Ekspedisjonskurs here I come! Men, det er for dummies da…

  • Nå nærmer det seg! Turen jeg skal på, ekspedisjonskurs for dummies, er
  • snart en realitet! 


Jeg har lenge, i et par år kanskje, hatt lyst til å dra på langtur med telt om vinteren. Et sted der været kan være alt mulig. Men, jeg har jo ikke våget. Stoler ikke helt på meg selv.  Holder teltet i uvær? Er det nok med ett sett stenger? Når er det nok og man slår opp teltet? FÅR man opp et telt i sterk vind? OG det viktigste – jeg kan ikke navigere annet enn etter sola og stjernene! Og det er ikke alltid nok.

Så da muligheten bød seg, og det dukket opp noe om et ekspedisjonskurs, på skjermen foran meg, så kastet jeg meg på! Jeg var vel den første som meldte meg tror jeg.  En skitur over ei vidde, med pulk og telt og alt det der!
Jeg kan mye fra før. Har overnattet endel ute om vinteren, både i telt og under gapahuk og hengekøye. Bålopptenning fikser jeg, slå opp telt alene, sove, holde varmen, koke mat.  Men alt dette, ja det fikser jeg – på en-natts-turer. Men klarer jeg å holde tøyet og soveposen tørr over flere dager? Blir kondens et stor problem når jeg er ute mer enn en natt? Vil jeg klare å dra pulk i flere dager i strekk? Jeg tror da det…men, jeg er med for å lære. Og jeg er lærevillig!

Jeg terroriserer nok han der turlederen med all slags spørsmål. Er for eksempel så utrolig i tvil om jeg skal ha med dunsovepose eller syntet. Jeg har begge deler, og de er begge god for -20. Jeg er livredd for at dunposen skal kollapse av fukt, hvis det blir et problem. Og syntetposen veier jo det samme som tre dunposer tilsammen. Så, vekt vs fukt?
Og så KAN det bli kaldere enn minus 20. Det kan bli ned mot minus 25. Og da holder jo ingen av soveposene mine. Så jeg har fikset meg noe jeg har vært på jakt etter en stund. En tynn men slitesterk merionullpose. Og en litt tykkere fleecepose. Jeg har lett så lenge etter dette. Slike poser finner man jo overalt, men det er i silke eller bomull. Og de som har vært å finne av fleece har vært så tynne. Så jeg ble så glad da jeg kom over en nettside som solgte begge posene jeg var på jakt etter. Og ble så ufattelig glad da jeg fikk dem. De er akkurat slik jeg ønsket de skulle være. Så nå tror jeg ikke frysing om natta blir noe problem.

Nå etterhvert er det flere som har meldt seg på dette dummies-kurset. Og bare menn. Ingen damer. Bare jeg. Og da begynte jeg å tvile på om jeg helt passet inn. Er jeg sterk nok til å gå med disse gutta da? Holder jeg ut like lenge som dem? Tanken om å være det svakeste ledd begynte å gi meg fantasier om at jeg måtte trekke meg. Er det virkelig ingen damer som vil dette da?? Jeg sendte mail til alle gutta og sa det jeg tenkte. Fikk raskt svar fra en som forsikret meg om at han hadde knapt gått på ski, aldri overnattet i telt om vinteren og pulk var han ikke vant med. Så vi to kunne danne baktroppen. Det var tidenes oppmuntring, for her var en som var mindre erfaren enn meg!

Er du gal? Spurte en av sjefene meg om. Gal og gal. Svarte jeg.  Jeg er sikker litt av hvert. Men jeg liker friluftsliv. Det ser forresten ut som om halve Norge nå er ute, i følge Instagram. Men jeg likte friluftsliv lenge før jeg begynte å bruke Instagram. Faktisk så langt tilbake at jeg ikke engang visste at det var noe som het “friluftsliv”.

En annen ting er at slike ting som å oppholde meg ute i naturen gir meg energi. Masse energi. Å slite meg ut fysisk i naturen, gir meg masse mental energi. Og det skal gudene vite at jeg trenger. For i dag er det nøyaktig ti år siden jeg ble operert for kreft. Og har som en følge av det utviklet kreftrelatert fatigue. Skal ikke gå så mye inn på det her, men kort fortalt dreier deg seg om en helt merkelig form for utmattelse man mener inntil 30% av alle kreftpasienter kan utvikle. Og man lurer på om dette har direkte sammenheng med noe selve kreftsvulsten gjør med kroppen. Jeg fikser ikke masse mennesker, travle restauranter, kjøpesentre, mye støy som på konserter osv. Joda, jeg vet, alle kan da bli utmattet av sånt. Men jeg fikset sånt helt utmerket før jeg ble syk, men ikke etter. Så noe skjedde på grunn av den sykdommen. Og det betaler jeg for i dag. I masse kroner og ører og opplevelser og sosialt liv. Som er ikke-eksisterende.

Så, for å ha et meningsfylt liv, siden jeg mistet det som var, så har jeg fokusert mer på friluftslivet. Og jeg har dermed oppdaget at naturen aldri tar fra meg energi, men gir meg energi. Beste medisinen som finnes mot min fatigue, er opphold utenfor byer og tettbygde strøk. Og derfor har jeg altså endt opp med å melde meg på ekspedisjonskurs for dummies.  Sammen med fire andre.

Og jeg gleder meg! VELDIG!!

Tenåringsmor vs småbarnsmor

Å være tenåringsmamma er en pussig erfaring. Og det å ha vært småbarnsmamma gir søte minner. Men akk og ve.

Jeg ser dere for meg, dere som har vært der og som er igjennom det, og har fått en normal voksen person ut på andre siden. Dere nikker og tenker at, han blir normal igjen, bare vent, ikke stress. Alt går bra.
Ikke det at jeg sier gutten min er blitt unormal. Det er bare det at han jeg hadde før er byttet ut med en helt annen person!
En som liker å holde romdøra si lukket. Jeg vil ha litt privatliv, har jeg fått høre et par ganger jeg har vært litt selskapssyk.

Nå er han en som sier “lille mamma” til meg!!
En som, når han gir meg klemmer, av og til holder meg igjen så jeg ikke slipper ut av grepet hans. Mens han ler! Over at han faktisk er større og sterkere enn meg nå. Jeg må kjefte oppover!

Han kan plutselig si: Vet du at 80% av alle pisser i dusjen!!
Eh, javel. Det var nyttig kunnskap du! Men jeg håper ikke DU er en av dem vel? Ingen svar.

Jeg rydder og ordner for mye.
Det blir ikke folk av ham, hvis ikke jeg slutter.
En femtenåring kan vel rydde rommet sitt selv? Joda, han kan det. Men han gjør det jo kun etter tredje, fjerde ordre som leveres noe tydeligere og høyere enn de to foregående. Generalstemmen må til slutt benyttes!
Så her har jeg valgmuligheter du! Mellom pest og kolera. Jeg rydder rommet og slipper evig mas. Eller han har ansvaret med en ryddeordre og jeg må mase. Og mase. For så å få klager på at jeg maser!! Hæ?

