri. Men det du vet, er at hvis noe sånt skjer, så raser verdenen du er endel av, helt sammen. 

Det er som om du ikke tillater deg å slappe helt av. Du er konstant i beredskap. Og gjør du virkelig mye ut av dette, så tror eller tenker du at, hvis du slapper av og ikke tenker på død og fordervelse, vel det er DA det skjer noe! Det er DA du rammes! Så det å la disse mørke tankene få sin avkrevde plass, det er som en sikkerhet. Så lenge du er forberedt så skjer det ikke noe. Magiske tanker, som man i psykiatrien kaller dette. Man har en slags overbevisning at man holder faenskapen på avstand, bare ved å tenke at den kan slå til. Da gjør den ikke det liksom...

Hva gjør at man blir slik? Tidligere erfaringer? Alder? 

Jeg er uendelig misunnelig på de som virkelig kan nyte livet som det er, her og nå. Det er jo det som er mest riktig vil jeg tro. For er det noe man virkelig har, så er det øyeblikket. Her og nå. Og hvis ting er i orden i øyeblikket, så er de det! 

Jeg har opplevd ett og annet, som gjør at jeg kanskje med god grunn lider av disse tvangstankene. 

Det verste som har skjedd meg, av alt, er det at jeg fikk kreft. Ikke fordi jeg selv er så redd for døden, men fordi jeg var så redd for å dø fra sønnen min som da var en liten gutt, som allerede fra før av hadde mistet pappaen sin. Skulle han virkelig ha så stor uflaks at han skulle miste den eneste og viktigste han hadde igjen? Det var grusomt.

Men sykdommen har også satt spor i ettertid. Hvor store deler av det gamle livet mitt er borte. Jeg fungerer ikke som før. Men det er en helt annen historie, som jeg tror jeg har skrevet om tidligere. 

Men hvorfor kan jeg ikke bare være glad og lykkelig over at det gikk bra? At jeg overlevde? Fordi det er mange nok som dør av den sykdommen jeg hadde. Småbarnsmødre, barnløse, gamle, unge. Jeg var heldig. 

Men nei. Jeg er blitt så ekstra, ekstra, ja overdrevent klar over at sykdom, det kan ramme meg eller mine. Og livet finnes ikke rettferdig. Har du hatt kreft en gang, så har du liksom fått din dose. Åh nei, da må du tro om igjen. Jeg har jobbet på kreftavdelinger, og vet bedre. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med dette, som er så ødeleggende. Jeg har jo, så vidt jeg vet, bare ett liv. Skal jeg kaste det bort på bekymringer, som kanskje ikke blir noe av, med det første i hvert fall? 

Livet kommer ikke med andre garantier enn at vi alle skal dø en dag...

 

Én kommentar

Etlivmedpsykose

12.07.2018 kl.15:07

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg er verdensmester i å bekymre meg. Bekymringene mine har en tendens til å bare bli værre jo mer jeg utfordrer dem, så det beste er å bare la dem gå. Dette har tatt tid å få til for min del. Håper du finner ut av det:)

Skriv en ny kommentar