Jeg har lurt på om jeg skal få ham til å fikse sin egen klesvask. Sørge for å bestille tid i vaskeriet og la ham vaske selv. Det finnes jo ikke vanskelig. Alle med alt fra en til to armer i behold kan gjøre jobben. Det er bare dørgende kjedelig å løpe opp og ned for å sette inn, ta ut, inn i trommel, ut av trommel. Ferdig. Her vil nok foreldre være veldig delt. Herregud, en femtenåring skal da ikke vaske sine egne klær. Eller; la ham vaske! Han er stor nok! For lenge siden!

Ser  forøvrig for meg allerede at det blir tommere og tommere i skapet på rommet. At kleshaugen vokser i hjørnet bak døra.
Og at jeg blir mer og mer brysom å ha med å gjøre, fordi jeg maser mer og mer om klesvasken og om ubenyttet tid i et vaskeri flere er interessert i vasketider i.
Så jeg kommer vel til å vaske de klærne en stund til tenker jeg…hvis jeg ikke innfører ordningen og bare sier at man kan få borettslagsbot om man ikke benytter oppsatt tid. Så kan jeg ha lyvekors bak ryggen. Og på tærne. Ingen får bot i vårt borettslag, bare så det er sagt. I verste fall må man betale for brannutrykning om man svir karbonadene for mye. Ser allerede for meg guttungen i full sving med akkurat det!

Lage middager skal de jo også lære å lage, så ikke grandiosapappeskene vokser opp til taket, en uke etter at de har flyttet hjemmefra. Grøss og gru!!
Men her skal jeg ikke klage. Selv om det viste seg å være altfor vanskelig å koke pasta, så er nå det også innlært. Fyll vann i kjelen, sånn passe fullt, La koke, hiv i pasta. Hvor mye da? Sånn passe. Men hva er sånn passe, mamma?? Sånn passe, fyll neven din, det er nok.

Så er det bekymringene som handler om verden der ute. De står i kø nedover trappa utenfor her. Kan kose meg i massevis, og for ikke å snakke om i årevis, med bekymringer.

Heldigvis viser han tendenser til å virkelig ikke kunne fordra rusmidler. Jeg var verre på den alderen når det kom til alkohol – narkotika holdt vi ikke på med, men uferdig vin og sånt. – som vi stjal, det var kjente saker for oss. Så det kan jeg bare fastslå med en gang. Jeg var verre, og jeg kan derfor mange triks og er vel kanskje derfor også litt mer nevrotisk enn foreldre som selv har vært snille, gode englebarn i forhold til meg, slik jeg var. Men det er en helt annen bloggpost.

For første gang i mitt liv kom guttungen og sa han var stolt av meg. Fordi?? Jeg så vel ut som om han sa han hadde funnet løsningen på kreftgåten eller noe. For det var nå en helt unormal ting som kom fra ham.
HAN stolt av MEG?
Jo altså, noen dager tidligere fikk jeg et meget direkte spørsmål. “Har du røyka hasj noen ganger mamma?”. Jeg har aldri røyka hasj. Jeg tror aldri jeg har sett det heller. Og jeg hadde sagt ja, hvis det var tilfelle. Så jeg svarte som sant var: Nei.
Da kom han altså noen dager senere og sa at han var stolt av meg. Det var jo fint sagt av en femtenåring som ikke akkurat bobler over av positiv omtale av meg.

Men det stoppet jo ikke med det. Jeg får også skryt for at han bare har sett meg med vinglasset en gang i hele hans liv. Heldigvis har han glemt alle de gangene jeg har sittet på flyplasser og i fly med flyskrekk-øl på bordet og han i vogna, eller på en stol ved siden av meg. Joda, vi ble alltid hentet av noen. Så jeg ravet ikke rundt med en liten unge alene. Ravet heller ikke. Snakket bare litt mye til den som var villig til å høre.
Men dette gjorde jeg forsåvidt bare helt til en gang noen unggutter på jobb sa at hadde de sett meg klokka nullsjunullnull med en øl, på en flyplass, så hadde de tenkt jeg var litt ute å sykle sånn i forhold til drikking. Vi snakket om flyskrekk og reising! Og de tenkte med en gang det verste. Dagens ungdom kan være nådeløse!
Og om de hadde sett meg med guttungen hadde de tenkt “stakkars unge, hvor er barnevernet når man trenger det?”.
Jeg prøvde hardt å få dem til å forstå at hvis noen “koser” seg med en øl på en flyplass så tidlig, så handler det om flyskrekk og ikke fest!! Var det så vanskelig å se?
Nei, de kjøpte ikke den. Og etter det har jeg ikke drukket øl før eller under flyvning. Jeg trodde jo enkelte ting var veldig åpenbare jeg da. Men den gang ei.

Nei se her roter jeg meg bort til flyskrekken min. Men, det er jo også en nevrose av et slag. Som det å se et gutterom fylles opp av klær som skal vaskes,  og så få kløe av å se det.
Eller bli halvgal av at man må si tredve ganger at søppelposen må ut. Den går ikke av seg selv! Det er ennå ikke funnet opp søppelposer med bein. For helvete!! Sier jeg dette siste, da er jeg sint altså.

En gang i tiden trengte jeg ikke mase. Han var for liten til å gå ut med søppelposene i tidligere år. Da gikk jeg selv ut.
Og kom en gang tilbake til en låst dør. Med en fireåring bak døra som, over callingen, ba om å få passord før jeg slapp inn!
PASSORD??? Hvilket passord? Det begynner med J, var det bestemte svaret jeg fikk igjennom callingen. Det hørtes ut som om han sa I. Men det skulle vise seg at det var J.
I helsika! Passord? Hva i alle dager var nå dette. Jeg tenkte febrilsk tilbake…og det demret for meg.
Det stemte det. Vi hadde innført passord. Ca 6 måneder tidligere. Etter å ha hørt om en unge som låste opp til en helt fremmed som lurte seg inn med å si “Lås opp døra”.
Han nekta plent å åpne døra for meg. “Du hører jo at det er mamma!!”.
Da sa han JA, altså han sa ja! Men du må si passordet for det!
Og jeg sier temmelig oppgitt og på grensen til å bli forbanna: “Jason!!”. Da åpna han. Passordet var navnet hans! Jeg hadde vel stått der ute ennå og prøvd å overtale ham til å slippe meg inn i mitt eget hjem, hadde ikke tilfeldighetene reddet meg.

Så hver alder har vel sine utfordringer. Jeg skal lese boka “Storbarnsliv” en gang til. Og mimre litt om gamledager sånn innimellom. God natt.

Vintertur med telt

Fy søren jeg er dårlig på bloggdesign! Får knapt satt inn et bilde her nå…men ok, design får andre ta seg av. Jeg bare skriver. Kanskje mest for meg selv, men også for den som gidder lese:

Ingen tvil, friluftsliv er blitt veldig trendy. Jeg har selv vokst opp med naturen på dørstokken, så det andre kanskje måtte lengte etter, det hadde vi så lett tilgengelig at vi ikke engang visste hvor heldig vi var.

Det var liksom ikke noe styr. Vi tok med fiskestenger og tuslet kanskje en ettermiddag opp til favorittvannet. Vi tente bål på stille, fine sommerkvelder. Kjørte snøskuter langt pokker i vold, skremte livet av hverandre på primitive hytter, slik at hele ungdomsballetten måtte gå sammen ut på do – ingen turte ta turen alene.

Vi hadde jo ikke noen by-aktiviteter å holde på med. Bygdekino var det nærmeste vi kom.
Nå bor jeg i Oslo. Har samlet voksenpoeng i masse år allerede. Jobb, barn, egen leilighet og møbler. Ikke minst møbler.

Jeg gjorde vel det meste i en slags rar rekkefølge. For jeg skulle være en fri sjel uten jordiske eiendeler som kunne gjøre det vanskelig for meg å dra min kos. Der måtte jeg svelge et par kameler gitt. Og måtte bare etterhvert sende bilde av min første sofa til en venninne som hadde svært liten tro på meg som voksen.

Jeg har ikke vært så flink å dyrke friluftslivet i tidlig voksenperiode, noe ja, men ikke så altfor mye. Da guttungen kom syntes jeg han måtte oppdras i naturens ånd. På en måte.

Så jeg dro ham med meg fra tidlig alder. Og resultatet? Jeg må ha gjort noe veldig feil, for han vil IKKE være med på en eneste telttur mer sier han.

Men, blakke barn må også komme med julegaver – så i år fikk jeg faktisk en telttur av guttungen i julegave. Han og jeg!
Jeg har messet så mye om at det er min største drøm at han blir med igjen, at han tok meg på ordet. Og slapp sånn “money wise” billig unna!
Jeg ble jo selvsagt kjempeglad! Herregud! Endelig skal vi på tur igjen han og jeg. Det er vel en 4 år siden sist. Han er 15.
Nå skriver jeg meg bort. Skulle si at friluftslivet hos meg fikk en lang pause da guttungen begynte å streike for 4 år siden.
Jeg ble altså så “satt”. Kjerring. Bare drømte om turer i vintertung skog, nydelige morgener i teltåpningen og alt det der. Og følte jeg råtnet innvendig. Råtnet på rot liksom. For første gang i mitt liv gjorde jeg NADA som hadde med naturen å gjøre. I flere år.

Så, i fjor. Eller nyttårsaften da vi gikk inn i 2018 bestemte jeg meg! Det kommende året skulle jeg ta meg sammen, og satte som mål å gå fra null netter ute til…30. Lang historie kort. Jeg klarte det! Sov ute, i gapahuk, telt, hengekøye, alene eller det har vært folk med meg. Og jeg har elsket hvert minutt av alt dette. Ikke noen hat-turer. ..eller, Jo, jeg er sånn motbakkehater. Turer som har inkludert heftige motbakker har jeg hatt i vranghalsen. Det har det heldigvis bare vært to, tre av.

Det jeg imidlertid har oppdaget siden sist jeg var sånn passe friluftslivsaktiv, er at dette er blitt moderne! Trendy. Instagram flyter over av bilder som gjør meg grønn av misunnelse! Alle er jo ute på fantastiske turer! Det kåres årets turjenter og det blogges over en lav sko.
Dette har jeg syntes har vært rart. Og litt artig! For er det en ting jeg vet, så er det det at turfolk er skikkelige folk. Folk jeg liker. Jeg kan spør på proffe forum om ting jeg lurer på. Og folk svarer høflig og de er bare greie. Ikke som ellers på nettet, der du får drapstrusler bare du sier at Rødt Moxsnes eller FrP Wara er en bra kar.

Jeg har lenge hatt lyst å dra på flere dagers tur. Om vinteren. Har vært så misunnelig på de som har hatt alle kunnskaper som skal til for dette, og som har lagt i vei.

Jeg skal ikke undergrave mine egne kunnskaper. Jeg kan mye jeg også. Men stoler ikke nok på meg selv, i tilfelle jeg befinner meg på ei flott vidde…hvor været snur fra stjerneklart og nydelig, til inferno i hvitt, på tre sekunder. Eller hvis jeg går meg bort.
Vi holdt ALDRI på med kart og kompass da vi var ungdommer. Vi bare visste hvor vi var og hvor vi skulle. Og var det mye fokk og råkk, så reiste vi oss bare opp og sto på skuteren – da så vi jo alt. Mulig jeg har glemt mye, men alt var så easy-peasy den gang. Og lite ble dokumentert for å sette ut på instagram. Vi hadde ikke instagram. Knapt fotoapparat.

Jeg er imidlertid flau over at jeg aldri har lært meg med kart og kompass. Har i alle fall laget min egen kniv og jeg har lært meg å binde fluer.

Men dette, manglende navigeringskunnskaper og “hva gjør vi når været skifter kjempebrått”, gjør at jeg ikke bare setter av gårde på lykke og fromme. Som vi fint gjorde som 15 åringer. Man er så lite nevrotisk som ungdommer!

I alle fall. Selv om jeg kan mye, så har jeg nå meldt meg på et kurs. Fleredagers kurs på fjellski over ei vidde. Med instruktør og andre deltagere. Jeg vil lære mer! Bli trygg på at ja, jeg kan gå på ski fra A til Å, med pulk, telt og kart. Og jeg kan møte uvær uten å fryse i hjel.

Det jeg ALDRI kommer til å utfordre, er skredfare. Jeg vil gå i “skredfare-fritt-terreng-only”!

Jeg vil ikke være i nærheten av å tenke: “hmmm, er det der mer enn 30 graders helning eller ikke?”. Turer på vinteren skal være i flatt landskap. Med små bakker, berg og/eller vidder som turområde. Så håper jeg den vidda jeg skal på kurs på, er sånn passe flat og at all ferdsel blir i helt skredfarefritt terreng!

Gleder meg. Og gruer meg.

Da jeg bestilte sove-te

Det var sommer, jeg hadde hetetokter på grunn av en viss overgang og jeg hadde reist langt, så jetlag var også en faktor her. Jeg fikk ikke sove. Og sover jeg ikke, så blir jeg gal! I alle fall ikke til å være i hus med. 

Jeg befant meg i USA, Arlington for å være pinlig nøyaktig. Det jeg gjorde første dagen der, var å tråle nabolaget for en slags helsekostbutikk. Jeg måtte ha sove-te. Det vet jeg virker på meg, så hvorfor ikke? 
Men jeg fant jo ikke noen slik butikk. Alt mulig annet, men ikke noen steder som hadde sove-te. Men så fant jeg på at jeg kunne jo bestille dette! Og få det lever det jeg oppholdt meg. Det var jo rett og slett en glimrende ide.

Så jeg satte meg ned, googlet og fant noe som så ut til å kunne være det jeg lette etter. Så jeg la inn en bestilling, betalte og så var det bare å vente. Og etter to dager dukket pakken med te opp. Åh jeg var så klar for å sove! Og jeg tenkte, at hvis dette virker, skal jeg kjøpe massevis og ta med hjem. 

Da jeg så innholdet kunne jeg ikke helt skjønne hvordan dette skulle tilberedes. Skulle det bare røres inn i varmt vann? For i en te-sil ville det jo ikke gå han å ha det – dette var jo for pulver å regne! Jeg gjorde som man bør, spør selger. Jeg sendte en mail og spurte rett og slett bare hvordan jeg skulle tilberede denne teen. 

Svaret jeg fikk, gjorde at jeg begynte å lure…på hva i alle dager det var jeg hadde bestilt.

Vi har ikke lov til å informere om hvordan man inntar dette, var svaret jeg fikk. 

Ikke lov?? 

Jeg lukker mailboksen og hev opp google! Og googlet. Og fant svar. Jeg hadde jo bestilt et stoff som det ble advart mot i det vide og brede. Det er forbudt i Norge og mange, mange andre land. Men ikke i USA. Der jobber krefter for å få det klassifisert som…narkotika!!!

Jeg hadde bestilt noe jeg i Norge ville blitt straffet for å få i postkassa!! Og jeg som hadde tenkt å bestille massevis og ta med hjem! 

Man skulle jo tro noen og enhver ville blitt fristet til å prøve dette, men det ble ikke jeg. Det skremte vettet av meg, fordi det kunne medføre både det ene og det andre. Og det var noe man kunne klassifisere som stoff, narkotika. 

Så jeg skylte det ned i toalettet! Og er den dag i dag veldig glad for at jeg sjekket ut hva dette var, og at jeg ikke kjøpte med meg massevis av smuglerstraff! 

Men ok, det var lurt å bestille noe fra USA fordi det gikk raskt å få det i posten. Men, det er enda lurere å sjekke nøye nøye hva det er man bestiller om man er ute etter slike ting som ukjente sorter…te! 

Jeg nevner ikke navn på disse greiene, i tilfelle noen blir fristet til å bestille seg denne “teen” som skulle få meg til å sovne fra hetetokter, sommervarme og jetlag. 

Kald, kaldere, kaldest!

Det er etterhvert blitt litt vanlig at det henger telt til tørk på det lille badet vårt. Så det var med bråsikkerhet i stemmen, 15 åringen min sa klart og tydelig fra, at når han flytter ut, så skal jeg aldri få henge så mye som en flik av et telt på hans bad! Man finner jo ikke toalettet jo!! Telt som drypper og snorer som surrer seg fast overalt! 
Han liker ikke telttørken min! Så henger det to soveposer her, og et liggeunderlag ligger der. Og så står det to store Ikea-bag`er med kjele, gas, primus, flasker, kopper, bestikk, kniv alt mulig, inne på rommet mitt ved siden av senga. 

For nå har jeg sovet min 29. natt ute, sist natt! Og jeg skal ha hatt 30 før året er omme! Og det ser ut til at det nok blir mer enn 30, for det er lenge til nyttårsaften og jeg akter å sove ute mer enn en natt før det.

I går dro vi på tur igjen. Instagram-turfølge på sett og vis. Vi har kommet i kontakt på Instagram, fordi vi har fulgt hverandres profiler. Først kom jeg i kontakt med en av disse. Vi har nå vært på tre suksessfulle turer sammen. Og så kom den siste til, og ble med på siste tur. Altså den i går.

Vi ville gjøre det enkelt. Ikke gå så langt. De andre to skulle på jobb i dag, så det måtte være kort vei å gå fra bil. Det ble ca 2 km. Vi gikk fra Nittedal et sted og opp til Ørfiske. Og på en torsdag venter man ikke masse andre turfolk i området, og i alle fall ikke slike som blir over natta når kuldegradene kryper nedover. 

Vi fikk god fyr på bålet. Og når glohaugen er stor, ja så brenner svarte meg alt! Man kunne kvitta seg med lik i en slik haug (huff det var litt makabert sagt!)! Uansett, rimfrosne kubber brant som bare det. Og vi satt klistra inntil bålet så godt det lot seg gjøre. Og ble kjent med hverandre. Mye latter, kakao, to slurker shots, mat, kulde, kulde og mat igjen. Og julemarsipan av det heller frosne slaget! Så kom da altså kvelden etterhvert. Og natta.

En av oss sov under tarp, altså bare en duk til tak og ikke noen vegger. Vi to andre sov i hvert sitt kuppeltelt. 
Jeg har vært så redd for å fyre opp primus inni teltet. Er så redd for å bli helt uten telt og med lang vei hjem, så jeg har latt være. Men i går var det altså så kaldt at jeg tente på og sto utenfor for å se om det gikk bra. Det ble varmt og det gikk bra. Vintergassen fungerte bra. Bedre enn jeg trodde. Da jeg skrudde av tok det minus sekunder så var det kaldt igjen. Åh det er så lite fristende å kle av seg dunjakke, bukse, sko for å legge seg i en iskald sovepose! Men, hva annet skal man gjøre? Bli sittende ved bålet hele natta? Da hadde jeg nok vært rimelig sur i dag, for søvn må slike som meg ha. Nok av. 

Tredde lua nedover øynene og dro en buff opp over nesa, sov-i-ro i ørene, ulltrøye og ullbukser og ullsokker på, og dro opp glidelåsen på posen. Og ble tissatrengt! Så opp og tisse. Så, lua nedover øynene, buff opp over nesa osv. Og ble tissatrengt! Det der, det er ren psykiatri!! Det er som om kroppen på ren faenskap begynner å produsere urin for at JEG skal ha noe å gjøre! Finnes det noe mindre fristende enn å stå opp sånn der når kulda biter av deg fingertuppene for ett godt ord? Selv det å gå rundt på Ikea en lørdag i tolvtida virket mer fristende der og da. Men må man så må man. Ingen bønn. Får jo i alle fall ikke sove om man risikerer blæreruptur der midt i skogen et sted! 

Sovna av etterhvert. Og våkna i tretida. Kald. Det trakk kulde fra glidelåsen. Klaffen må da være for smal, tenkte jeg. For smal? På en sovepose fra et merke som er så anerkjent og oppskrytt at det halve kunne vært nok, til en ublu pris (kjøpte den på salg, ville aldri aldri betalt over 7000 kr for en sovepose. Aldri. Man får dem på salg!)?

Jeg drar på meg en lakenpose som heter extrem- ett-eller -annet. Hva som er så ekstremt med en tynn lakenpose i bomull må nå fuglene vite! Inni soveposen med ekstremposen (?). Jeg ble litt varmere. Men ennå kald. 

Jeg har jo en lei tendens til å snakke med meg selv, så jeg mumlet jo ut der i teltet:”Minus 20  liksom!”. Soveposen min lovet å holde til minus tjue. Ja, sikker til en mann med masse kroppshår overalt!
Jeg tipper det var minus ti sist natt. Og jeg var kald. Dun eller ikke dun, jeg var kald. Så jeg dro jervenduken over meg. Da, endelig kjente jeg varmen kom.
Men, man skal jo være forsiktig med å dekke til en dunpose! Kondens og dun er en ytterst farlig kombinasjon (kanskje ikke på turer i Nordmarka akkurat, men tenk om jeg var på en skikkelig ekspedisjon! Da hadde det vært farlig!!).
Dun kollapser av fukt. Og fukt blir det om man surrer seg inn i en jervenduk mens man er pakket inn i en dunpose. Så jeg la bare duken lett over meg.
Og jervenduken, den gled derfor av meg. Ikke før jeg sovna så gled den av og jeg, jeg ble kald igjen. 

Jeg forstår ikke denne frysinga. Hvorfor blir man kald i en sovepose som skal holde mht “Sleeplimit” ned til minus 20? Skjønner at det er forskjell på kvinner og menn, men SÅ himla stor forskjell? 

Men jeg fikk da sove litt. Og da klokka var 07-og-noe, sto jeg opp. Åpnet teltet, tente primusen og drakk kaffe til verdens fineste soloppgang. De andre to kom sigende etterhvert. Også de hadde vært kalde, så vi konkluderte raskt med at det måtte ha vært minus ti om natta. Uten tvil. 

Stedet vi var på var flott. Enkelt å komme til som sagt. Det var en vei som gikk forbi, grusvei. Og det kjørte biler der. Ikke så mange. Men, jeg vil helst ikke ha biler, eller andre enn de jeg er på tur med, i nærheten, så dette stedet er kun hvis man skal ha en rask tur ut, og må raskt hjem igjen. Og jeg liker å gå på stier fremfor på grusveier. Det føles lettere å gå på sti synes jeg. Men, alt til sin tid.

Neste søndag drar vi til Rondane. Da tipper jeg at jeg får den 30. natta mi ute i år. Da skal jeg ha med meg en syntetpose. En ekstremvariant. Jeg har funnet ut at jeg må ha ekstrempose, selv om turene mine minner lite om ekstremturer. Så ærlig må jeg da være.
Posen får veie hva den veie vil, men jeg tar ikke med meg dunposen mer om det er lavere temp enn null. Selv om den liksom er en såkalt 4-sesongspose. 

Blir kondens et stort problem i en syntetpose? Den som lever får se, for jeg skal lage et trekk av jervenduken og legge både meg og soveposen nedi. 

Bqg92Zth132
BqfpXLEBVjf

 

BqfJCDeB4xP

 

 

 

 

 

 

 

Kutt i stønad til medisiner for cøliakere

Cøliakere, altså de med denne autoimmune sykdommen som krever STRENG glutenfri diett, vil antakeligvis få kuttet stønaden til medisin (som er maten) med 70%. 
Argumentene er at maten er blitt så billig. Og at SIFO har regnet ut for dept. at en cøliaker kan leve på smuler. Altså, SIFOs budsjett viser at den som skal leve på dette, vil bli underernært. Det har mindre nærings/energiinnhold enn hva en Grete Roede diett har – hvis man vil gå ned i vekt. Alle cøliakere er ikke overvektig for å si det sånn. 

Norsk Cøliakiforening koster endel å være medlem av. Styret der gikk i dialog med dept og Anniken Haugli, og sa at minstesatsen bør være i alle fall 50% av nåværende stønad. Altså, NCF er enig i at stønaden er for høy. Ingen vet helt hva de baserer dette tallet på. Muligens egne kassalapper. 

På forum for Norsk cøliakiforening på Facebook, skriver mange fortvilte mennesker om hvordan hverdagen kan bli med den nye stønaden. Innimellom kommer det inn debattanter som mener at man kan bake selv (og det er faktisk det SIFOs budsjett baserer seg på), og at man ikke trenger å spise så mye brødmat. 

Å kreve at en cøliaker skal bake selv for å ha råd til mat er jo regelrett diskriminering, i en tid hvor nettopp tid er en faktor for svært mange mennesker og familier. 

En annen ting som er diskriminerende er å forvente at en cøliaker skal ligge til dels unna mat de fleste andre tar som en selvfølge, selv om maten finnes og er tilgjengelig. Ligg unna, maten er for dyr liksom! 

Forumet på facebook driftes av gudene vet hvem, men at de støtter NCF er det ingen tvil om. Kritiske røster man ikke liker blir sensurert. Både undertegnede og andre. NCF skal man visst bare hylle for å ha gjort en god jobb. Når saken er at de har gjort en slett jobb.
De har uttalt seg på vegne av massevis av medlemmer, uten å sjekke hvordan ekte mennesker der ute lever. For SIFOs budsjett baserer seg bare på teoretiske mennesker. Ikke ekte. 
Men ok, medlemmene har valgt det styret de har valgt. Men så finnes det utallige mennesker med cøliaki som IKKE er medlem. Også på vegne av disse har foreningen uttalt seg. 

Minister Haugli påstår hardnakket at maten er blitt billigere, men at stønaden bare har økt. Mat generelt er blitt billigere. Men å påstå at glutenfri mat er billig er fjas! Gutten min på 15 har hatt cøliaki i 12-13 år. Jeg kan overhodet ikke si at prisene har gått ned på denne tiden. 

ETT STK PITABRØD KOSTER HELE 22 KRONER!!

TJUETOKRONER!!

Det er helt hinsides, og langtfra billig. Et vanlig pitabrød som du og jeg kan spise (vi uten glutenproblemer) koster ca 4-5 kroner. Og da tar jeg hardt i. Haugli, er dette billig??

Haugli antyder også noe annet merkelig. At stønaden ikke skal dekke alt av mat for en cøliaker. Bare mellomlegget mellom vanlig mat og glutenfri mat. 
Seriøst Haugli? Mener du  med dette at folk flest har et matbudsjett som utgjør det stønaden utgjør? Jeg skulle likt å sett ditt matbudsjett.
Du prater tull og du baserer deg på et budsjett som er bra i teorien og når man ser på det som befinner seg over sluttstrekene. Men i virkeligheten? Tror ikke det.

Et eksempel fra SIFOs budsjett: Man sammenligner en glutenfri brødskive av billigste sort, med et vanlig rundstykke for å få ned differansen.
Rett skal da i høyeste grad være rett? Og er dette rett sammenlignings grunnlag? 

Jeg steiler fra tid til annen når jeg går igjennom egen økonomi og ser på matutgiftene. Men så vet jeg jo at en stor del av dette utgjør glutenfri mat til en tenåring i full vekst og høy aktivitet. Så billig? Nei, tror ikke det! 

Barn med matrestriksjoner er ofte mer kresne enn andre har jeg hørt/lest. Min sønn kuttet ut grønnsaker/frukt temmelig samtidig med at han ikke lenger fikk lov å spise boller og kaker. Derfor går det med mye brødmat. Jeg er den første til å skulle ønske han spiste mer frukt og grønt, så hadde vi sluppet disse enorme utgiftene til brød i alle fall.

Og brød er ikke bare brød. Der finnes brød som er billigere, men ikke billig, og som er som å tygge på svamp og som smaker desto verre.
Og det finnes næringsrike og til og med fiberrike (dette er et problem for cøliakere, å få i seg nok fiber) brød, som koster MYE mer enn vanlige brød.
De beste og mest spiselige brødene koster 80 kroner på bakeri. Og disse brødene holder i to dager for min sønn.

Billige brød består av ris- og maismel.

Ris inneholder arsen og hva er arsen? “Arsenforbindelser kan grovt deles inn i uorganiske, som arsenikk, og organiske forbindelser.” http://www.ntfe.no/i/2017/1/tfe-2017-01b-699).

Men er arsen farlig? Det anbefales å begrense risprodukter til barn feks. Et vanlig norsk kosthold forøvrig gir visstnok ikke skadelige mengder arsen – totalen blir liten. Men en som spiser glutenfritt er det visst verre med. Det har vist seg at cøliakere har mer giftstoffer i blod og urin, enn hos oss andre . Blant annet arsen: “Uorganisk arsen er et stoff som øker risikoen for lungekreft, hudkreft og blærekreft, hvis man får det inn i kroppen gjennom mat og vann” https://forskning.no/helse-mat-og-helse/2017/02/fant-mer-giftstoffer-i-blod-og-urin-hos-folk-som-spiste-glutenfritt

“De amerikanske forskerne fant en nesten dobbelt så høy konsentrasjon av uorganisk arsen i urinen hos folk som er på glutenfri diett, sammenlignet med folk som spiser gluten. “https://forskning.no/helse-mat-og-helse/2017/02/fant-mer-giftstoffer-i-blod-og-urin-hos-folk-som-spiste-glutenfritt
Og hva relaterer man dette til? Jo, fortsatt fra artikkelen på forskning.no: “Ifølge forskerne kan forklaringen være at mange glutenfrie produkter inneholder rismel i stedet for hvete, rug eller bygg.” Så får det være opp til hver enkelt om de vil pøse på med rismelprodukter eller ikke. 

Å få tak i brødmat som ikke hovedsaklig består av rismel, må sees på som en helsefordel, eller hva? Men, da må man betale for det. Men sånt tar ikke SIFO og Anniken Haugli hensyn til. Her skal det være billigste alternativ. Som altså også kan være kreftfremkallende. 

Maten for cøliakere er medisin! Intet mindre.
Jeg har migrene og får mine medisiner på blå resept. En diabetiker får sine medisiner på blå resept. En hjertepasient får sine medisiner på blå resept.
Det betyr at vi betaler en egenandel, og etter at den er oppfylt, får vi gratis medisiner. Hvorfor i alle dager skal ikke cøliakere får sin medisin på samme vilkår? Fordi det mat, og fordi Haugli tror stønaden i dag dekker alle matutgifter en cøliaker har? Sannsynligvis. 
Går det an å være så ignorant som Haugli fremstår? Har man gått litt på skole, så skjønner man at her bør man se nærmere på tallene og matvarene, enn bare på sluttsummen! 
OG man bør snakke med ekte mennesker! Der har NCF og Haugli bommet kraftig.

En liten digresjon: Jeg la inn dette innlegget på forumet for NCF, og jeg ble som forventet blokkert. Kritiske røster har blitt utestengt fra forumet tidligere, innlegg blir slettet osv. Og dette er det som skal representere en hel pasientgruppe? 

Så nå er også jeg utestengt fra gruppen som åpenbart bare skal hylle NCFs jobb! Vet om flere. Men, ikke noe savn for meg. De vet at NCF har tabbet seg ut på vegne av så mange mennesker, at det sikkert er vanskelig å bli minnet på dette. Denne moderatoren jobber iherdig for å bli kvitt oss, men jeg lever ikke i Russland og nekter å la meg kneble – og dette er altså forumet for pasientforeningen for cøliakere:

 

 

 

Besøker nok mormor hjemme for siste gang…

Det er høstferie og jeg er nordpå. I Finnmark. Hjemme.

Denne gang er det svært vemodig å være her. Dette er nok siste gang jeg er nordpå hvor jeg kan være hos mormor. Hjemme hos henne. Jeg har pleid det. Å være hos henne. Litt her og litt der. Men alltid hos henne.

Hun ble enke for 10-11 år siden. Selv er hun blitt 89 år gammel.
Hun bor alene i et hus som ligger ved E6. Her er ett gatelys og lite folk for øvrig. Så hun har nok mange ganger følt seg ganske alene særlig om vinteren. Da er dagene lange og mørke. Evig lange.
De siste høstene har hun tenkt tanken på at den kommende vinteren kan bli for lang og for traurig og at tiden for å flytte til en omsorgsbolig kanskje er kommet. Men det har bare blitt med tanken. Inntil nå.

Hun har jo barn som bor i området, noen mil unna. Men de har jo ikke mulighet til å være innom å se til henne hver dag. Hjemmesykepleien i kommunen har vært enestående. De har vært så snille og omsorgsfulle mot den lille snille mormora mi. Og de har sett inn til henne de også, morgen og kveld. De kommer med mat noen ganger i uka, middagsmat. Så sånn sett har mormor hatt det godt. Men jeg tror også hjemmesykepleien har tenkt at nå begynner det nok å bli tiden for at også hun skal flytte hjemmefra og til en omsorgsbolig. Men enn så lenge har hun bodd hjemme. Og alle vil jo være hjemme hos seg selv.

Men det er det der med tankene som kan bli litt tunge når dagslyset forsvinner. Og alt man ser når man ser ut av vinduet er ens eget speilbilde i glasset. Når synet ikke tillater strikking og sying, hva skal man da gjøre? Når dagen der utenfor er for kald, for mørk og for ugjestmild til at man kan gå ut, sitte på trappa og se utover Varangerfjorden? Ingen blomster og planter å følge med på fra stuevinduet.

Jeg har liksom ønsket at hun kunne få seg en liten omsorgsleilighet mer sentralt i kommunen. Lenge har jeg ønsket det. Samtidig har jeg ønsket at hun kunne få bo hjemme frem til siste dag. Og akkurat det ønsket har også vært tuftet på litt egoisme. Jeg vil jo ha henne å besøke. Jeg har jo lyst å ha mormor jeg kan bo hos, som jeg kan kose meg sammen med.

For vi har jo hatt det mye koselig vi to sammen. Sammen har vi laget middager etter hvert tok jeg over hun mistet liksom litt kreftene i armene etter som årene gikk. Vi gikk korte turer den gang hun orket det. Vi har hatt rene SPA-salongen i stua. Hvor hun har endt opp med knallrøde negler og flotte krøller i håret. Og vi har tatt den ene selfien etter den andre, og hun har villet se bildene med en gang! Og så har hun ledd av oss på bildene.
Hun liker også å høre hva folk har sagt om bildene jeg legger ut på facebook, av henne. Hun smiler når det sendes hilsener fra øst og vest.
Jeg har vasket og ryddet for henne. Jeg som vanligvis bare HATER husarbeid, synes det er nokså koselig å ta tak hos henne. Fordi jeg vet hun blir så takknemlig og glad når noen hjelper henne med det hun ikke klarer selv mer. Da er det en takknemlig jobb å ta skurefilla og gå løs på badet, eller den to-tonn tunge støvsugeren og feie over alle gulv.

Jeg har, i likhet med tantene mine, hatt mitt eget rom hos henne. Her i huset som bestefar en gang bygget med egne hender.

Det er liksom her jeg har vokst opp, selv om jeg har bodd andre steder. Men dette huset og mormor har jo alltid vært her. Og nå går det mot slutten for hennes liv i det hjemmet hun har bodd i, i en hel mannsalder.

Neste gang jeg kommer bor hun sannsynligvis ikke hjemme mer. Da kommer det til å gjøre fryktelig vondt når jeg må kjøre forbi huset, for å besøke henne noen timer i omsorgsboligen hun snart skal bo i.

Jeg hadde liksom planlagt å ta meg noen teltturer mens jeg er her oppe. Gå litt opp i fjellene og sove ute. Men de planene slo jeg helt om på  når virkeligheten veltet inn over meg. Jeg skal fremdeles sove i teltet, men ikke langt fra mormor sin husvegg. Så hun vet at jeg ikke er langt unna om det skulle være noe. Hun synes det er så trygt å vite at det er noen der.

Det har virkelig gått opp for meg at dette faktisk er siste gang jeg bor hjemme hos mormor. Siste gang

Når drømmer forblir drømmer

Jeg har to store drømmer. Den ene er å bli 100% arbeidsfør igjen, så jeg kan tjene penger og nok pensjonspoeng. Ikke det, jeg er ikke noen big-spender, men fremtiden vet man ikke så mye om, og det å ha en grei inntekt som pensjonist er nok også greit. 

Men, er det nå slik at mine senskader etter denne hersens kreftsykdommen som traff meg for ti år siden, virkelig er blitt kroniske som legene på Radiumen antyder, så må jeg vel se langt etter 100% jobb. Selv om jeg ikke helt gir opp. På virkelig gode dager er jeg jo på nippet til å be om å få jobbe mer, starte på studier, selge leilighet for å kjøpe noe større osv. Så realitetsorienterer sjefen min meg, og så innser jeg at det nok bare var snakk om en eller to gode dager. Og det viser seg alltid å stemme. Etter sol kommer regn, også for meg. Gidder ikke si noe særlig om hva dette dreier seg om. Jeg tror til og med jeg har skrevet om dette før.

Den andre store drømmen er å melde meg helt ut i ett års tid. Bo enkelt og helst midt i naturen. Lære meg masse nytt om foto, og så ta bilder av naturen igjennom et helt år. Et slags prosjekt. Jeg er overhodet ikke noe glad i byen og bylivet. Men jeg er nødt. Jeg har et barn som skal på videregående neste år. Og han kan jo ikke ha 12 mils reisevei for å komme på skolen heller. Og for de fleste av oss kommer altså ungene først. Alltid. Og det er ikke noe offer, det er en kjærlighetsgave, det å få lov å ha et barn i sentrum av ens liv. Så enkelt er det med den saken.

Så drømmer får foreløpig bare være drømmer. Så tar jeg det lille jeg kan få av naturopplevelser, så får jeg prøve å organisere meg slik at jeg får overskudd til å kanskje gå på et fotokurs eller flere, ta bilder der jeg kan. For totalt sett så har jeg det ganske bra selv om ikke arbeidskapasiteten er som den en gang var, og selv om jeg ikke kan bo langt fra folkeskikken (gjett hvilket program som er mitt favorittprogram på tv!).

May-Helen.

Småbarnstiden, bagatellenes tidsepoke er over.

Man er aldri så sårbar som når noe berører de kjæreste man har. Barna.

Så lett det var den gang, tenker du kanskje. Den gang bekymringene dreide seg om tenner som stanget mot tannkjøttet og gav såre gummer og slitne foreldre. Den gang du lurte på om ikke ordene kom litt seint, eller du var litt betenkt over at hun ikke hadde fått være med Tanja og Tonje i barnehagen to dager på rad nå – var hun et barn det var vanskelig for de andre barna å like?  
Du bekymret deg kanskje for at dagene for guttungen som leveres klokka 07.00 og hentes som siste barn, hver dag, er for lange. Er dagene for lange?  Skal du kanskje satse på å gå en time tidligere fra jobb? Samvittigheten gnager, du er aldri helt i forkant. Det er alltid noe å stoppe opp ved. 

Naboens barn knakk lesekoden i fjor. Og gutten din har ennå ikke vært i nærheten. Og til høsten begynner skolen. Så håper du bare at det ikke dreier seg om dysleksi. For både du og pappaen har jo virkelig prøvd der hjemme. Det nytter ikke at noen sier at skolen, det er der lesingen skal læres, ta det rolig. Men du tar det ikke rolig. Å høre om andres barn som presterer setter en støkk i deg. Selv sitter du der med… en vanlig unge. Som hverken kan lese eller regne den dagen skolen starter. Ikke kan hun spille noe instrument heller. Hun vil ikke gjøre lekser. Han vil ikke på AKS. Lærevansker? Venneløs? ADHD? Er det noe som ikke stemmer? 

Akk for noen stakkarslige bekymringer tenker du den dagen du sitter der og venter. Og venter. Klokka er 23 og hun er ennå ikke hjemme. Mobilen er slått av, og mammahjertet herjer i halsen som besatt. 

Hun er blitt 16 år, og tenner som stanget mot gummene har for mange herrens år siden brutt frem, blitt mistet og har gitt plass til nye tenner. Han lærte å lese rundt juletider i første klasse, ingen alarmer gikk. Og Tonje og Vanja fra barnehagen finnes det knapt minner igjen om. Han spiller, men ikke noe instrument. Der er venner, der er ikke venner. Der er uvennskap, krangler. Kjærlighetssorg. Første møte med alkohol. Tro om hun røyker hasj? Har han blitt tilbudt sterkere stoffer? Har han prøvd det? Du lurer. Forsiktig har du luktet på ytterklærne som henger i gangen. Du har sjekket rommet mer enn en gang. Motivasjonen for skolen er langt under pari. Hun truer med å slutte til jul. Skaffe seg en jobb. Som 16 åring? Det går ikke. Hun må, MÅ komme seg videre. Det må han også. Selv om mattekarakterene snubler seg mot en to`er. Og selv om nynorsklæreren er en passe stor dust. Livet kan ikke veltes av en lærer man ikke liker, eller en karakter som har kilt seg fast. Men å få henne til å forstå det, slik hun er nå, det virker lettere å løse kreftgåten tenker du, mens du ser på klokka og ut av vinduet på en regntung høstkveld. Du venter.  

Du er kanskje den eneste som sitter på pauserommet på jobb og ikke sier så mye om ungdommen du har der hjemme. De andre råder grunnen der. De forteller om lange økter på ski, gode karakterer, hjelpsomhet og fremtidstanker som er både store og innholdsrike. Men det er det de ikke sier som kan ligne mer på det du kjenner. Vi har alle noe.

Hva skal du si? At hun krangler med hele huset der hjemme? At han føler seg ensom til tross for at telefonen piper og durer i ett? At hun har fått så mye fravær på skolen at karakterene henger i tynne tråder? I opptil flere fag.

Hva var vel babytidens bekymringer mot dette? Det er liksom nå eller aldri. Du må få henne igjennom. Igjennom skolen, igjennom disse årene hvor konsekvenser bare er et ord uten innhold. Skal du liksom sitte på pauserommet og fortelle at psykologen vil at han skal prøve antidepressiva? Han er jo knapt 18. Er det jeg som ikke duger, tenker du kanskje.

Hvor ble den av, den tiden der man pakket dyna godt rundt den lille pysjkledde kroppen, før man listet seg ut av barnerommet? Hvor man satte seg i stua og sukket tungt over at den hersens barnehageansatte nok en gang glemte å dryppe øynene hans. Eller over at enda et par sko er for små. Du gjør opp regnskap, hvor mye har hun egentlig spist i dag? 

Bagateller. Men det visste du ikke da. Det var din verden den gang. Nå er det noe annet. Verden er blitt større, men du får ikke innpass der. Du lukkes ute. Han sier ikke noe. Vil ikke ha deg dit. Spør du hva som er galt sier hun bare ” Jeg vet ikke”, mens hun ser ned i gulvet. 
Hjelpeløsheten omfavner deg. Du når ikke inn. Du vil bare hjelpe. Men jo hardere du presser på, jo mer forsvinner hun. Tenåringsdatteren. Hun skal ut å fly på egen hånd, og du har ikke lyst å slippe henne. Ikke ennå.  

Klokka 23.30 hører du nøkkelen settes i døra og vris om. Lettelsen skyller over deg når du ser at han kommer smilende inn, han forteller om en mobil som gikk tom for strøm, om bussen som gikk akkurat to minutter for tidlig til at han rakk den. Hun synker ned i sofaen, sier beklager. Og før du vet ordet av det sitter han og forteller. Om han fra klassen som ble tatt i røyking på toalettene. Om henne som sluttet på skolen fordi hun var blitt gravid. Hun snakker om fremtiden som om den plutselig hadde åpenbaret seg for henne. Hun ville og skulle skjerpe seg. Du vet at dette nok bare tanker som ikke helt kan omsettes sånn uten videre. Men hun vil i hvert fall. Og du er der. Alltid er du der. 

– Anbefaler alle tenåringsforeldre å lese boka “Storbarnsliv” av Guro Hoftun Gjerstad. Det er noen år siden jeg leste den, men jeg tenker stadig på det boka handlet om. At storbarnslivet er en ensom affære, og den inneholder helt andre bekymringer enn de man hadde som småbarnsforelder. Jeg har forøvrig en gutt som står meg svært nær. Han forteller og er åpen. Jeg kan ikke be om mer, og jeg håper denne kontakten vil vedvare. Men vet det er mange som føler de ikke når frem, at de bare stanger og stanger mot døra inn til tenåringens rom. Av og til er jeg også der. At jeg kommer så inn i helvete til kort. Og hva da? Det går over har jeg erfart. Det går over. – 

Teltlivet, sånn passe sprøtt?

Hva er det med dette teltlivet som er så attraktivt for meg? En trang sovepose (de er alltid for trange) som til tider kan oppfattes som tvangstrøye, er det som liksom erstatter den gode, varme dyna jeg har hjemme. En luftmadrass og et røytende reinsdyrskinn er underlaget. Jeg har bare ikke giddet å bruke noen som helst oppblåsbar pute – DER går grensa mi i alle fall. Jeg tar alltid med meg en dunpute av beste sort på telttur. Nakken min krever intet mindre.

Om vinteren, når det er så kaldt at man må snøre igjen denne kuldekraven, pluss hetta på soveposen, da kan det gå ei kule varmt om man vil raskt ut av posen. Panikken ligger og vaker like i nærheten, mens man kaver og baler for å finne glidelåsen og snorene for å komme seg ut i frihet. 

Og ikke alle teltplasser er like bra. Man prøver jo å finne det beste stedet som er å oppdrive der man er, men noen ganger finner man bare det nestbeste. Kanskje med en ytterst liten helning den ene eller den andre veien. Og da er faktisk helvete løs hele natta. Man glir og ender opp i et hjørne av teltet. Fordi alt er jo glatt. Soveposen glir jo som bare det på reinsdyrskinnet. Ikke bra. Så da må man begynne å bygge opp under madrass og skinn. Man må legge akkurat nok med klær under til at det blir sånn passe plant. Sånn passe, det blir aldri helt glimrende.

Og så det verste! Det er snakk om ren psykiatri det der med tissing! Du tisser før du legger deg, og så kan du banne på at akkurat i det du har funnet en passe god sovestilling så kjenner du det! Du er tissatrengt – IGJEN! Og på dette tidspunktet har man jo som oftest (i alle fall jeg) kledd av seg til truse/t-skjorte. Og ute er det kanskje fire grader og regn. Så må man da altså ut igjen. Tisser tre dråper og så hutrer man seg tilbake. Inn i posen, og så er det bare å be vår Herre om at ikke kroppen vil skvise ut enda mer væske. Jeg vet det er dumt, men jeg merker jeg drar inn drikkebehovet mot kvelden. Lar rett og slett være å drikke så mye, for å unngå nattlige turer på toalettet. En annen ting er jo også det at det faktisk kan være litt skummelt når man går der med hodelykta si, man må sånn passe bort fra teltet, samtidig ikke for langt. For der inne i skogen befinner jo alle de man har sett på skumle skrekkfilmer fra utmarka! Tiss, tiss og fort inn igjen! 

Så hva er det som er så forbaska forlokkende med dette? Jeg har jo for eksempel inngått en avtale med meg selv om 30 netter i telt/hengekøye/gapahuk i 2018. Det er noen netter det, for ei som ikke har praktisert telting så himla mye de siste årene. Nå har jeg 6 netter igjen by the way! 

Jeg synes det er utrolig koselig å slå opp teltet! Det er nå en ting. Og så å rulle ut liggeunderlaget, blåse det opp ved hjelp av en stor gul sekk av en pose. Så det å legge underlaget og skinnet på plass, og deretter toppe det hele med en deilig dunpose som holder meg varm i bare undertøyet, helt ned til minus 16. Så henger jeg opp et par lykter og så har jeg alltid med en lyslenke. Jeg er med andre ord ikke noen gramjeger. Da hadde jeg ikke hatt med noen dunhodepute eller disse lyktene. De er ganske nøye på det, disse som virkelig tenker vekt når de er på tur. Har sett at de har like til skåret av skaftet på tannbørsten!! Der er ikke jeg.

Å sitte og varme seg et par timer foran et bål, hvor man kjenner trettheten bare siger på, er utrolig avslappende. Etterhvert er det på tide å komme seg i seng. Det blir litt kaving når klær skal av og man skal inn i posen. Kanskje ligger jeg og leser litt (som oftest ikke, for da må jeg garantert på toalettet før jeg kan sove, det er bedre å sovne fra denne psykiske tissetrangen) før jeg sovner. 

Og har man ordnet klart dagen før, så kan man stå tidlig opp og tenne opp et bål, koke kaffe, lage frokost, surre seg inn i fjellduken og bare nyte roen. Det er da det føles verdt det, alt sammen!